
Russland anser NATO sin inntreden i Ukraina som en eksistensiell trussel, og NATO har åpent uttalt sin intensjon om å gjøre Ukraina til et medlemsland etter krigen. Uten et politisk oppgjør som gjenoppretter Ukrainas nøytralitet, da vil Russland mest sannsynlig annektere de strategiske territoriene som de ikke kan akseptere skal havne under NATO sin kontroll. Deretter vil de gjøre det som er igjen av Ukraina til en dysfunksjonell liksom-stat. Når det blir stadig tydeligere at krigen er tapt, da ville den rasjonelle politikken for europeerne derfor vært å tilby en avtale basert på å avslutte NATO sin ekspansjon østover for å redde ukrainske liv, territorium og nasjonen selv. Likevel har ingen europeisk leder i det hele tatt vært i stand til å foreslå en slik løsning offentlig. Hvorfor?
Presenter den gjennomsnittlige europeiske politikeren, journalisten eller akademikeren for følgende tankeeksperiment: Hvis du var en rådgiver for Kreml, hva ville være ditt råd til Russland hvis det ikke er forhandlinger for å løse Ukraina-krigen? De fleste ville følt seg moralsk tvunget til å gi latterlige svar som å råde Kreml til å kapitulere og trekke seg, selv om Russland er på vei til seier. Enhver impuls til å følge fornuften og ta opp Russlands sikkerhetsbekymringer vil sannsynligvis fort bli avskrekket under trusselen om å bli hengt ut for å "legitimere" Russland sin invasjon.
Hva forklarer nedgangen av strategisk tenkning, pragmatisme og rasjonalitet i europeisk politikk?
Europa sin virkelighet som en sosial konstruksjon
Den politiske klassen som dukket opp i Europa etter den kalde krigen har blitt overdrevent ideologisk og har forpliktet seg til fortellinger for sosialt å konstruere nye virkeligheter. Europeerne sin omfavnelse av postmodernismen har innebært å stille spørsmål ved eksistensen av objektiv virkelighet, dette da vår forståelse av virkeligheten er formet av språk, kultur og unike historiske perspektiver. Postmodernistene søker derfor ofte å endre narrativer og språk som en kilde til politisk makt. Hvis virkeligheten er en sosial konstruksjon, da kan de store narrativene være viktigere enn fakta. Faktisk må ideologiske narrativer forsvares fra ubeleilige fakta.
Det europeiske prosjektet hadde godartede intensjoner om å skape en felles liberal demokratisk europeisk identitet, en identitet som ville overskride fortidens splittende nasjonale rivalisering og maktpolitikk. Relevansen av objektiv virkelighet er omstridt, og narrativer om virkeligheten antas å reflektere maktstrukturer som kan demonteres og reorganiseres.
Utbredelsen av konstruktivisme og fokus på «talehandlinger» i EU har ført til troen på at selv bruk av realistisk analyse og diskusjon av konkurrerende nasjonale interesser, det vil innebære å legitimere realpolitikk og dermed sosialt konstruere en farligere virkelighet. Talehandlinger refererer til bruk av språk som en kilde til makt ved å konstruere politiske realiteter og påvirke utfall. Ved å redusere fokuset på sikkerhetskonkurranse i det internasjonale systemet antas det at maktpolitikk kan dempes.
Er det mulig å sosialt konstruere en ny virkelighet? Overgår vi sikkerhetskonkurransen ved ikke å ta tak i den, eller forsømmer vi den ansvarlige ledelsen av sikkerhetskonkurransen. Kan vi overskride nasjonale rivaliseringer ved å fokusere på felles verdier, eller resulterer neglisjering av nasjonale interesser i nedgang?
Sosialt bygge et nytt Europa
Konseptet med den "retoriske fellen" forklarer hvordan EU nådde en konsensus om å tilby medlemskap til sentral- og østeuropeiske stater når det ikke var i alle EU sine medlemslands egeninteresse å gjøre det. Den retoriske fellen ble satt ved at medlemslandene først skulle akseptere det ideologiske premisset om at legitimiteten til EU-prosjektet var basert på integrering av liberale demokratiske stater. Ved å appellere til verdiene og normene som grunnlaget for EU ble det satt en retorisk felle, dette da følelsen av moralsk forpliktelse skammet EU sine medlemsland fra å nedlegge veto mot utvidelsesprosessen. Bruk av språk og innramming kunne dermed påvirke europeiske stater til ikke å handle i sine egne interesser ettersom de ble skammet til å følge dem.
Schimmelfennig, som introduserte begrepet den retoriske fellen, hevder at «politikk er en kamp om legitimitet, og denne kampen utkjempes med retoriske argumenter».[1] Den retoriske fellen forenkler en kompleks sak til et binært valg om enten å støtte utvidelsesprosessen eller å forråde liberale demokratiske idealer. Den moralske innrammingen stenger viktige diskusjoner om de potensielle ulempene ved å akseptere nye medlemmer og hvordan man kan møte disse utfordringene på best mulig måte. Dissens kunne knuses ettersom utformingen av spørsmålet som et moralsk imperativ betydde at de som kun stilte spørsmål ved den moralske utformingen, de kunne bli anklaget for å undergrave de hellige verdiene som opprettholder legitimiteten til hele det europeiske prosjektet.
