Enda et særtrekk ved menneskelig atferd er tilbøyeligheten til å følge ledere uten mye gransking av hvem denne lederen egentlig er. Dette gjelder ikke bare politiske ledere, men og forelskelser i enhver form for autoritet (leger) eller til og med kjendiser.
Dette kan tilskrives tapet av en sann gudsfigur i vår nåværende samtidskultur. Da Gud var konge var han virkelig konge, selv over de jordiske kongene som var blitt utnevnt basert på slektslinjer. Det var på den tiden ingen måte å virkelig forstå hva Gud kunne VÆRE, så de fant opp ting, og startet med at Gud ble forestilt som en gammel hvitskjegget mann som satt på en trone. Han ble til og med plassert på en sky.
Nå er jeg sikker på at det var mange som på den tiden så dette som en metafor, men det var nok mange flere som tok det helt bokstavelig. De uutdannede og mindre informerte måtte se ting i materielle former, ellers ville det bli for mye å ta inn over seg (og jeg er ikke rettferdig mot de "uutdannede og uinformerte" som faktisk KUNNE ta inn over seg den sanne usigelige Gud).
Så da ble det Gud i himmelen, paven og Den universelle kirke på bakken, og så kongene og dronningene som var guddommelig utnevnt av kirken (her refererer jeg bare til den europeisk-kristne kulturen).
Absolutt alle som trodde på dette guddommelige hierarkiet visste at det var åndelig i natur og ikke bare i det materielle riket. Selvfølgelig kunne Gud gjøre overnaturlige ting som ikke fulgte "reglene" til den naturlige verden. Og det er naturlig i disse tidligere tider, i det minste før opplysningstiden, at folk egentlig ikke skilte den materielle "årsak og virkning" verdenen fra den metafysiske, åndelige verdenen. De var en og samme (noe det viser seg, etter min mening, å være sant).
Så da den materialistisk vitenskapen kom ble Guds mysterium forlatt. Årsak og virkning verdenen var forklarlig uten Gud, og vips, der har du det. Gud ble kastet ut med badevannet. Lite visste de. Vel, "de" gjør det fortsatt den dag i dag. Når Gud, eller Guds representant på jorden, ser ut til å forsvinne for en liten stund, da kommer musene ut for å leke, og blant annet bygger de gullkalver som de kan danse rundt og feste med.
Etter mitt syn er alle disse falske demiurgene (verdensskaperne) også gullkalver: Fauci, Big Pharma, Biden, Walensky, Schwab (og de andre utenomjordiske elitene) med flere.
Et av mine favoritt Carl Jung sitater jeg har brukt før i artiklene mine er:
Ideen om et allmektig guddommelig vesen er til stede overalt, ubevisst om ikke bevisst, fordi det er en arketype. Det er en eller annen overlegen kraft i psyken, og hvis det ikke bevisst er en gud, er det i det minste "magen", med St. Pauls ord. Jeg anser det derfor som klokere å anerkjenne ideen om Gud bevisst, for hvis vi ikke gjør det, blir noe annet gjort til Gud, vanligvis noe ganske upassende og dumt som bare et «opplyst» intellekt kan klekke ut.
Jeg tror at Jung trodde på Gud, men han trodde på kraften til alle arketyper. Gud, etter mitt syn, er mer enn bare en menneskelig konstruksjon, men det er ikke poenget med artikkelen. Vi kan holde oss til Jungs sitat og gjøre dette poenget som er apropos: Mennesker må oppfylle kravet til den "allmektige guddommelige vesen"-arketypen for å være bevisst så vel som manifest.
Dette er grunnen til at da Moses gikk opp på fjellet for å henge med Gud og bringe ned de ti bud til Israels barn, da ble disse barna nettopp det: barn. De skapte gullkalven og prosjekterte sin "gudsarketype" på den formen. Gud var ikke lenger "synlig" for dem da Guds representant Moses vandret bort i noen dager.
Mennesker. Hva kan jeg si?
Nå er alt dette en religiøs beskrivelse av årsaken til den menneskelige tilbøyeligheten til å "følge lederen." Og det er ikke helt nøyaktig. Det er mye mer ved Gud og å tilbe Gud enn det jeg har presentert her...selvfølgelig...men dette kan kaste litt lys over denne "menneskelige tilbøyeligheten" til å bli "ledet" og hvorfor vi ser det vi ser i dag.
Selv da Gud var veldig populær hadde mennesker fortsatt en tendens til å falle på kne for sine menneskelige ledere, som ofte var deres undertrykkere. Det er nok å si: når Gud ikke er tilstede, da er det mye lettere hvis du er et menneske å få andre mennesker til å tilbe deg. Akkurat som Jung sier, "vurder det klokere å erkjenne ideen om Gud bevisst, for hvis vi ikke gjør det, blir noe annet gjort til Gud, vanligvis noe ganske upassende og dumt som bare et "opplyst" intellekt kan klekke ut."
