For dem som lurer: «ditto» i overskriften er et bevisst gammeldags grep. Det er en snarvei for å unngå en klosset gjentakelse og betyr rett og slett: «det britiske merkantilistiske systemet i Vesten er også i ferd med å kollapse.»
Av Halvor Raknes
Russland er i ferd med å vinne krigen i Ukraina. Russere og ukrainere er i hovedsak broderfolk. Det er ikke ukrainerne russerne kriger mot, men krefter fra Vesten – mer spesifikt en finansiell elite med sitt maktsentrum i City of London (med tentakler til Brussel og Wall Street/Washington DC) som kontrollerer NATO og USAs militærmakt.
Gjennom den Zürich-baserte Bank for International Settlements (BIS) fungerer denne finanseliten som et koordinerende hierarki for verdens sentralbanker, med et klart mål om å opprettholde det eksisterende systemet. Den kontrollerer alle de politiske maktsentra i det som kaller seg «Det frie Vesten», og de identifiserer seg selv som «Verdenssamfunnet» – en klart misvisende begrepsbruk som utelukker store deler av Asia og hele Afrika og Sør-Amerika i et grelt utslag av hybris og herrefolkmentalitet (jf. EUs forrige «utenriksminister» Josep Borrell som med fordekt rasisme har beskrevet EU som en hage omgitt av en truende jungel).
Krigen i Ukraina er derfor ikke en «fullskala angrepskrig», slik regimepropagandaen hevder, men en stedfortrederkrig. Ukraina og dets stakkars folk blir brukt som brikker i de vestlige regimenes lenge planlagte angrep på Russland. For dem som ikke er informert om realitetene rundt hva som egentlig skjedde i Ukraina før og etter 24. februar 2022, kommer jeg ikke til å gå inn på det her. Det fins rikelig med kilder for dem som behøver den innføringen.
At Vesten nå er i ferd med å tape denne krigen, har langt større ringvirkninger enn død, ødeleggelser og flyktningestrømmer. Den som er den grunnleggende årsaken til at den vestlige finanseliten gikk til krig mot Russland, truer nå med å rasere hele det vestlige systemet som i århundrer har hvilt på et britisk-utviklet økonomisk system for frihandel basert på utbytting, verdispekulasjon og kontroll med det globale pengesystemet. I dødelig konkurranse med dette rovdriftssystemet vokser den såkalte multipolare – eller «polysentriske» som Putin har gått over til å si – verden frem, basert på bærekraftig næringsutvikling og frivillig, gjensidig samarbeid mellom nasjoner. Dette er det essensielle skillet mellom et VINN-VINN-system og et «nullsumspill» – et «jeg vinner, du taper»-system, også kjent som merkantilisme eller monopolkapitalisme.
Våre samfunn er bygget på prinsippet om utbytting av andre folks ressurser. Dette gjennomføres med korrupsjon – ofte sentralt med lands ledersjikt – og med militærmakt som hovedverktøy.
Et sofistikert maskineri, utviklet i det britiske imperiet, bryter så ned lokale kulturer for å skape en følelse av mindreverd. Slik blir nasjoner kulturelt blinde for hvordan deres ressurser eksporteres via snirklete lover og avtaler – forhandlet fram av en korrumpert elite. Dette er vår tids stattholdere – et kompradorborgerskap som forvalter utenlandske interesser på bekostning av eget folk, og som motiveres av egen berikelse og karrière i imperiets strukturer.
Dette har vi også tydelig sett virksomt de siste tiårene i mer hjemlige trakter: Europeiske toppolitikere, inkludert de norske, driver gjennom nasjonale planer i strid med befolkningens ønsker – der lojalitetet åpenbart går til overnasjonale strukturer der deres egne karrièreambisjoner er forankret, eller bare til penger gjennom lukrative etter-karriérer som lobbyister eller i styreverv.
Dette kolonialistiske systemet hadde festet begjæret på Russland, verdens geografisk største og mest ressursrike nasjon. Nå prøvde de å fullføre det de mislyktes med under oktoberrevolusjonen, andre verdenskrig og den kalde krigen (og for svenskenes del et tjuetalls angrepskriger mot Russland hele veien tilbake til 1100-tallet).
Et samfunnssystem basert på rovdrift kan kun opprettholdes ved stadig tilførsel av nye verdier utenfra. Eliten i toppen har nå tilranet seg alt av vesentlig verdi i verdens fattige nasjoner og er i ferd med å gå tom for nye land å plyndre.
