Krigen i Ukraina fremstilles i denne artikkelen som langt mer enn en regional konflikt – den beskrives som et avgjørende oppgjør mellom et vestlig finansielt maktsystem og en fremvoksende multipolar verdensorden. Forfatteren argumenterer for at Vesten ikke primært kjemper mot Ukraina eller Russland, men for å bevare et økonomisk system bygget på gjeld, finansspekulasjon og global dominans. Med støtte i analyser fra blant andre Alex Krainer hevdes det at dagens pengesystem er grunnleggende ustabilt, og at permanente kriger har blitt en nødvendig mekanisme for å holde det i live. Når Ukraina-prosjektet nå ser ut til å mislykkes, reises spørsmålet om vi samtidig er vitne til begynnelsen på kollapsen av hele den vestlige modellen.
Åtti år etter Nazi-Tysklands nederlag står kampen om historien fortsatt på dagsorden. Denne artikkelen minner om de enorme ofrene Sovjetunionen og det russiske folket måtte bære under andre verdenskrig, samtidig som den advarer mot det forfatterne beskriver som en stadig mer historieløs og konfronterende politikk overfor Russland i dagens Europa. Gjennom historiske tilbakeblikk på nazistenes grusomheter og refleksjoner rundt Seiersdagen 9. mai argumenteres det for at Europas fred og sikkerhet er uløselig knyttet til en ærlig forståelse av fortiden. Hvis historien glemmes eller omskrives, risikerer Europa å gjenta de samme feilene som en gang førte kontinentet inn i katastrofe.
Europa står ifølge Edward Lozansky ved et historisk veiskille der valget står mellom diplomati og en stadig farligere konfrontasjon med Russland. Artikkelen argumenterer for at NATO-utvidelsen og flere tiår med amerikansk utenrikspolitikk la grunnlaget for Ukraina-krigen, mens dagens europeiske ledere forsøker å holde konflikten gående til tross for de enorme menneskelige og økonomiske kostnadene. Samtidig hevdes det at Donald Trumps tilbakekomst representerer en mulighet for fred, mens EU-elitene i økende grad satser på opprustning og videre eskalering. Lozansky mener løsningen ikke ligger hos politikerne, men hos Europas borgere, som må ta tilbake kontrollen og stoppe kursen mot en ny storkrig.
Hvorfor har europeiske ledere blitt stadig mindre villige til å diskutere diplomati, kompromisser og Russlands sikkerhetsbekymringer i forbindelse med krigen i Ukraina? Denne artikkelen argumenterer for at europeisk politikk i økende grad preges av ideologiske fortellinger og moralsk innramming som fortrenger strategisk tenkning og realpolitikk. Med utgangspunkt i NATO-utvidelsen, EU-integrasjonen og utviklingen av det europeiske prosjektet hevdes det at språk, narrativer og politiske dogmer har gjort det vanskelig å føre en pragmatisk sikkerhetspolitikk. Forfatteren mener at Europas manglende evne til å revurdere sine egne premisser har bidratt til dagens krise, og etterlyser en tilbakevending til diplomati, rasjonalitet og en ny europeisk sikkerhetsarkitektur.
Krigen i Ukraina beskrives her som en utmattelseskrig som har nådd et kritisk stadium der Ukrainas militære ressurser, logistikk og personell gradvis bryter sammen. Forfatteren argumenterer for at økende tap, mangel på soldater og sviktende forsyningslinjer har skapt en kaskadeeffekt som gjør de ukrainske frontlinjene stadig vanskeligere å opprettholde. Invasjonen av Kursk fremstilles som et risikabelt forsøk på å snu utviklingen, men hevdes i stedet å ha bidratt til ytterligere svekkelse av Ukrainas militære stilling. Samtidig advares det om at NATOs respons på et mulig ukrainsk nederlag kan bli den avgjørende faktoren for om konflikten avsluttes gjennom diplomati eller eskalerer til en langt farligere konfrontasjon mellom NATO og Russland.
