Det finnes en klinisk terminologi i psykologien, som på folkemunne kan beskrives med uttrykket "jeg tror jeg blir gal". Dette kalles "kognitiv dissonans". Jeg har faktisk sett dette begrepet dukke opp oftere de siste par årene, og det ser nå ut til å ha blitt en ganske vanlig ytring.
Jeg er ikke sikker på om jeg vil bruke begrepet riktig i denne artikkelen, fordi det i sin reneste form beskriver en kognitiv funksjonsfeil som oppstår når en person skaper en historie i tankene deres som ikke stemmer overens med virkeligheten.
Det er en antagelse i denne definisjonen at det eksisterer en objektiv virkelighet å sammenligne den med, og at virkeligheten, slik den er definert her, er stabil og ikke gjenstand for flere tolkninger. Selv om dette egentlig ikke er viktig fordi du fortsatt kan oppleve kognitiv dissonans hvis både "historien" og det som oppfattes som "virkelighet" er illusorisk. Dermed grenser kognitiv dissonans til et annet klinisk begrep, psykose.
Til tross for disse nyansene i definisjoner, forårsaker kognitiv dissonans, så vel som psykose, angivelig (ifølge folk i hvite frakker) indre psykiske problemer. Jeg har ikke nødvendigvis et problem med denne antagelsen, selv om jeg ikke er sikker på om psykotiske mennesker virkelig har psykiske problemer om de bare får være i fred. Det er mer sannsynlig at menneskene rundt dem har problemer.
Det var en digresjon.
De fleste definisjoner av kognitiv dissonans beskriver det som en "spenning" som føles hvis en person oppfører seg annerledes enn et trossystem de resonerer med, for eksempel en overvektig person som spiser småkaker hele dagen men tror de ville være lykkeligere hvis de er sunnere og med lavere vekt. Jeg vil våge å utvide denne beskrivelsen til en person som fundamentalt tror at en regjering av smilende, søttsnakkede, folkevalgte politikere bør være ærlige og omsorgsfulle, men i stedet ender opp med å bli løgnere og med vilje sårende mot sine velgere.
Den offisielle definisjonen sier også at når noen møter kognitiv dissonans, da vil de justere det de har tilgang til og kan justere for å lindre ubehaget. I eksemplene ovenfor kan en person som spiser småkaker hele dagen nekte for at de gjør noe som ikke bidrar til god helse og vekttap, og sier ting som: "Jeg spiste ikke så mange!" eller "disse kakene er egentlig ikke fetende." Det siste eksemplet kan forklare hvorfor de som opplever kognitiv dissonans fullstendig benekter løgnene til sine glatttalende politikere, eller rettferdiggjør dem på en merkelig måte: «han mente det egentlig ikke» eller «hun er bare et menneske, hun har bare gjort en feil».
Det er imidlertid "kognitiv dissonans på sauesiden", og jeg er ikke så bekymret for det i denne artikkelen - (generelt er jeg personlig veldig bekymret for det). Sauer ser ut til å være i en evig form for kognitiv dissonans, men jeg er ikke sikker på om mange av dem vet det ennå. Deres "tro" ser ut til å samsvare med deres oppfattede virkelighet for det meste, så de opplever ikke for øyeblikket noen dissonans. Muligens ubevisst kan de, men har kastet seg inn i en dyp fornektelse. Men klinisk, for denne spesielle klinikeren, virker det ikke slik. Jeg ser ingen åpenbar resulterende spenning – ikke ennå.
De av oss på denne siden av gjerdet sliter imidlertid med dette hver dag fordi vi er mer bevisste. Alles verden er snudd på hodet. Faktisk har verden i bunn og grunn vært opp-ned, fra det de fleste av oss oppfattet som «rett side opp», i ganske lang tid. Kanskje til og med neandertalerkongen var en løgnaktig tispe, hvem vet . Avhengig av hvilket tidspunkt i historien du "våknet" - det vil si når du først så gjennom tåken og forsto at du hadde blitt matet med en historie hele livet - da er du enten en "langtids sannhetssøker" eller en "korttids sannhetssøker". Faktum er at du ikke ble født med å se sannheten, med mindre du ble født som en spåmann. Ja, det er sannsynligvis noen få uteliggere der ute som spratt ut av livmoren helt ugjennomtrengelig for hjernevask - hvis du er en av disse så får du mer kraft.