Et samfunn bygget på tyveri/ran av andres ressurser, neglisjerer utviklingen av et eget robust næringsliv. Et annet essensielt trekk er utviklingen av en gjennomgripende uansvarlighetsmentalitet, blant ledere men også ned i befolkningen.* (Se lengre nede i artikkelen) «Out of sight – out of mind». Et slikt samfunn eksporterer bare så altfor gjerne bivirkningene av sine egne prosesser, enten det gjelder fysisk søppel, karbonutslipp [sic] (salg av utslippskvoter) eller deltakelse i opportunistiske kriger.
Også pengesystemet er en integrert del av denne ikke-bærekraftige modellen. Et system basert på fraksjonsreserve-bankvesen – der banker kan utstede lån tilsvarende mange ganger deres egenkapital – og fiat-penger – valutaer uten reell dekning, skapt av luft, hvor befolkningens tro på pengenes verdi er det reelle fundamentet for verdien – er i seg selv ustabilt og kriseutsatt (mange nasjoner har en delvis sikkerhet gjennom et lager av gull i nasjonens sentralbank, men i et slikt system vil selv ikke det være tilstrekkelig til å kompensere for et virkelig kollaps). Historisk har dette systemet opplevd hyppige bankkollapser. Etter at sentralbankene kom på banen (Sverige fikk verdens første sentralbank i 1668) har disse kunnet dempe symptomene noe, men det ikke gjort noe med den underliggende sykdommen.
Dette pengesystemet bærer i seg frøene til sin egen undergang gjennom en uunngåelig, selvforsterkende syklus som økonomer kaller den deflasjonære gjeldsspiralen. Mekanismen er brutal i sin enkelhet:
I et system der alle penger skapes som gjeld, må mer penger lånes kontinuerlig ut for at økonomien skal fungere. Men når forbrukerne naturlig sparer litt, eller bedrifter betaler ned på sine eksisterende lån, forsvinner kjøpekraft ut av sirkulasjon. Dette skaper et fall i den samlede etterspørselen.
For å selge varene sine må bedriftene da senke prisene, skjære ned på produksjonen og si opp arbeidere. Dette fører til ytterligere redusert kjøpekraft, flere bedriftsnedleggelser, og enda sterkere press for å betale ned gjeld – noe som igjen trekker enda mer penger ut av systemet. Spiralen er i gang: Nedbetaling av gjeld ødelegger selve grunnlaget for å kunne betale gjelden.
For å unngå at denne spiralen river med seg hele økonomien, må stat og sentralbank kontinuerlig pumpe inn ny, kunstig kjøpekraft. Men denne løsningen er som et avhengighetsframkallende stoff – det forhindrer den akutte kollapsen, men forverrer avhengigheten av et system som må vokse for ikke å dø, og som derfor konstant krever nye ressurser å omsette.
Her har den vestlige eliten funnet sin ultimate ‘løsning’: Militær keynesianisme. Ved å kanalisere denne nødvendige kjøpekraften inn i krigsindustrien og globale konflikter, oppnår de en trefoldig gevinst: De stabiliserer økonomien, skummer umåtelig profitt for våpenindustrien, og skaper en permanent følelse av frykt som rettferdiggjør innskrenkninger av sivile friheter og opprettholder deres egen makt. Dette viser hvordan krig fungerer som systemets periodiske reset-knapp.
Alex Krainer
Å sammenfatte trusselen fra dette systemet på en enkel og overbevisende måte er vanskelig. Derfor velger jeg å presentere en usedvanlig klar forklaring fra markedsanalytiker og geopolitikk-ekspert Alex Krainer som i et nettmøte i 2022 sammenfatter trusselen fra det nåværende monetære systemet:
(Sett på videoen under teksten for å følge Krainer mens han snakker)
«Vi har kommet til et svært, svært viktig veikryss i menneskehetens utvikling og historie. Jeg tror vi har kommet til et endelig sammenstøt mellom to styringsmodeller. Dette er nettopp det George Soros sa under sin siste presentasjon på det siste Davos-møtet. I bunn og grunn sa han at det vi står overfor er et sammenstøt mellom to styringsmodeller. Selvfølgelig kaller han det ene for åpne samfunn kontra lukkede samfunn, og later som om de åpne samfunnene, som er vestlige demokratier, er lyset, og at de lukkede samfunnene, autokratiene og tyranniene i Østen er mørket. Jeg er ikke enig med George Soros så langt, men definitivt at vi er vitne til et sammenstøt mellom to styringsmodeller.
