Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge som spesialiserer seg på russisk utenrikspolitikk, utfordrer den dominerende fortellingen om at NATO-kartellets handlinger er drevet av et genuint ønske om å «hjelpe» Ukraina. I stedet argumenterer han for at disse handlingene er en del av en bredere vestlig og geopolitisk strategi rettet mot å motarbeide Russland.
Diesen har skrevet 11 bøker, de fleste om det motstridende forholdet mellom Russland og Vesten når det gjelder manglende evne til å etablere eller utvikle en gjensidig akseptabel sikkerhetsarkitektur etter den kalde krigen.
Diesen var invitert av The Dissident Club (Dissidentklubben, Rumble) i Stockholm til å holde en tale og delta i et diskusjonspanel med den geopolitiske forskeren Ola Tunander.
Nøkkelpoeng
- NATO's rolle og narrativ: Diesen hevder at NATOs handlinger i Ukraina ofte er rettferdiggjort under påskudd av å hjelpe Ukraina. Han argumenterer for at denne fortellingen er misvisende og fungerer som propaganda, og antyder at den sanne intensjonen bak NATOs involvering er å svekke Russland.
- Historisk kontekst: Han understreker at fra 1991 til 2014 viste meningsmålinger konsekvent at bare rundt 20 % av ukrainerne støttet medlemskap i NATO. Diesen argumenterer for at dette motsier fremstillingen av Ukraina som ivrig etter å bli med i NATO for å unnslippe russisk innflytelse.
- Konsekvenser av NATOs utvidelse: Diesen fremhever advarsler fra forskjellige vestlige tjenestemenn, inkludert en tidligere CIA-direktør og en britisk ambassadør, som advarte om at å presse Ukraina mot NATO ville provosere Russland og sannsynligvis føre til konflikt. Han argumenterer for at disse advarslene ble ignorert til fordel for en strategi som ville eskalere spenningene med Russland.
- Regimeendringen i 2014: Professoren diskuterer det ukrainske kuppet i 2014, og påstår at det ble orkestrert av USA og manglet genuin støtte fra flertallet av ukrainere. Han argumenterer for at denne regimeendringen var en viktig faktor som førte til den nåværende konflikten og ble utformet som å hjelpe Ukraina med å oppnå demokrati.
- Bruken av nasjonalistiske grupper: Diesen hevder at USA stolte på ukrainske nasjonalistiske grupper for å bekjempe pro-russiske elementer i Donbas, noe som resulterte i betydelig intern strid og dødsfall til tusenvis av ukrainere. Han ser på dette som nok et eksempel på hvordan handlinger solgt som å «hjelpe» Ukraina faktisk forverret konflikten.
- Amerikansk innflytelse i ukrainsk styresett: Han beskriver hvordan USA tok kontroll over nøkkelposisjoner i den ukrainske regjeringen, og utnevnte amerikanske og utenlandske tjenestemenn til kritiske roller. Diesen argumenterer for at dette undergravde ukrainsk suverenitet og ble fremstilt som å hjelpe Ukraina med styresett.
- Minsk-avtalene: Diesen kritiserer undergravingen av Minsk-avtalene, som var ment å bringe fred, men som ikke ble gjennomført som lovet. Han hevder at vestlige ledere brukte denne perioden til å bevæpne Ukraina, igjen under dekke av å hjelpe Ukraina.
- Forhandlinger og eskalering: Han bemerker at tidlige fredsforhandlinger i 2022 ble hindret av USA og Storbritannia, som presset Ukraina til å fortsette krigen. Diesen hevder at denne beslutningen var drevet av et strategisk ønske om å svekke Russland snarere enn en reell innsats for å hjelpe Ukraina.
- Proxy-krig dynamikken: Diesen konkluderer med at krigen i Ukraina ikke handler om å hjelpe ukrainerne, men er en del av en bredere strategi for å svekke Russland og fokusere på andre geopolitiske motstandere, spesielt Kina.
