Fru/Herr president, Deres eksellenser, mine damer og herrer.
Jeg føler meg dypt beæret over denne enestående muligheten til å orientere Deres eksellenser i dag. Hvis Dere er overbærende med meg, da skal jeg forsøke å uttrykke det jeg tror er følelsene til utallige av våre brødre og søstre over hele verden, både her i NY og på den andre siden av havet. Jeg skal invitere dem inn i disse hellige salene slik at de kan få si sin mening.
Vi er her for å vurdere mulighetene for fred i det krigsherjede Ukraina, spesielt i lys av det økende volumet av våpen som ankommer dette ulykkelige landet. Hver morgen når jeg setter meg ned ved min laptop tenker jeg på våre brødre og søstre i Ukraina og andre steder, som uten egen skyld befinner seg under alvorlige og ofte dødelige omstendigheter. Der borte, i Ukraina, kan de være soldater som står overfor nok en dødelig dag ved fronten. De kan være mødre eller fedre som står overfor det forferdelige spørsmålet om hvordan de skal mate barnet sitt i dag. Eller de kan være sivile som vet at i dag vil lysene slukke slik de alltid gjør i krigssoner, vel vitende om at det ikke er ferskvann, at det ikke er brensel til ovnen, ikke noe teppe, bare piggtråd og vakttårn og murer og fiendskap. Eller de kan være her, i en stor rik by som NY, her kan brødre og søstre fortsatt finne seg selv i alvorlige problemer. Kanskje på en eller annen måte, uansett hvor hardt de jobbet hele livet, mistet de fotfestet på det glatte vippedekket til det nyliberale kapitalistskipet vi kaller livet i byen og falt over bord for og endte opp med å drukne. Kanskje ble de syke, eller kanskje de tok opp et studielån, kanskje de gikk glipp av en betaling, marginene er små, hvem vet, men nå bor de på gata i en haug med papp, kanskje til og med innen synsvidde fra denne FN-bygningen. Uansett, uansett hvor de er, over hele verden, krigssone eller ikke, utgjør de sammen et flertall, et stemmeløst flertall. I dag skal jeg prøve å snakke for dem.
Vi folket ønsker å leve. Vi ønsker å leve i fred under likeverdige forhold som gir oss en reell mulighet til å ta vare på oss selv og våre kjære. Vi er harde arbeidere og vi er klare til å jobbe hardt. Alt vi trenger er en rettferdig del av pisken. Kanskje det er et uheldig ordvalg etter fem hundre år med imperialisme, kolonialisme og slaveri.
Uansett, hjelp oss.
For å hjelpe oss må Dere kanskje vurdere vår sitasjon, og for å gjøre det må Dere kanskje ta blikket fra ballen et øyeblikk, å legge Deres deres mål midlertidig til side. Hva er målene Deres forresten? Og her retter jeg kanskje mine henvendelser mer til de fem faste medlemmene av dette rådet. Hva er Deres mål? Hva er i potten med gull ved enden av regnbuen? Større profitt for krigsindustrien? Mer makt globalt? En større del av den globale kaken? Er moder jord en kake som skal slukes? Betyr ikke en større del av kaken mindre for alle andre? Hva om vi i dag, på dette trygge stedet, skulle se i en annen retning, se på vår evne til empati for eksempel, sette oss i andres sko, som akkurat nå, for eksempel skoene til den karen på andre siden av dette rommet, eller til og med skoene til det stemmeløse flertallet, hvis de har noen sko altså.
Det stemmeløse flertallet er bekymret for at Deres kriger, ja Deres kriger, for disse evigvarende krigene er ikke vårt valg, at krigene Deres vil ødelegge planeten som er vårt hjem, og sammen med alle andre levende vesener vil vi bli ofret på alteret til to ting: profitt fra krigen som kun fyller lommene til de svært, svært få; og den hegemoniske marsjeren til et eller annet imperium som ønsker et unipolært verdensherredømme. Vennligst forsikre oss om at dette ikke er Deres visjon, for det er ikke noe godt utfall den veien. Den veien fører bare til katastrofe, alle på den veien har en rød knapp i kofferten, og jo lenger vi går nedover den veien, jo nærmere de kløende fingrene kommer den røde knappen, desto nærmere vi alle komme Armageddon. Se på tvers av rommet, på dette nivået har vi alle på oss de samme skoene.
Så tilbake til Ukraina. Den russiske føderasjonens invasjon av Ukraina var ulovlig. Jeg fordømmer det på det sterkeste. Dessuten var den russiske invasjonen av Ukraina ikke "uprovosert", så jeg fordømmer også provokatørene på det sterkeste. Der, det har fått det ut av veien.