Som Matthew [Ehret] har sagt, har denne utviklingen pågått i århundrer. Jeg tror den går minst så langt tilbake som Venezia på 1200-tallet, men den går sannsynligvis lenger enn det også, og jeg tror at den største faktoren som former denne konflikten er vårt pengesystem, som har utviklet seg fra røttene i Venezia. Det er to elementer i det som er giftige for det menneskelige samfunn.» Den ene er fraksjonell reservebankvirksomhet, og den andre er fiatvalutasystemet. Fraksjonell reservebankvirksomhet betyr at banker kan gi mer kreditt enn de faktisk har dekning for i regnskapene sine, og fiatvaluta betyr at pengene vi bruker i dag ikke er dekket av annet enn gjeld.
Gjennom historien, og kanskje, du vet, det ville være for mye å gå inn på en diskusjon om årsaker og grunn, men to ting dukker opp om dette monetære systemet med fraksjonell reservebankvirksomhet med fiatvaluta: a) det er ekstremt kriseutsatt. Det fraksjonell reserve-system genererer kunstig kjøpekraft der bankfolkene aksepterer innskuddene – en gang i tiden gull – og deretter låner ut dette gullet fordi de raskt lærer at folk flest, når de setter inn gullet sitt på et sted de følte var trygt, lar de det ligge der i veldig lang tid, og derfor låner bankfolkene det ut, og ingen vet. Effekten av det er at det tilfører kjøpekraft til et økonomisk system. Det gjør folk mer entreprenørielle. Det får dem til å føle seg mer velstående. Og slik mobiliserer dette systemet en stund de kreative evnene som finnes i befolkningen. Det får alle til å tro at de har det bedre, noe de i virkeligheten har.
Problemet er at omtrent halvparten av tiden man bruker dette systemet, forårsaker det dyp krise, og en gang i tiden manifesterte dette seg rett og slett i bankkrakk. Fordi når folk følte at banken ga ut gullet sitt, og hvis de ville innløse gullet sitt, at det kanskje ikke var der, hadde man bankrush, og bankene gikk regelmessig konkurs på grunn av bankrush. Og så hadde vi fremveksten av sentralbankvirksomhet, som stort sett har blitt standarden fra tidlig på 1900-tallet over hele verden, og sentralbanker er nå i posisjon til å redde individuelle banker slik at vi ikke ser bankrush så mye lenger, men dette tiltaket har ikke fjernet de underliggende årsakene til krisen. Så, slik vi opplever nå, er vi i krise. Dette er ikke en ny erfaring. Dette pengesystemet har vært kriseutsatt, og gjennom sannsynligvis halvparten av historien med dette systemet har økonomier vært gjennom kriser: depresjoner, resesjoner, konkurser, bankkrakk og så videre. Noen ganger med ekstremt, ekstremt tragiske konsekvenser. Verdenskriger har fulgt bankkriser. Da det lombardiske banksystemet sviktet i Italia på 1300-tallet, året etter, var det den svarte pesten som feide over kontinentet og drepte omtrent en tredjedel til 40 % av den europeiske befolkningen.
En annen ting som følger med banksystemet er krig. Så det er en dynamikk knyttet til dette banksystemet som fører til at samfunn blir veldig krigslignende, ikke fordi individer i samfunnet liker å gå i krig, men på grunn av de perverse insentivene som finnes i systemet. Jeg skal prøve å oppsummere dette, selv om argumentet er litt komplekst. Men i utgangspunktet, hvis du ser på et økonomisk system som produserer visse mengder varer og tjenester over en periode, representerer alle kostnadene som er knyttet til produksjonen av disse varene og tjenestene, pluss gründernes fortjeneste, kjøpekraften som er tilgjengelig i systemet for å kjøpe alle varene og tjenestene som er produsert. Så for at dette systemet skal være i likevekt, bør prisene knyttet til alle varer og tjenester samsvare nøyaktig med den samlede kjøpekraften som er tilgjengelig. Selv da kan alle bedriftene, alle gründerne, klare seg fint.
Det som skjer er at dette aldri egentlig er tilfelle fordi a) folk liker å spare penger til dårlige tider, og vi ser at gjennom perioder med kriser og velstand har folk alltid satt en viss prosentandel av sin skjønnsmessige til side til dårlige tider. Det betyr at hvis de gjør dette vil den samlede kjøpekraften som er tilgjengelig i systemet ikke lenger være tilstrekkelig for alle bedrifter og gründere til å selge varene sine til publikum slik de forventet og ønsket. Så det betyr at de må senke prisene. Det betyr at noen av dem til og med må begrense produksjonen og permittere noen arbeider. Matematisk sett vil en prosentandel av bedriftene gå konkurs, noe som ytterligere vil redusere kjøpekraften som er tilgjengelig i systemet. Dette vil ytterligere vil redusere produksjonen og produksjonen av varer, og dermed får du en selvforsterkende syklus som økonomene kaller, i dagligtale, den deflatoriske gjeldsspiralen.