Imidlertid ligger det i den menneskelig natur å tro at verden, og andre mennesker i den, er hensynsfulle og gode. Det jeg mener med den "menneskelig natur" er at babyer er født til å ha tillit til andre. De må læres noe annet. Hvis de vokser opp i vesten, som tidligere var grunnleggende godartet (sammenlignet med andre ganske traumatiske områder i verden), da kan de lett leve et liv ved å for eksempel tro at deres regjering ikke ønsker å skade dem med vilje. (Ja, ja, ja, jeg vet, men som vi ser, ser det ut til at de fleste tror dette.)
Det er alt en del av vår indoktrinering å forbli lojal mot denne "menneskelige naturens" godhet. Siden det i bunn og grunn er vår natur å tro på vår verdens godhet, da vil vi når vi lærer at dette er løgn og bedrag begynne å oppleve denne kognitive dissonansen. Dette kommer når vi begynner å se at opplevelsene våre bare ikke passer til historien vi ble født til å tro.
Hver gang noe sprøtt skjer må vi riste på hodet ... omtrent som karakterer gjør i en tegneserie, sammen med den "booooiiinnng"-lyden. "Hva faen???" Selv om vi intellektuelt vet at ingenting er som det ser ut til, da vil det for det meste ta litt når når vi erfarer ny galskap før det virkelig synker inn: «Tuller du? Virkelig???"
Nå vet jeg at noen av dere der ute er harde kjerneveteraner og ikke rister på hodet, og hører ikke den "booooiiinnng"-lyden når noe skummelt skjer. Du kan i stedet gi et lite smil og tenke, "på'an igjen". Vel, jeg er ikke en av dere, og jeg ville ikke bli overrasket om flertallet av folk der ute som leser dette ikke er i gruppen deres heller.
Når vi ser ting som universiteter som fortsatt krever at studentene deres bruker masker, eller arbeidsplasser som fortsatt krever vaksinasjoner for å bli ansatt, eller hører snakk om digitale ID-er og en verden uten penger, og 15-minutters byer, og ledere som forteller sine velgere at de vil jakte på de uvaksinerte og sørge for at de blir stukket, da rister vi på hodet og hører «boooiiinnng». Jeg vet at jeg gjør det.
Dette er den typen kognitiv dissonans jeg snakker om, og den er ganske konstant. Jeg vet at det ikke går en dag for meg der jeg ikke rister på hodet. Det er virkelig historien om den lille kyllingen, himmelen som hele tiden faller ned på hodene våre, og vi alle løper rundt og skriker om den forestående undergangen: «Kan du ikke se det!? Kan du ikke se det!?" Ingenting virker noen gang riktig, ingenting ser ut til å være riktig på linje med helt grunnleggende menneskelige forventninger. Hvis vi alle var bokstavelige fanger i gulag, da ville vi i det minste matchet vår indre tro med vår ytre virkelighet. Vi ville vite at vi var i fengsel. Akkurat nå har vi liten bokstavelig grunn til å tro det vi tror, annet enn ganske klare tegn på at det er planlagt.
Ja, de av oss uvaksinerte ser forfølgelsen. Og de nevnte mandatene er fortsatt på plass. Det vi ser indikerer tydelig for oss at det vi tror virkelig skjer, i hvert fall en del av det. Men vi blir stadig fortalt: "Alt er bra, ingenting å bekymre seg for, vi elsker deg, vi skal ta vare på deg, du skal være glad du bor i et fritt land, se på det skinnende hvite smilet mitt, slapp av, alt er sikker…"
Booooiiinnng.
Todd Hayen er en registrert psykoterapeut som praktiserer i Toronto, Ontario, Canada. Han har en doktorgrad i dybdepsykoterapi og en MA i bevissthetsstudier. Han spesialiserer seg på jungiansk, arketypisk psykologi. Todd skriver også for sin egen substack som du kan lese her.