Konseptet «Euro-speak» innebærer å bruke emosjonell retorikk for å legitimere en EU-sentrisk forståelse av Europa, som igjen de-legitimerer alternative begreper om Europa. Sentralisering av beslutningstaking og overføring av makt fra folkevalgte parlament til Brussel, det omtales typisk som «europeisk integrasjon», «mer Europa» eller «stadig nærmere union». Naboland som ikke er medlem av EU, som følger EU sitt eksterne styresett, tar det «europeiske valget», bekrefter deres «europeiske perspektiv» og omfavner «delte verdier». Dissens kan delegitimeres som «populisme», «nasjonalisme», «eurofobi» og «antieuropeanisme», noe som undergraver «fellesstemmen», «solidariteten» og «den europeiske drømmen».
Språket har også endret seg når det gjelder hvordan Vesten hevder makten i verden. Tortur er «forbedrede avhørsteknikker», kanonbåtdiplomati er «navigasjonsfrihet», dominans er «forhandlinger fra en styrkeposisjon», undergraving er «demokratifremme», kupp er «demokratisk revolusjon», invasjon er «humanitær intervensjon», løsrivelse. er "selvbestemmelse", propaganda er "offentlig diplomati", sensur er "innholdsmoderering", og det nyere eksemplet på Kinas konkurransefortrinn som er merket med "overkapasitet". George Orwells konsept av Newspeak innebar å begrense språket til det punktet at det ble umulig å uttrykke dissens.
NATO og EU: En ny inndeling av Europa eller "europeisk integrasjon"
Vestlige ledere innså først at å forlate en inkluderende pan-europeisk sikkerhetsarkitektur ved å utvide NATO og EU sannsynligvis ville provosere en ny kald krig. Den forutsigbare konsekvensen av å bygge et nytt Europa uten Russland vil være å dele kontinentet på nytt, for deretter å slåss om hvor de nye skillelinjene skal trekkes.
President Bill Clinton advarte i januar 1994 om at NATO sin ekspansjon risikerte å "trekke en ny linje mellom øst og vest som kan skape en selvoppfyllende profeti om fremtidig konfrontasjon".[2] Clintons forsvarsminister, William Perry, vurderte til og med å trekke seg i opposisjon til å utvide NATO. Perry bemerket at de fleste i administrasjonen visste at sviket ville skape konflikter med Russland, men de mente at det ikke spilte noen rolle siden Russland var svakt.[3] George Kennan, Jack Matlock og en mengde amerikanske politiske ledere utformet det også som et svik mot Russland, og advarte mot å dele Europa på nytt. Disse bekymringene ble også delt av mange europeiske ledere.
Hva skjedde med diskursen og advarslene om å starte en ny kald krig? Fortellingen om EU og NATO som en «kraft for det gode» og en kraft som fremmer liberale demokratiske verdier, måtte forsvares mot den «utdaterte» fortellingen om maktpolitikk. Russisk kritikk av å gjenopplive nullsumssikkerhetsarkitekturen til blokkpolitikk ble presentert som bevis på Russlands "nullsummentalitet". Russlands manglende evne til å erkjenne at NATO og EU var positive sum-aktører som overskrider maktpolitikk, avslørte angivelig Russlands manglende evne til å overvinne realpolitikkens farlige tankesett, som var forårsaket av Russlands varige autoritarisme og stormaktsambisjoner. EU bygget bare en "vennerring" mens Russland angivelig krevde "innflytelsessfærer".
Russland ble presentert for et dilemma: enten omfavne rollen som en lærling med sikte på å slutte seg til den siviliserte verden ved å akseptere NATOs dominerende rolle som en styrke for det gode, eller Russland kunne motstå NATO sin ekspansjonisme og «oppdrag utenfor området», men deretter bli behandlet som en farlig kraft som skal holdes inne. Uansett ville Russland ikke ha plass ved bordet i Europa. Liberale demokratiske troper rettferdiggjorde hvorfor den største staten i Europa til slutt skulle være den eneste staten uten representasjon.
Utvidelsen av NATO og EU som eksklusive blokker påtvinger også et «oss-eller-dem»-dilemma for de dypt splittede samfunnene i Ukraina, Moldova og Georgia. Men i stedet for å erkjenne den forutsigbare destabiliseringen av delte samfunn i et delt Europa, da presenteres det som en positiv "europeisk integrasjon" til tross for den implisitte frikoblingen fra Russland. Samfunn som prioriterer tettere forhold til Russland fremfor NATO og EU blir delegitimert for å avvise demokrati, mens lederne deres avfeies som autoritære «putinister» som frarøver folket deres europeiske drøm.
Den moralske utformingen av verden overbeviste europeiske ledere om å støtte et kupp slik at Ukraina kunne trekkes inn i NATO sin bane. Det var allment kjent at bare et lite mindretall av ukrainere ønsket NATO-medlemskap og at det sannsynligvis ville utløse en krig, men liberal demokratisk retorikk overbeviste fortsatt europeiske ledere om å ignorere virkeligheten og støtte katastrofal politikk. Sunn fornuft kan bli til skamme.