Og sparing er ikke det eneste som som fører til dette. Det er også det faktum at alle pengene som er i omløp i hovedsak ... reflekterer gjeld. Etter hvert som bedrifter genererer inntekter, betaler de også ned gjelden sin regelmessig. Når du betaler ned gjeld tar du ut penger, pengene forsvinner. Fordi pengene i omløp bare representerer gjeld, ikke gull og sølv, så det er ikke lenger en vare, det er bare gjeld. Så når du betaler tilbake gjelden din tas den summen ut av systemet, den bare forsvinner.
Som jeg nevnte: For at systemet skal være i likevekt bør de samlede utgiftene samsvare nøyaktig med de samlede kostnadene, utgiftene og gründernes fortjeneste, men systemet må faktisk vokse for å være i balanse. Hvorfor, nettopp på grunn av dette faktum at penger blir trukket tilbake, reflekterer pengene som settes i omløp gjeld. De må betales tilbake med renter. Rentebeløpet går aldri i omløp. Så den eneste måten noen som tar opp gjeld kan betale tilbake gjelden sin, pluss renter ... det kan bare gjøres hvis andre mennesker også tar opp gjeld, slik at det er mer penger i systemet og mer kjøpekraft. Dette fungerer aldri: Det fungerer en liten stund. Du starter motoren og den går en liten stund, vanligvis en periode på 7–10 år, og så uunngåelig kommer velstandssyklusen; alle får et hjem, alle får en bil, alle har fine klær, og dermed flater bruken av denne velstanden ut. På dette tidspunktet stagnerer systemet eller begynner å gå inn i en resesjon.
Og for å motvirke dette må myndighetene uunngåelig gripe inn og pumpe denne ekstra kjøpekraften inn i systemet for å hindre det i å gå inn i den deflatoriske gjeldsspiralen. Fordi hvis du lar den prosessen avvikle seg fullstendig, vil økonomien til slutt stabilisere seg bare på et lavt aktivitetsnivå, og det som skjer på det tidspunktet er at når bankene griper inn for å legge til kjøpekraft i systemet, må man ta valg: Hvordan gjør vi dette? Og dermed har du mange valg. Du kan bygge biblioteker, skoler, universiteter og sykehus. Du kan bare fordele penger til folket – du kan bygge monumenter; du kan bygge pyramider, for eksempel, du kan bruke penger på romprogrammer, og så videre og så videre. I utgangspunktet varer som ikke kommer inn på markedet. Du kan også investere i infrastruktur, som veier og broer og høyhastighetsjernbaner og så videre.
Dessverre har alle disse gode, produktive ideene en tendens til å støte på ideologisk motvind, fordi vi i vestlige samfunn ikke ønsker at myndigheter skal være involvert i den økonomiske aktiviteten i det hele tatt. Dette er fordi alle vet at myndigheter ikke gjør det så bra; at de er ineffektive, korrupte, ulønnsomme og så videre. Så folk avviser det praktisk talt som en impulsiv reaksjon. En ting som alle vanligvis kan være enige om, og hvis de ikke er enige om det, som de kan bli presset til underkastelse moralsk, er nasjonal sikkerhet og nasjonalt forsvar. Så man kan alltid finne på grunner til hvorfor vi burde være redde for en bestemt ekstern fiende, vi kan alltid projisere den makten til befolkningens sinn, vi kan alltid si hvorfor vi trenger større våpen, vi trenger mer penger, vi trenger mer penger i våpenindustrien, i militæret og så videre. Så får man dette metastaserende militærindustrielle komplekset, som også over tid blir rikt og mektig nok til at de til og med kan kontrollere og kooptere og til og med direkte eie media. Media gjør jobben sin for å holde folk redde for eksterne fiender, og derfor har vi alltid eksterne fiender, vi har alltid folk å være redde for, noen som truer oss fra utlandet, og så ... systemet kommer til dette punktet hvor man har en permanent krigstilstand der det militærindustrielle komplekset er absolutt gigantisk, der galninger og fiender i utlandet bare følger etter hverandre.