Da jeg skrev denne talen i går inkluderte jeg en observasjon om at vetoretten i dette rådet bare lå i hendene på dets faste medlemmer, jeg var bekymret for at det var udemokratisk og gjorde dette rådet tannløst... I morges hadde jeg en åpenbaring...TANNLØS! Kanskje tannløs noen ganger er en bra ting... for hvis dette er et tannløst kammer, da kan jeg åpne den store munnen min på vegne av de stemmeløse uten å få hodet bitt av meg... Hvor kult er det. Jeg leste i avisen i morges om en anonym diplomat som ble sitert i å si: "Roger Waters! Skal han tale til Sikkerhetsrådet? Hva er det neste?... Mr Bean! Ha! Ha! Ha!" For de av dere som ikke vet så er Mr Bean en ineffektiv karakter i et engelsk komedieprogram på TV. Så det kan virke som at denne anonyme diplomaten er en engelskmann, så "Ha! Ha! Ha!" til deg også Sir! Ok, jeg tror det er på tide å introdusere min mor: Mary Duncan Waters. Hun hadde en stor innflytelse på meg, hun var en skolelærer sier jeg, hun har vært død i femten år. Min far, Eric Fletcher Waters, hadde stor innflytelse på meg også, han er også død, han ble drept den 18 februar i 1944 ved Aprilia nær Anzio brohodet i Italia da jeg bare var fem måneder gammel, så jeg vet noe om krig og tap. Uansett tilbake til mamma. Da jeg var rundt tretten slet jeg med et eller annet knotete ungdomsproblem og forsøkte å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre, det spiller ingen rolle hva det var, jeg husker ikke uansett, men mamma satte meg ned og sa: "Hør her, du kommer til å bli møtt med mange knotete problemer i løpet av livet ditt, og når det skjer så er dette mitt råd: les, les, les finn ut alt du kan om hva enn det er, se på det fra alle sider, alle vinkler, lytt til alle meninger, spesielt de du ikke er enig i, undersøk det grundig, når du har gjort det vil alle de tunge løftingene være unnagjort og neste bit er lett. "Er det? Ok, mamma, hva er den enkle biten?"... "Å, den enkle biten er at du bare gjør det rette." Hmm!
Så å snakke om å gjøre det rette bringer meg til menneskerettigheter.
Vi folket ønsker universelle menneskerettigheter for alle våre brødre og søstre over hele verden, uavhengig av deres etnisitet, religion eller nasjonalitet. For å være tydelig så vil det inkludere, men ikke være begrenset til, retten til liv og eiendom under loven ukrainere for eksempel, eller palestinere. Ja la det synke inn. Og selvsagt for alle oss andre. Et av problemene med kriger er at i en krigssone eller hvor som helst der folket lever under militær okkupasjon, der kan man ikke ty til loven, der er det ingen menneskerettigheter.
I dag er vårt oppdrag muligheten for fred i Ukraina, med spesiell henvisning til bevæpningen av Kiev-regimet av tredjeparter.
Jeg går tom for tid, så.
Hva har de stemmeløse millioner å si?
De sier:
Takk for at Dere hørte oss i dag
Vi er de mange som ikke en får en del av krigsindustriens fortjeneste.
Vi oppdrar ikke villig våre sønner eller døtre
for å gi fôr til kanonene Deres.
Etter vår mening
Den eneste fornuftige handlingen i dag
Er å oppfordre til en umiddelbar våpenhvile i Ukraina.
Ingen hvis, ingen men, ingen og.
Ikke ett ukrainsk eller russisk liv til skal gå tapt.
Ikke ett.
De er alle dyrebare i våre øyne.
Så tiden er inne for å snakke sannhet til makten. Husker Dere alle historien om keiserens nye klær? Selvfølgelig gjør Dere det. Vel, lederne av Deres respektive imperier står, i en eller annen grad, nakne foran oss. Vi har en melding til Dem. Det er et budskap fra alle flyktningene i alle leirene, et budskap fra alle slummen og favelaene, et budskap fra alle de hjemløse, på alle de kalde gatene, fra alle jordskjelv- og flomoffrene på jorden. Det er også et budskap fra alle menneskene som ikke er nødvendigvis er sultne, men lurer på hvordan i all verden de skal bruke småpengene de tjener, dekke kostnadene ved tak over hodet og mat til familiene sine. Mitt moderland England er, gudskjelov, ikke lenger et imperium, men i det landet er det nå et nytt ordtak: "spise eller varme?" Du kan ikke gjøre begge deler. Det er et rop som går rundt i hele Europa.
Tilsynelatende ser det ut til at det eneste de med makten tror vi alle har råd til, det er den evig krig. Hvor sprøtt er det?
Så fra de fire milliarder brødrene og søstrene i denne stemmeløse majoriteten, som sammen med millionene i den internasjonale antikrigsbevegelsen representerer en enorm valgkrets: nok nok! Vi krever endring.
President Biden, president Putin, president Zelenski,
USA, NATO, RUSSLAND, EU, DERE ALLE.
VENNLIGST ENDRE KURS NÅ,
BLI ENIGE OM EN VÅPENHILLE I UKRAINA I DAG.
Dette vil selvfølgelig bare være begynnelsen. Men alt vil springe ut fra det utgangspunktet. Se for deg det kollektive globale lettelsens sukk. Utbrudd av glede. Den internasjonale sammenslåingen av stemmer i harmoni som synger en hymne til fred! John Lennon pumper luften med knyttneven fra graven. Vi har endelig blitt hørt i maktens korridorer. Mobberne i skolegården har sagt ja til å slutte å leke atomkylling. Vi kommer ikke alle til å dø i et atom-holocaust tross alt. I hvert fall ikke i dag. De som sitter med makten har blitt overtalt til å droppe våpenkappløpet og den evige krigen som sin foretrukne modus operandum. Vi kan slutte å sløse bort alle våre dyrebare ressurser på krig. Vi kan mate barna våre, vi kan holde dem varme. Vi kan til og med lære å samarbeide med alle våre brødre og søstre, og til og med redde vår vakre planet hjemme fra ødeleggelse. Ville ikke det vært fint?
Deres eksellenser,
Jeg takker Dem for Deres overbærenhet.
Roger Waters