Vestlige politiske ledere, journalister og akademikere som søker å dempe sikkerhetskonkurransen ved å adressere Russlands legitime sikkerhetsbekymringer, de blir på samme måte anklaget for å bære vann for Putin, gjenta Kreml-talepunkter, "legitimere" russisk politikk og undergrave det liberale demokratiet. Med den binære moralske utformingen av godt versus ondt blir intellektuell pluralisme og dissens dømt som umoralsk.
Foruten å være plaget av krig gjennomgår Europa også økonomisk tilbakegang. Europeerne kjøper russisk energi gjennom India som mellomledd da de er moralsk forpliktet til å følge mislykkede sanksjoner. Dydssignaleringen bidrar til at europeiske industrier blir mindre konkurransedyktige. Avindustrialiseringen av Europa er også forårsaket av ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene, men hendelsen som ødelegger tiår med industriell utvikling glemmes fordi de eneste to mistenkte er USA og Ukraina. Videre tilbyr USA subsidier til den påfølgende utkonkurrerte europeiske industrien hvis de flytter over Atlanterhavet. I mangel av akseptable fortellinger tier europeerne ganske enkelt, og forsvarer heller ikke sine nasjonale interesser. Fortellingen om liberale demokratier, forent av verdier i stedet for delt av konkurrerende interesser, må skjermes for ubeleilige fakta.
Diplomati, nøytralitet og krigens dyd
Diplomati stemmer ikke overens med den konstruktivistiske innsatsen for sosialt å konstruere en ny virkelighet. Utgangspunktet i internasjonal sikkerhet er sikkerhetskonkurransen, der innsats for å øke sikkerheten til en stat, kan redusere sikkerheten til en annen. Diplomati innebærer å styrke gjensidig forståelse, og å forfølge kompromisser for å dempe sikkerhetskonkurransen.
Sosialkonstruktivistene anser ofte diplomati som problematisk ettersom det "legitimerer" sikkerhetskonkurransen som anerkjenner at NATO kan undergrave legitime russiske sikkerhetsinteresser. Videre risikerer det å legitimere motstanderen og skape en moralsk ekvivalens mellom vestlige stater og Russland. De europeiske elitene mener at de legitimerer utdaterte og farlige maktpolitiske konsepter ved å engasjere seg i gjensidig forståelse. Den absurde overbevisningen om at forhandlinger er «forlikning» har blitt normalisert i Europa.
Diplomati har derfor blitt omskapt som et forhold mellom et subjekt og et objekt, mellom en lærer og en student. I dette forholdet anser NATO og EU sin rolle som å «sosialisere» andre stater. Som en siviliserende lærer bruker det opplyste vestlige diplomati som et pedagogisk instrument, et instrument der stater blir «straffet» eller «belønnet» avhengig av deres villighet til å komme med ensidige innrømmelser eller ikke. Der hvor diplomati historisk sett har vært avgjørende i krisetider, der mener de europeiske elitene at de i stedet må straffe «dårlig oppførsel» ved å suspendere diplomatiet når en krise bryter ut. Møte med motstandere under kriser risikerer å legitimere dem.
Nøytralitet ble inntil nylig ansett som en moralsk holdning som reduserer sikkerhetskonkurransen og gjør det mulig for en stat å tjene som en mekler i stedet for å bli viklet inn og eskalere konflikter. I en kamp mellom godt og ondt anses nøytralitet også for å være umoralsk. Beltet av nøytrale stater som eksisterte mellom NATO og landene i Warszawapakten er nå demontert, og til og med krig blir et dydig forsvar av moralske prinsipper.
Hvordan gjenopprette rasjonalitet og korrigere feilene etter den kalde krigen?
Unnlatelsen av å etablere et gjensidig akseptabelt oppgjør etter den kalde krigen som ville fjerne skillelinjene i Europa, og som ville styrke den udelelige sikkerheten, har resultert i en forutsigbar katastrofe. Likevel krever kurskorrigering intet mindre enn å revurdere politikken fra de siste 30 årene, og selve begrepet Europa i et øyeblikk da fiendskapen hersker på begge sider. Det europeiske prosjektet ble sett for seg som legemliggjørelsen av Fukuyama sin "slutt på historien"-oppgave, og en hel politisk klasse har basert sin legitimitet på at ideen om å utvikle et Europa uten Russland var en oppskrift på fred og stabilitet.
Har Europa rasjonalitet, politisk fantasi og mot til å kritisk vurdere sine egne feil og bidrag til den nåværende krisen, eller vil all kritikk fortsette å bli fordømt som en trussel mot det liberale demokratiet?

[1] Schimmelfennig, Frank, 2003. The EU, NATO and the integration of Europe: Rules and rhetoric, Cambridge, Cambridge University Press, page 208.
[2] B. Clinton, ‘Remarks to Multinational Audience of Future Leaders of Europe’, US Diplomatic Mission to Germany, 9 January 1994.
[3] J. Borger, ‘Russian hostility 'partly caused by west', claims former US defence head’, The Guardian, 9 March 2016.