NATO-kartellet vil «hjelpe» Ukraina – kanskje ikke
Gjennom hele sin tale understreker Diesen gjentatte ganger at NATO sine handlinger, utformet som forsøk på å «hjelpe» Ukraina, ofte tjener mer til å eskalere konflikten og fremme vestlige geopolitiske interesser. Han argumenterer for at NATOs støtte til Ukraina presenteres som altruistisk, men ofte fører til utfall som motsier dette påståtte målet.
"Å hjelpe Ukraina som konsept er et veldig tomt konsept, og det kan fylles med hvilket innhold du vil. Og slik fungerer ofte propaganda, du kommer med et konsept alle er enige i, og så fyller du det med en haug med tull, som ofte motsier dette konseptet totalt."
For eksempel peker Diesen på NATO-kartellet sin ekspansjon som en kritisk faktor for å provosere Russlands invasjon. Han argumenterer for at denne utvidelsen var rettferdiggjort for å hjelpe Ukraina med å bli med i den frie verden, men likevel viser mange meningsmålinger at flertallet av ukrainere ikke ønsket NATO-medlemskap.
"NATO presenterer seg i stor grad som en passiv aktør, som bare svarer på Ukrainas ønske om å bli med i NATO, å bli med i den frie verden, og derved unnslippe de imperialistiske klørne til Russland.
Problemet er at det ikke finnes fakta som støtter dette. Vi ser hver eneste meningsmåling, det være seg ukrainsk, vestlig eller russisk, fra 1991 til 2014. Hver enkelt meningsmåling viste at nesten 20 % av ukrainerne ønsket å bli med i NATO.
Selv etter at Russland tok tilbake Krim i 2014, gjorde amerikanerne en ny meningsmåling, og de fant ut at det fortsatt bare var en liten minoritet av ukrainere som ønsket å bli med i NATO. Så en større konflikt ville da være nødvendig.
Til og med NATO i 2011 kom ut et dokument der de klaget over at hovedproblemet i forholdet mellom Ukraina og NATO var at regjeringen og folket ikke ønsket å bli med. Så dette er grunnen til at det er et litt feilaktig argument."
Joe Biden og Jens Stoltenberg (NATO). Utdelingsark fra det amerikanske forsvarsdepartementet, Pentagon
Diesen hevder at vestlige ledere var klar over at å presse Ukraina mot NATO-kartellet ville provosere Russland og føre til konflikt, men de fulgte denne veien uansett.
"Den nåværende direktøren for CIA, som er William Burns, skrev et notat tilbake i 2008 da han kom med argumentet at hvis vi prøver å få Ukraina inn i NATO, noe de ikke ønsker, men hvis vi prøver å få dem inn, vil det sannsynligvis utløse en borgerkrig og også en russisk invasjon.
Vi poengerte at russerne ikke ønsket å invadere, men de kunne ikke leve med NATO inne i Ukraina. Så de ville se det som at de ikke hadde noe annet valg. Um, igjen, det vi omtaler i dag som russisk propaganda."
Diesen kritiserer også kuppet i 2014, som ble fremstilt som en demokratisk revolusjon støttet av Vesten for å hjelpe Ukraina. Han argumenterer for at denne regimeendringen ikke var genuint demokratisk og manglet bred støtte blant ukrainere.
"De fleste har lyttet til de lekkede samtalene der amerikanerne to uker før kuppet planla nøyaktig hvem som skulle være inne i regjeringen og hvem som skulle holde seg utenfor.
Dette ble også solgt for å hjelpe Ukraina. Vi hjelper dem med en demokratisk revolusjon. Men igjen, hvordan hjalp vi dem med vår pro-ukrainske politikk? Fordi fakta også rapporteres av vestlige medier, BBC eller andre.
De beviste at dette ikke bare var et brudd på den ukrainske grunnloven, og ikke bare fjernet vi deres demokratisk valgte regjering, som OSSE hadde bekreftet ble valgt i det frie valget.
Men det var også, som BBC rapporterte, bare et mindretall av ukrainere som faktisk støttet protestene mot Maidan. En enda mindre minoritet ville ha støttet et faktisk kupp, og veltet deres demokratisk valgte regjering.