Dette har en rekkefølge som strekker seg over flere tiår, så, du vet, offentligheten kan alltid være ... du vet, det verste kan alltid rettferdiggjøres ved å presentere utsagn av typen: «Å, Slobodan Milošević er et monster. Vi må bombe Serbia!» «Saddam Hussein er et monster. Vi må redde folket hans fra ham.» Så går vi til krig mot Irak. «Taliban er monstre! Vi må dra inn i Afghanistan!» og «Ghaddafi er et monster! Vi må dra inn i Libya!» og så den ene tingen etter den andre. Disse krigene blir alltid behørig forklart og rettferdiggjort for det amerikanske folket, men faktum er at kriger alltid pågår. Det er bare én ting etter den andre, og hvis du skreller av løken av hvor dette kommer fra, fordi det tydeligvis ikke kommer fra tilbøyelighetene til det amerikanske folket som alltid stemmer på antikrigskandidater, men alltid ender opp med å få mer krig. Hvis du skreller den løken helt tilbake til kjernen så går det tilbake til pengesystemet, med et element av den kulturelle tilbøyeligheten, fordi det ikke er, du vet, et land kan velge å bruke den ekstra kjøpekraften på pyramider eller infrastruktur, eller utdanning, eller bare fritid, om du vil. Det trenger ikke alltid å være krig, men visse kulturelle tilbøyeligheter gjør krig til det uimotståelige alternativet.
Så vi har en systemisk avhengighet av krig, og knapt noen analyserer hvorfor det er slik og hvordan vi kan få slutt på det. Og min påstand er at vi bare kan få slutt på det ved å fullstendig omstrukturere pengesystemet og faktisk omstrukturere hele operativsystemet til de vestlige samfunnene. Alternativet, å holde seg på denne veien og opprettholde status quo, er total ødeleggelse, og vi går i den retningen. Jeg tror at heldigvis har vestlige makter nå møtt en verdig fiende; en verdig motstander, og slik stopper den pengemaskinen.
Og derfor ville jeg la det være med det, for da kan vi gå inn på hva som skjer etter at pengemaskinen stopper, og er det de styrende maktene som er klar over det, og hva er deres beredskapsplaner for å håndtere denne utsikten og for å dempe krisen? Jeg vil bare foreslå at de må innføre et nytt pengesystem og for å få det pengesystemet til å holde ut, du vet, CBDC-er, digitale sentralbankvalutaer, og for å få det pengesystemet til å holde ut, trenger de en matrise med total kontroll over sin egen befolkning. Det er der pandemien kommer inn og så videre og så videre, men i utgangspunktet, hvis vi passivt godtar alt som kommer vår vei, vil vi gi våre barn, og deres barn, en fremtid og et liv som ikke er verdt å leve. Så vi har ikke noe annet valg enn å godta det, for ellers vil det påvirke våre barn og våre barnebarn.»
Erobringstokt
Så nå forstår du på to nivåer hvorfor den vestlige alliansen lenge forberedte et erobringstokt mot Russland for å sikre seg nye, råbillige naturressurser, og hvorfor de 24. februar 2022 iverksatte en full mobilisering for krigen mot Russland.
Og nå kollapser alt sammen over hodet på dem: på Merz, Meloni, Starmer og Macron, på von der Leyen og Kaja Kallas, på Stoltenberg, Støre, Solberg, Søreide og Melby, på Marcus Wallenberg, Larry Fink, George og Alex Soros. Systemets iboende svakheter, drevet av et monetært system bygget på luft, har møtt en motstander de ikke kan knuse, og har med dette prosjektet bare framskyndet sin egen undergang.
Perverse incentiver for å la ting skure å gå *
Den amerikanske bankinvestoren Catherine Austin-Fitts har fortalt en historie om det hun kaller «rød knapp»-problemet. Den illustrerer med sjokkerende tydelighet befolkningens villighet til å se den andre veien så lenge den selv har fordeler, først og fremst økonomiske, ved å la kriminalitet og urett andre steder få lov til å fortsette. En forsamling av godt utdannede, spirituelt og etisk engasjerte mennesker som hun holdt et foredrag for om penger og organisert kriminalitet ble stilt spørsmålet om de ville stanse all hvitvasking av penger i samfunnet dersom de ganske enkelt kunne trykke på en rød knapp.
Svært overraskende viste det seg at bare 1 av 100 ville valgt å trykke på knappen. I samtalen som fulgte forklarte forsamlingen at resultatet ville bli at børsen ville falle fordi investeringene ville finne veien til andre markeder, og det ville bli vanskeligere å betale statens gjeld, noe som igjen ville medføre at ytelser fra det offentlige ville stanse opp og skattene ville øke. Dette viser at befolkninger, sikkert også den norske, velger å prioritere egen økonomi dersom valget står mellom den og det å redusere kriminalitet og urettferdighet i samfunnet.
* Perverse incentiver har ingenting med seksuell perversjon å gjøre men refererer til forhold som motiverer folk til å gå inn i skadelige prosesser på grunn av egen vinning.