"Dumt" er det operative ordet her.
Det er selvsagt unødvevdig å si at selv om du tror på Gud, da betyr ikke at du ikke er immun mot å bli fortryllet av idioter som tror de har en rett til å herske over deg – eller fortelle deg hva du skal gjøre. Uansett om det er en politiker eller en filmstjerne, da kan du fortsatt være mottakelig for deres sjarm. Jeg tror bare det er mindre sannsynlig (om du tror på Gud). Likevel, hvis psykologi (og ikke teologi) alene vurderes her når vi analyserer denne "følge lederen"-tilbøyeligheten, da vil vi ikke gå tom for forklaringer. Folk har alltid gjort dette, på en eller annen måte.
I uminnelige tider har det alltid eksistert høvdinger, konger, herskere, Grand Poobahs eller andre typer ledere. Folk har også alltid hatt en tendens til å bli forelsket i kjendiser uansett grunn. Se på Beatles-sensasjonen tilbake på 60-tallet for ett irrasjonelt eksempel, og selvfølgelig mange lignende sinnssyke-besettelser av "stjerner" siden den gang.
Jada, i disse tilfellene kan det bare betraktes som morsomt eller i det minste interessant. Men når den slags blind besettelse ikke er ungdomsbasert, men fokuserer på en person eller institusjon som er litt mer seriøs, tror du ikke at man da kan få problemer!?
Enten du vil innrømme det eller ikke: den blinde besettelse som jenter i puberteten har med fire unge langhårede menn/gutter, det er rent psykologisk det samme besettelseen som massene har med en Fauci, en Biden, eller til og med en Trump. Selvsagt kan man si at det siste er mer "rasjonellt" å tro på, men det er de samme tingene som gjør folk blinde, arrogante, uvitende og ute av stand til å "tenke".
Uansett grunn, og jeg lover deg at jeg ikke signaliserer dyd når jeg sier dette, men jeg har aldri holdt noe annet menneske så høyt at jeg ikke kan se deres skitne føtter. Selv i mitt yrke som filmkomponist i Hollywood, da var jeg aldri tilbøyelig til å vise en overdreven ærefrykt for John Williams, Jerry Goldsmith eller lignende. Jeg visste at de hadde talent som var langt større enn mitt, jeg visste at de var usedvanlig dyktige, men jeg følte aldri at de hadde noe som andre mindre vellykkede ikke kunne ha.
Jeg var i ærefrykt for hva de GJORDE, men ikke nødvendigvis i DEM.
Kanskje jeg bare er en arrogant drittsekk. Jeg vet ikke. Men denne måten å "være" på gjelder for meg også i politikk. Jeg har beundret enkelte personer tidligere som har oppnådd høye embeter, men hvis det kom noe negativt jeg ikke hadde skjønt om dem, da har jeg vært rask til å snu. Nå tror jeg ikke jeg er spesiell på grunn av dette, men jeg lurer på om jeg er i mindretall. La meg vite hva du føler når du leser dette, og om det ligner på din egen erfaring.
Jeg lurer på hvordan verden ville vært hvis vi ikke var så "kjendis"fokusert.
Jeg tror ikke det alltid har vært slik, spesielt i politikken. Jeg tror det var en tid da folk virkelig lyttet til politikere før de avsa en dom om deres evne til å inneha verv. Men dette handler ikke bare om å vurdere en persons evner eller talenter, dette handler om mennesker som settes på en pidestall og der personene som satte dem der tror det er svært usannsynlig at de faller.
Jeg leser for tiden William Shirers The Rise and Fall of the Third Reich, og det er ganske fascinerende for meg hvordan Hitler ble så tilbedt, ikke bare av hans personlige følge, men også av folket i Tyskland for øvrig. Selv om de fleste av disse menneskene var ganske religiøse, tilbad de Hitler som om han var en Gud, eller DEN Gud. Hvorfor det? Og hvorfor ser vi noe i nærheten av dette nå hos visse mennesker?
Vær oppmerksom, vær tydelig, vær innsiktsfull, vær kritisk, vær spørrende, vær klar over at vi alle sitter på toalettet fra tid til annen – alle sammen. La det bildet synke inn.
Todd Hayen er en registrert psykoterapeut som praktiserer i Toronto, Ontario, Canada. Han har en doktorgrad i dybdepsykoterapi og en MA i bevissthetsstudier. Han spesialiserer seg på jungiansk, arketypisk psykologi. Todd skriver også for sin egen substack som du kan lese her.