Massepsykose

Covid-perioden viste hvor raskt frykt, gruppepress og tillit til autoriteter kunne få vanlige mennesker til å vende seg mot naboer, venner og familiemedlemmer. Todd Hayen beskriver i denne artikkelen hvordan erfaringene fra denne tiden førte til et varig tap av tillit, særlig til dem som ikke bare fulgte myndighetenes påbud, men også aktivt støttet utestengelse og fordømmelse av andre. Med det ville vesten som metafor handler teksten om flokkmentalitet, selvstendig tenkning og erkjennelsen av at tillit ikke bør gis automatisk, men må fortjenes over tid.

Hvorfor kollapser koronafortellingen samtidig som en ny og stadig sterkere fortelling om krigen i Ukraina tar dens plass? Mattias Desmet argumenterer for at begge fenomenene må forstås gjennom massepsykologiens linse, der frykt, frustrasjon og sosial uro samler seg rundt stadig nye objekter og fiendebilder. Han hevder at den samme dynamikken som preget pandemiårene nå er i ferd med å gjenta seg i møte med geopolitisk konflikt, samtidig som spørsmål om propaganda, sensur og maktmisbruk forblir ubesvart. Dersom historien skal lære oss noe, mener Desmet, er det at veien ut av massepsykosen ikke går gjennom mer frykt og konfrontasjon, men gjennom sannhet, dialog og motet til å se også motparten som et menneske.

12. mars 2020 bør stå igjen som en av de mørkeste dagene i nyere norsk historie. Det var dagen regjeringen Solberg stengte ned landet og satte i gang en periode preget av fryktpropaganda, vilkårlige smitteverntiltak, sosial kontroll, vaksinepress og grove inngrep i enkeltmenneskers frihet. Alt ble solgt inn som vitenskap og dugnad, men stadig mer peker mot at tiltakene bygget på panikk, maktmisbruk og politisk lydighet snarere enn fakta. Neste gang myndigheter og medier forsøker å skremme befolkningen til underkastelse, bør vi huske hva som skjedde – og nekte å la frykten styre oss igjen.

Var covid-pandemien en helsekrise – eller et påskudd for å gjennomføre en langt større politisk og økonomisk agenda? I dette forordet til boken «Covid-19: Den største svindelen i historien» argumenterer Vernon Coleman for at frykt, sensur og massevaksinering ble brukt til å innføre endringer som under normale omstendigheter aldri ville blitt akseptert av befolkningen. Han kobler pandemihåndteringen til globale maktstrukturer, internasjonale organisasjoner og en utvikling der individuelle friheter gradvis erstattes av stadig mer kontroll. Dersom Coleman har rett, var koronaårene ikke bare et historisk feilgrep, men et vendepunkt som avslørte hvor langt myndigheter og institusjoner er villige til å gå når frykt blir det viktigste politiske verktøyet.

Hva om det verdensbildet de fleste av oss tar for gitt ikke er et resultat av fri tenkning, men av et livslangt program for sosial og politisk indoktrinering? Caitlin Johnstone hevder at massemedier, utdanning, politikk og kultur sammen skaper et kunstig virkelighetsbilde som holder mennesker fanget i forestillinger som først og fremst tjener makthavernes interesser. Jo dypere man undersøker hvordan samfunnet faktisk fungerer, desto vanskeligere blir det, mener hun, å opprettholde troen på de offisielle fortellingene om frihet, demokrati og selvbestemmelse. Men dersom dagens system hviler på løgner og manipulasjon, er det også sårbart – for sannheten har en tendens til å finne veien fram til slutt.

Fant denne videoen på Koronatesten.no. Den viser hvordan man kan få mennesker til å gjøre de mest absurde ting bare man får de til å tro på fortellingen. I dette tilfellet var det fortellingen om det livsfarlige koronaviruset som skulle være verre enn svartedøden, pest og kolera kombinert, men som ikke var noe annet enn et eventyr... en ren svindel.

Hva skjer med et menneske når virkeligheten det ser rundt seg stadig oftere kolliderer med alt det har blitt lært å tro? Todd Hayen bruker begrepet kognitiv dissonans til å beskrive den mentale belastningen mange opplever når de oppdager at myndigheter, institusjoner og samfunnsfortellinger ikke stemmer overens med egne observasjoner og erfaringer. Mens flertallet fortsetter å leve innenfor det etablerte verdensbildet, beskriver han hvordan stadig flere opplever en vedvarende følelse av at noe er fundamentalt galt. Kanskje er den mest krevende delen av å våkne ikke å se løgnene – men å leve videre i et samfunn som insisterer på at de ikke finnes.

Hvorfor er det så vanskelig å få mennesker til å endre mening, selv når de blir presentert for sterke bevis? Caitlin Johnstone argumenterer for at propaganda virker nettopp fordi den utnytter grunnleggende trekk ved menneskelig psykologi: vår tendens til å søke bekreftelse, forsvare egne overbevisninger og identifisere oss med stammen vi tilhører. Når verdensbilder først er etablert gjennom utdanning, medier og kulturell påvirkning, vil de ofte bli beskyttet av de samme mentale mekanismene som en gang hjalp våre forfedre å overleve. Derfor handler kampen for sannhet ikke bare om fakta, men også om tålmodighet, empati og evnen til å hjelpe mennesker med å se forbi fortellingene de har lært å stole på.

Hvorfor har mennesker en så sterk tendens til å følge ledere, kjendiser og autoriteter uten å stille de spørsmålene de ellers ville stilt til hvem som helst andre? Todd Hayen utforsker denne tilbøyeligheten gjennom psykologi, religion og kulturhistorie, og argumenterer for at mange mennesker har et dypt behov for å plassere noen på en pidestall – enten det er politikere, eksperter, kjendiser eller ideologiske figurer. Problemet oppstår når beundring erstatter kritisk tenkning og når lojaliteten til personen blir viktigere enn sannheten. Kanskje er den enkleste vaksinen mot blind autoritetstro å huske at selv de mest beundrede lederne er mennesker med de samme svakhetene og begrensningene som alle andre.