Mange politiske diskusjoner handler i realiteten om ett enkelt spørsmål: Hvem skal betale? Ved å undersøke skillet mellom positive og negative rettigheter utfordres ideen om at stadig flere ønsker og behov bør finansieres kollektivt. Hvor går grensen mellom frivillig samarbeid og tvungen omfordeling, og hvem har egentlig rett til å pålegge andre mennesker en kostnad? Dette er spørsmål som blir viktigere og viktigere i et samfunn hvor stadig flere regninger sendes til «fellesskapet».
Martine Thon Bråthen reflekterer over kontrasten mellom bildet av Norge hun lærte gjennom skolegang, media og offentlige institusjoner, og det Norge hun mener å ha oppdaget gjennom egne undersøkelser som voksen. Artikkelen beskriver en personlig reise fra tillit til myndigheter og politiske institusjoner til en grunnleggende kritikk av staten som system. Forfatteren argumenterer for at mange av problemene i samfunnet ikke skyldes enkeltpersoner eller partier, men er uttrykk for dypere strukturer som består uavhengig av valg og regjeringsskifter. Samtidig løfter hun frem mennesker som utfordrer etablerte fortellinger, søker kunnskap på egen hånd og arbeider for større personlig frihet og ansvar. Teksten er både en kritikk av politiske maktstrukturer og en oppfordring til å stille spørsmål ved grunnleggende antakelser om stat, demokrati og samfunn.
Alexis de Tocqueville advarte mot at friheten sjelden går tapt gjennom revolusjoner eller åpen undertrykkelse alene. Like ofte svekkes den gradvis når mennesker frivillig gir fra seg ansvar og selvbestemmelse i bytte mot trygghet, komfort og statlig beskyttelse. Med utgangspunkt i Tocquevilles analyser utforsker denne teksten hvordan frihet ikke bare er et spørsmål om politiske institusjoner, men også om personlig ansvar, lokalt fellesskap og borgernes vilje til å styre sine egne liv. Når stadig flere oppgaver overlates til staten, risikerer samfunnet ifølge Tocqueville å skape et passivt og avhengig borgerskap som til slutt mister nettopp den friheten det forsøkte å sikre.
Hva er egentlig demokrati? Ian Davis argumenterer for at det moderne «representative demokratiet» i realiteten har svært lite til felles med ekte folkestyre, og at dagens politiske systemer i praksis fungerer som oligarkier der makten samles hos en liten gruppe politikere, byråkrater og økonomiske interesser. Gjennom en kritikk av representativt demokrati, ytringsfrihetens begrensninger og den voksende reguleringen av offentlig debatt, stiller han spørsmål ved om vestlige samfunn fortsatt kan beskrives som demokratier. Samtidig skisserer han en alternativ forståelse av demokrati basert på direkte folkelig deltakelse, tilfeldig utvalgte borgerforsamlinger og rettsstatlige prinsipper forankret i naturrett og individuell suverenitet.
Med utgangspunkt i et essay av den franske forfatteren Jules Romains advarer denne teksten mot hvordan byråkratiet gradvis kan utvikle seg fra å være et nyttig administrativt verktøy til å bli en selvopprettholdende maktstruktur som lever sitt eget liv. Når stadig flere regler, skjemaer og kontrollmekanismer vokser frem, risikerer byråkratiet å fjerne seg fra sitt opprinnelige formål og i stedet gjøre samfunnet til et redskap for sin egen vekst. Artikkelen argumenterer for at denne utviklingen utgjør en særlig fare for demokratier, fordi byråkratiet kan bygge opp kontroll og makt uten at det nødvendigvis skjer gjennom åpent diktatur. Resultatet kan bli et samfunn hvor friheten gradvis svekkes, ikke gjennom plutselige revolusjoner, men gjennom en langsom og nesten umerkelig utvidelse av administrativ makt.
Hva om valget vi får presentert som folkestyre i realiteten bare er en illusjon som skjuler hvor lite makt vanlige mennesker faktisk har? Hans Eirik Olav argumenterer for at Norge og Vesten for lengst har mistet reell selvråderett, og at politikk, medier, rettsvesen og internasjonale institusjoner i økende grad fungerer som redskaper for sentralisert kontroll. Artikkelen tegner et dystert bilde av et samfunn der demokrati, rettsstat og ytringsfrihet fortsatt omtales som levende verdier, mens de i praksis er uthult av teknokrati, økonomisk makt og politisk bedrag. Kanskje er den mest ubehagelige sannheten ikke at vi blir styrt, men at vi fortsatt tror vi velger våre egne lenker.
Hvordan ser et imperium ut når det begynner å falle fra hverandre? Ifølge Chris Hedges er det ikke først og fremst preget av styrke, men av selvbedrag, korrupsjon, politisk teater og ledere som har mistet kontakten med virkeligheten. Ved å trekke paralleller til Romerriket og andre historiske stormakter argumenterer han for at dagens USA er fanget i den samme nedadgående spiralen, der demokratiske institusjoner tømmes for innhold mens økonomisk makt samles hos stadig færre. Når løgn erstatter sannhet og underholdning erstatter politikk, blir spørsmålet ikke om systemet er i forfall, men hvor langt forfallet allerede har kommet.