Har Vladimir Putins tilbakeholdenhet gjort en større krig uunngåelig? I denne artikkelen argumenterer Paul Craig Roberts for at Kreml gjennom en årrekke har undervurdert Vestens vilje til konfrontasjon og konsekvent svart for svakt på provokasjoner fra NATO og Ukraina. Han hevder at Russlands manglende evne til å håndheve egne røde linjer har oppmuntret til stadig nye eskaleringer, som nå har ført konflikten inn på russisk territorium. Roberts advarer om at dersom dagens utvikling fortsetter, kan resultatet bli en langt større konflikt mellom NATO og Russland med katastrofale konsekvenser for hele verden.
Artikkelen argumenterer for at krigen i Ukraina ikke kan forstås som en isolert konflikt mellom Russland og Ukraina, men som resultatet av en langvarig geopolitisk konfrontasjon mellom Russland og NATO. Forfatteren hevder at vestlig støtte til regjeringsskiftet i Ukraina i 2014, militær oppbygging og saboteringen av tidligere fredsinitiativer bidro til å utløse og forlenge krigen. Videre argumenteres det for at NATOs omfattende militære støtte gjør alliansen til en aktiv part i konflikten, samtidig som stadig nye eskaleringer øker risikoen for en direkte konfrontasjon mellom atommakter. Artikkelen advarer mot konsekvensene av å ignorere Russlands sikkerhetsinteresser og etterlyser en tilbakevending til diplomati før konflikten utvikler seg til en langt større krise.
Krigen i Ukraina analyseres her som en klassisk utmattelseskrig der målet først og fremst er å svekke motstanderens militære kapasitet, ikke å erobre territorium. Forfatteren argumenterer for at vestlige medier og politikere legger for stor vekt på territorielle gevinster, mens de overser de menneskelige og militære kostnadene ved offensiver som i liten grad endrer krigens strategiske retning. Ukrainas offensiv i Kursk trekkes frem som et eksempel på en operasjon som kan gi kortsiktige propagandaseire, men samtidig bidra til å svekke forsvaret av viktigere frontavsnitt. Artikkelen advarer også mot hvordan krigspropaganda, sensur og manglende rom for dissens kan hindre en realistisk vurdering av konfliktens utvikling og de sikkerhetspolitiske risikoene den innebærer.
Glenn Diesen utfordrer den dominerende vestlige fortellingen om krigen i Ukraina og hevder at NATOs politikk i hovedsak har vært rettet mot å svekke Russland fremfor å hjelpe Ukraina. Med utgangspunkt i historiske hendelser, NATO-utvidelsen, kuppet i Ukraina i 2014, Minsk-avtalene og de mislykkede fredsforhandlingene i 2022 argumenterer Diesen for at konflikten må forstås som en geopolitisk proxy-krig mellom stormakter. Han mener vestlige ledere bevisst har ignorert advarsler om konsekvensene av sin politikk og i stedet bidratt til å forlenge krigen. Artikkelen presenterer Diesens analyse av hvordan Ukraina har blitt brukt som et redskap i en større strategisk konflikt mellom Vesten, Russland og etter hvert Kina.
Roger Waters’ tale til FNs sikkerhetsråd er en kraftig appell mot krig, våpenkappløp og den politiske logikken som driver Ukraina-konflikten videre. Han fordømmer Russlands invasjon, men avviser samtidig påstanden om at krigen var uprovosert, og retter skarp kritikk mot alle stormakter som bruker vanlige mennesker som brikker i et geopolitisk spill. Med utgangspunkt i de stemmeløses perspektiv ber Waters om en umiddelbar våpenhvile og en slutt på den evige krigen som tapper verden for liv, ressurser og håp. Budskapet er enkelt: ikke ett ukrainsk eller russisk liv til bør ofres for maktspill og imperial ambisjon.