Og så fjernet de denne demokratisk valgte regjeringen og i stedet satte de en regjering håndplukket av USA. Og dette selges også til oss, igjen, som en stor pro-ukrainer som hjelper Ukraina."
"Dette kuppet er en stor feil. Det vil til slutt utløse en krig med Russland, ikke den opprinnelige ideen, bare å lytte til CIA-direktøren Burns."
Ettervirkningene av kuppet, inkludert avhengigheten av nasjonalistiske grupper for å kjempe i Donbas og innføringen av amerikansk kontroll over ukrainsk styresett, demonstrerer ytterligere hvordan handlinger stemplet som å hjelpe Ukraina i stedet forsterket splittelsen og konflikten i landet.
"Og det så vi, den første dagen etter kuppet, igjen, dette ble rapportert av New York Times for noen måneder siden, for tre måneder siden.
De rapporterer om den første dagen etter kuppet, regjeringen håndplukket av USA, etterretningssjefen for den nye ukrainske regjeringen. Det første han gjorde den første dagen var å kalle CIA og MI6 for en skjult krig mot Russland, altså et partnerskap mellom ukrainerne, amerikanerne og britene».
– Dette resulterte i mange CIA-baser langs den russiske grensen. Og dette var forresten fra den første dagen de ringte. Dette var før Russland tok tilbake Krim eller Donbas ble destabilisert. Og igjen, hvis vi leser den samme New York Times-artikkelen, utformet de dette som å konvertere Ukraina til en frontlinjestat i en proxy-krig."
Dessuten fremhever Diesen undergravingen av Minsk-avtalene, som var ment å bringe fred i regionen. Han argumenterer for at i stedet for å støtte disse avtalene, brukte vestlige ledere tiden til å bevæpne Ukraina, igjen under dekke av å hjelpe. Dette, hevder han, var et strategisk grep for å forberede seg på ytterligere konflikt, snarere enn en ekte innsats for å sikre fred.
"Og, som William Burns, CIA-direktøren, spådde, hadde du umiddelbart ustabilitet fordi, veldig forutsigbart, i Østen var det knapt noen som ville støtte legitimiteten til den nye regjeringen.
Så hva skjedde? Vel, USA støttet bruken av nasjonalister i stedet fordi det viste seg at den nye regjeringen i Kiev ikke virkelig kunne få ukrainere til å gå ned og drepe sine egne borgere fordi, vel, de ville ikke.
Så USA ble avhengig av nasjonalistiske bevegelser, eller fascistiske grupper, og sendte dem ned for å kjempe mot Donbas, og drepte i løpet av de neste årene 14 000 ukrainere som deretter døde i Donbas.
Nå kalte de dette en anti-terror-operasjon..."
Diesen nevnte at hovedaktor i Ukraina, Viktor Shokin, klaget over at alle toppstillinger måtte godkjennes av Washington og argumenterte for at Washington behandlet Ukraina som en koloni. Shokin ble deretter sparket av Joe Biden, en president i et annet land, fordi han etterforsket korrupsjonen i et ukrainsk gasselskap, hvor han satte sønnen Hunter Biden i arbeid.
"De renset også den politiske opposisjonen, de viktigste politiske opposisjonspartiene, den viktigste opposisjonslederen, Medvedryk, han ble arrestert, og de tok fra hans ukrainske pass og statsborgerskap. De renset mediene, som måtte settes under statens kontroll, men hovedsakelig det som ble ansett som et pro-russisk medie, selv om det var eid av ukrainere".
«De måtte også rense den ortodokse kirke for grunnleggende kulturelle rettigheter som språkrettigheter. Og alt dette ble gjort i navnet til å hjelpe Ukraina fordi russisk innflytelse var en imperialistisk arv som måtte renses.»
«Vi hadde et valg i Ukraina i 2019, så ukrainerne hadde en sjanse til å stemme igjen. Du stilte Zelensky som kandidat, og han stilte på en fredsplattform. Han hadde et veldig klart budskap: Han ønsket å slutte fred med Donbas og Russland, og dette innebar implementering av Minsk-avtalen.
