Denne artikkelen oversatt fra engelsk er hentet fra Glenn Diesen sin Substack: The Dangerous Obsession with Territory in a War of Attrition. Det ligger en video i originalartikkelen.

Trykk her for å lese sammendrag Krigen i Ukraina analyseres her som en klassisk utmattelseskrig der målet først og fremst er å svekke motstanderens militære kapasitet, ikke å erobre territorium. Forfatteren argumenterer for at vestlige medier og politikere legger for stor vekt på territorielle gevinster, mens de overser de menneskelige og militære kostnadene ved offensiver som i liten grad endrer krigens strategiske retning. Ukrainas offensiv i Kursk trekkes frem som et eksempel på en operasjon som kan gi kortsiktige propagandaseire, men samtidig bidra til å svekke forsvaret av viktigere frontavsnitt. Artikkelen advarer også mot hvordan krigspropaganda, sensur og manglende rom for dissens kan hindre en realistisk vurdering av konfliktens utvikling og de sikkerhetspolitiske risikoene den innebærer.

I en utmattelseskrig er målet å utmatte motstanderen. Enhver territoriell erobring kommer etter det ettersom godt forsvarte forsvarslinjer er koster mye mannskap og utstyr å bryte gjnom.

Journalistene som har rapportert om en stillestående konflikt og feiret hver gang Ukraina går på offensiven (og ofte går inn i artillerilommer) er besatt av territorium.

Etter å ha utmattet det ukrainske militæret åpnet Russland en annen front i Kharkov for å ytterligere strekke den utarmede ukrainske hæren. Ukrainas Kursk-offensiv er et risikabelt trekk fordi det forutsigbart kommer til en ekstremt høy pris. Menn og maskiner blir ødelagt i det fri og uten pålitelige forsyningslinjer og territoriet ikke kan holdes. Disse troppene kunne ha blitt brukt til å forsvare smuldrende frontlinjer i Donbas.

Det er nesten umulig å komme med dette argumentet i Vesten ettersom journalistene og offentligheten har blitt opplært til å klappe som seler hver gang Ukraina erobrer territorium. Dette er obligatorisk for å vise lojalitet og bevis på å være "pro-ukrainsk". Dissens blir umiddelbart fordømt som «russisk propaganda» og straffet med høye sosiale kostnader.

Zelensky har kastet bort mange tropper på PR-kamper, men det er ikke helt hans feil ettersom PR-stuntene er nødvendige for å skaffe oppmerksomhet og flere våpen fra Vesten ettersom våre politikere og offentligheten blir begeistret hver gang Ukraina skaffer seg et territorium.

Forutsetningen er at Russland vil bli demoralisert og gi store innrømmelser dersom det mister noe territorium. Men Russland anser NATOs ekspansjon som en eksistensiell trussel og kan derfor ikke bøye seg før ukrainsk nøytralitet er gjenopprettet. Ettersom NATO avviser alle forhandlinger om NATO-utvidelse er den eneste veien for Russland for å nå sitt mål utmattelseskrigføring. Ja denne krigen er også en territoriell konflikt nå, selv om det er et symptom på mislykket en diplomatisk vei for å avslutte NATOs ekspansjonisme. Alt dette burde være åpenbart, men det er ikke tillatt å si det åpenbare lenger da det er kriminalisert som å "legitimere" den russiske invasjonen.

Hvis vi overlever denne proxy-krigen med Russland (ikke en sikkerhet etter som vi fortsetter å eskalere mot verdens største atommakt) bør vi reflektere over hvordan våre slagord, krigspropaganda og sensur har lammet vår evne til å gjennomføre rasjonelle analyser som kreves for å maksimere sikkerheten.

Utmattelseskrigen har allerede gått inn i en ny fase ettersom den ukrainske hæren har vært utslitt og frontlinjene kollapser uten særlig motstand. Nedenfor er den viktigste frontlinjen, der russerne nærmer seg det svært strategiske transportknutepunktet Pokrovsk.