Trist, men sant. Siden covid-fiaskoen har jeg sett menneskers sanne natur – eller i det minste den siden av seg selv de var villige til å vise da frykten ble skrudd opp og flokken begynte å bevege seg.
De fleste av dem står fortsatt støtt under sauefanen, tilfredse med å beite hvor enn de får beskjed om. En liten håndfull står under fanen «kritisk tenker». Det er dem jeg fortsatt stoler på.
Sauene? Jeg stoler ikke på dem lenger. Gjorde jeg noen gang egentlig det? Jeg trodde det, den gangen jeg var yngre og fortsatt mente at folk flest i bunn og grunn var anstendige når det virkelig gjaldt. Det viste seg å være optimistisk.
I det siste har dette tapet av tillit fått meg til å tenke på det amerikanske ville vesten. Ikke Hollywood-versjonen – den virkelige. Den gangen bar nesten enhver mann som ønsket å holde seg i live, en revolver ved hoften. Den var ikke til pynt. Du visste aldri når en eller annen jævel med et ondt blikk kunne bestemme seg for at hesten din, pengene dine eller livet ditt var mer verdt for ham enn for deg.
De fornuftige var alltid forberedt. De observerte folk. De tok ikke gode hensikter for gitt bare fordi noen smilte og sa hallo. Tillit var noe man måtte gjøre seg fortjent til over tid, vanligvis etter at en mann hadde bevist at han ikke ville selge deg ut så snart det passet ham.
Så gikk folk rundt og stolte på naboene sine i det støvete og harde landet? Absolutt ikke. Du kan vedde støvlene dine på at de ikke gjorde det. Og de som gjorde det – grønnskollingene som red inn i byen og trodde at alle i bunn og grunn var gode mennesker – endte som regel opp med å bli flådd, skutt eller begge deler. Sauene på den tiden varte ikke lenge.
Jeg vender stadig tilbake til dette, fordi det føles ubehagelig likt der vi er nå. Forskjellen er at ulvene ikke lenger trenger å gjemme seg bak et tørkle. De går i hvite frakker, sitter i glasskontorer eller smiler til deg fra en TV-skjerm mens de forteller deg hva du må gjøre for ditt eget beste.
Og saueflokken? De fulgte ikke bare lydig med under covid. Mange av dem ble ivrige håndhevere.
De anga naboer fordi de hadde for mange gjester på middag. De brøt kontakten med familiemedlemmer som ikke ville ta sprøyten. De la ut selvtilfredse små memer om hvor egoistiske og dumme de uvaksinerte var, samtidig som deres egne barn mistet flere år med skolegang og deres eldre foreldre døde alene på sykehjem. De gjorde det med god samvittighet, fordi myndighetene hadde gitt dem tillatelse til å være grusomme.
Det er den delen som fortsatt sitter i halsen. Ikke at staten løy – stater lyver alltid når det passer dem. Ikke engang at Big Pharma gjorde det Big Pharma gjør – tjener enorme mengder penger og gir faen i hvem som lider på grunn av det. Det var vanlige mennesker, dem jeg tidligere trodde stort sett var harmløse, som viste seg å være så villige til å vende seg mot enhver som trådte utenfor rekken.
De maskerte Karen-ene. Entusiastene for vaksinepass. De som oppriktig så ut til å glede seg over å straffe andre for manglende lydighet. Jeg så venner jeg hadde kjent i mange år, og til og med familiemedlemmer, gjøre ting jeg ville ha sverget på at de var ute av stand til. Og de gjorde det uten å tenke seg om. Det var det som virkelig gikk inn på meg – ikke selve sviket, men hvor lett det falt dem. Hvor lite det så ut til å koste dem.
Resten av oss var dem som holdt kruttet tørt. Vi stilte spørsmål da historien stadig endret seg. Vi la merke til at dødstallene ikke stemte med fortellingen. Vi nektet å late som om «å følge vitenskapen» betydde å følge det menneskene som eide vitenskapen, fortalte oss at vi skulle gjøre.
For det ble vi kalt farlige, egoistiske og – min personlige favoritt – bestemormordere. Ironien var nesten morsom dersom man hadde en mørk nok sans for humor. Den virkelige faren kom fra menneskene som skrek høyest om å holde alle trygge.
Jeg vet ikke om dette tapet av tillit er permanent. Kanskje det svekkes med tiden. Men akkurat nå føles det ganske solid. Jeg har fortsatt min krets. Det er dem jeg fortsatt kan snakke med uten å lure på om samtalen ender opp på en eller annen statlig liste, eller blir gjengitt under neste familiesammenkomst som bevis på hvor gal jeg har blitt. Sammen med dem kan jeg senke garden litt. Vi passer på hverandre. Det betyr noe i en verden der folk flest kaster deg under bussen i det øyeblikket myndighetene gir dem en god nok grunn.
Alle andre?
Jeg skal være høflig. Jeg skal småprate. Jeg skal til og med holde den fordømte døren åpen. Men jeg gir ikke fra meg tilliten min igjen bare fordi noen virker hyggelige, deler mine politiske synspunkter eller har gått på samme skole. Det skipet seilte en gang rundt 2021, og jeg ser det ikke komme tilbake til havn med det første. Når du først har sett mennesker du brydde deg om, forvandle seg til angivere og straffere, endrer det måten du beveger deg gjennom verden på. Du går ikke tilbake til den gamle måten å se ting på. Du kan ikke.
Kanskje det er den virkelige lærdommen som ligger begravet i alt dette rotet. Det ville vesten tok egentlig aldri slutt. De lovløse fikk bare bedre kostymer og langt bedre PR. Og saueflokken lærte å kontrollere hverandre i stedet for å vente på sheriffen. Tenkerne er fortsatt her – med åpne øyne og hendene nær det metaforiske hylsteret, uten særlig interesse av å late som om alt er i orden bare for å gjøre andre komfortable.
Alt dette ser ut til å ha roet seg litt. Men ikke lur deg selv. Det finnes fortsatt der. Det er det vanskelige nå: Du kan ikke lenger se hvem som er hvem. Men du vet at det finnes der. Det dukker fortsatt opp noen masker nå og da, et avslørende tegn på at det mumlende saueflokk-sinnet fortsatt bobler under overflaten. Vi trenger ikke være slemme mot fremmede. Vi kan fortsatt elske våre medmennesker, uansett hvor fortapte de måtte være, men vi må være på vakt og ikke automatisk forvente en hjelpende hånd dersom vi trenger det.
Så ja. Jeg stoler ikke lenger på noen slik jeg gjorde før. Og jeg er ikke sikker på at det utelukkende er en dårlig ting. Det skaper i det minste klarhet.
Du finner ut hvem som virkelig står sammen med deg når presset øker. Og du finner ut hvem som bare var med på turen frem til det ble ubeleilig. De som ble værende? Det er mine folk nå. Resten kan gå og beite et annet sted.