Han gjorde det veldig klart i sine taler at hvis folk i Donbas vil snakke russisk, noe de alltid har gjort, så bør de få lov til det. Men USA kom igjen til unnsetning.
De hevdet at dette betydde å kapitulere til Russland, og ukrainerne burde ikke måtte kapitulere, til tross for at 73 % av ukrainerne stemte for det. Så igjen, amerikansk handel og væpnede nasjonalister la et enormt press på Zelensky. De truet ham til og med.»
«Som et resultat snudde Zelensky til slutt sin stilling, og rett til lederne som hadde truet med å henge ham fra et tre og drepe ham, fikk de toppstillinger i hans regjering.
Så igjen, amerikanerne kunne bruke disse nasjonalistiske gruppene som vetomakt, og også styrke en svært usmakelig gruppe i Ukraina, som de fleste ukrainere faktisk ikke ville støtte.
Minsk-avtalen ble da undergravd, selv om vestlige ledere stadig sa at dette var den eneste veien til fred.
Selv franskmennene og tyskerne erkjente at de hadde undergravd denne avtalen, at den ikke var ment å bli implementert, og at det akkurat var på tide å bevæpne Ukraina. Igjen, dette er ikke hva ukrainerne hadde stemt for, men igjen, det er for å hjelpe Ukraina, en pro-ukrainsk politikk.»
Tidligere statsminister Boris Johnson overtalte Volodymyr Zelensky til å skrinlegge fredsforhandlingene med Russland. Bilde fra 4. september 2022, Ukrainas regjering, CC BY-NC-ND 2.0
I sin analyse av den pågående konflikten påpeker Diesen at avslaget på tidlige fredsforhandlinger i 2022 var en klar indikasjon på at Vesten var mer interessert i å forlenge konflikten for å svekke Russland enn å hjelpe Ukraina med å oppnå fred. Han siterer forskjellige kilder, inkludert ukrainske forhandlere og vestlige tjenestemenn, som bekrefter at USA og Storbritannia presset Ukraina til å fortsette krigen til tross for muligheter for forhandlinger.
«Russland krevde noen sikkerhetsgarantier i 2021, som vi husker fordi de så denne trusselen vokse og bli mer og mer utålelig. Selv amerikanerne erkjente at hvis russerne ikke fikk sikkerhetsgarantier ville de sannsynligvis invadere Ukraina. Nok en gang avviste de å gi Russland noen sikkerhetsgarantier.»
"I stedet ønsket vi [Vesten] konfrontasjon".
Ukrainerne bekreftet dette på den første dagen av invasjonen. De gjorde det veldig klart den første dagen at russerne hadde kontaktet dem, «Dette er Zelenskys krig», den første dagen etter at de invaderte, forklarer Diesen og fortsetter at de viktigste fredssamtalene ville være basert på å gjenopprette nøytraliteten.
Den tredje dagen ble russerne og ukrainerne enige om å starte fredsforhandlinger, men den amerikanske talspersonen ønsket ikke å støtte dem. For amerikanerne handler denne krigen egentlig ikke bare om Ukraina. Det handler om noe mye større for amerikanerne.
Dette er bekreftet av de ukrainske forhandlerne, Zelenskys rådgiver, lederen av Zelenskys politiske parti, meklerne som meklet forhandlingene, israelerne og tyrkerne. Også den tidligere sjefen for den tyske hæren, Harald Kuyat, bekreftet dette: ukrainerne og russerne var stort sett kommet til enighet. Hovedsaken var nøytralitet, men amerikanerne sa nei, sier Diesen.
"Dette er noe som også har blitt bekreftet eller uttalt veldig åpent av amerikanske ledere, det være seg Lindsey Graham, Mitch McConnell, Mitt Romney, Dan Crenshaw, general Kellogg, til og med NATO-sekretær Stoltenberg, da han dro for å selge krigen i Amerika, at de burde sende flere våpen og penger, han sa at dette er en god avtale.»
«For svært lite penger kan dere [amerikanerne] svekke russerne som en strategisk motstander. På samme måte som alle de amerikanske lederne, nevnte han egentlig ikke ukrainere som kjemper for oss. Og dette er en del av problemet: Fordi vi kjemper med ukrainere, kjemper vi ikke med våre egne soldater, så det er veldig lite insentiv her til å faktisk slutte fred med russerne.»
«Men igjen, vi selger fortsatt dette ettersom vi hjelper ukrainerne; det er derfor vi sender våpen, og det er også derfor vi nekter å forhandle. Selv Washington Post rapporterte i 2023 at det ukrainske militæret egentlig ikke ønsket å gå på den forferdelige motoffensiven sommeren 2023, akkurat fordi de mistet så mange menn, titusenvis av menn døde, og alt dette utstyret var blir ødelagt.
Som Washington Post rapporterte, snakket de også med amerikanske militærledere, og de sa at ukrainere var for skadevillige. De er for redde for at alle mennene deres skal dø. Amerikanerne hadde ikke dette problemet.»
"Og som Lindsey Graham sa, de hadde en god del. Zelensky lovet å sende flere våpen hvis amerikanerne lovet å sende flere. Zelensky lovet at han skulle kjempe til siste mann. Igjen, dette er den siste mannen, den siste ukraineren».
"Hvorfor presset vi ukrainerne til å gjøre offensiven, noe de ikke ønsket å gjøre? Vel, vi ønsker å hjelpe dem. Igjen, hjelp dem med å få landet sitt tilbake.»
En lastmester fra luftvåpenen ble tildelt for å frakte militærhjelp til Ukraina. Foto av Air Force Senior Airman Karla Parra
Det er en proxy-krig mot Russland
Diesen konkluderer med at krigen i Ukraina har blitt en proxy-konflikt der det primære målet for NATO-kartellet er å svekke Russland. Han argumenterer for at dette strategiske målet overskygger enhver reell innsats for å hjelpe Ukraina, noe som fremgår av den kontinuerlige eskaleringen av konflikten og de betydelige menneskelige og materielle kostnadene som bæres av ukrainere.
Relatert i NewsVoice: Oberst Douglas Macgregors advarsel: Sverige solgte seg selv for å kjempe mot Russland.
Han etterlyser en revurdering av vestlig politikk, og understreker behovet for reell innsats for å hjelpe Ukraina i stedet for å bruke det som en brikke i stormaktspolitikk.
– Vi ser nå også at Ukraina taper. Dette er en utmattelseskrig. Hver dag mister de mange menn, de mister alt militært utstyr, de mister landet sitt, og landet blir ødelagt.
Og likevel, vi snakker ikke engang om å forhandle med russerne. Vi kan tilby noe. Vi kan tilby en slutt på NATO-utvidelsen. Det ville vært et stort forhandlingskort hvis vi ønsker å få en god avtale fra russerne.
Men det gjør vi ikke. I stedet snakker vi om hva med å begynne å utvise sivile ukrainske fra Polen eller Tyskland, hvis vi bare slutter å gi dem sosiale ytelser, må de reise hjem. Og så kan vi fylle opp skyttergravene med flere menn som ikke vil slåss.
Så alt dette blir gjort igjen under denne paraplyen for å prøve å hjelpe Ukraina.
Så det er hovedpoenget mitt. Jeg tror det er en forskjell mellom å hate Russland og å elske ukrainerne. Og hvis vi er villige til å kjempe mot russerne til de siste ukrainerne, tror jeg ikke det er basert på noe som har å gjøre med å være pro-ukrainsk eller hjelpe ukrainerne.
Det handler mer om å sikte mot russerne. Og som alle de amerikanske lederne hele tiden sier, det er dette krigen handler om. Vi får slå ut russerne og fokusere alle ressursene våre på kineserne.
Så igjen, jeg mener at dette bør være utgangspunktet når vi diskuterer krigen i Ukraina. Det handler ikke om å hjelpe noen. Det handler om å bruke Ukraina i det veldig kyniske spillet med stormaktspolitikk.»
American ATACMS Army Tactical Missile System. Bilder av Army.mil, Public Domain og Sputnik News