Mange politiske og samfunnsmessige diskusjoner handler i bunn og grunn om ett enkelt spørsmål:
Hvem skal betale?
Spørsmålet dukker opp overalt. I diskusjoner om helsevesen, utdanning, kultur, kollektivtransport, elbillading, subsidier og offentlige støtteordninger.
Men ofte hopper vi over det mest grunnleggende spørsmålet og går rett til konklusjonen:
Dette er viktig, derfor bør fellesskapet betale.
Men hva betyr egentlig «fellesskapet»?
Til syvende og sist består fellesskapet av enkeltmennesker. Når vi sier at staten, kommunen eller sameiet skal betale, mener vi i realiteten at andre mennesker skal bidra med sine penger.
To ulike syn på frihet
Mange av disse diskusjonene kan spores tilbake til to fundamentalt forskjellige syn på frihet.
Det ene synet legger vekt på det som ofte kalles negative rettigheter. Utgangspunktet er at mennesker skal være frie til å disponere sitt eget liv og sin egen eiendom uten innblanding fra andre. Ingen har krav på mine ressurser uten mitt samtykke.
Det andre synet legger vekt på positive rettigheter. Her hevdes det at mennesker har krav på bestemte goder eller tjenester, og at samfunnet derfor må organisere og finansiere disse.
Problemet oppstår når positive rettigheter møter virkeligheten.
For hver rettighet må det finnes en tilsvarende plikt.
Hvis noen har rett til noe, må noen andre finansiere det, produsere det eller på annen måte bidra til at det blir tilgjengelig.
"Hver gang du forsøker å gjøre godt med noen andres penger må du ty til makt. For hvordan kan du gjøre godt med andres penger med mindre du først tar det fra de? Den eneste måten du kan det fra de på er ved å true med (statens) makt, du får en politimann eller en skatteinnkrever til å komme og ta pengene fra de."
- Milton Friedman (1912-2006)
Derfor er det rimelig å spørre:
Hvor går grensen?
Grenseproblemet
De fleste vil være enige om at det finnes ting som ikke bør finansieres kollektivt.
Få mennesker vil hevde at samfunnet bør betale for privat vinkjeller, luksusbil, feriebolig, hobbyrom eller eksklusive fritidsinteresser.
Men når vi først aksepterer prinsippet om at andre mennesker kan pålegges å betale for våre behov eller ønsker, oppstår et vanskelig spørsmål:
Hva er det som gjør noen behov legitime og andre illegitime?
Hvorfor skal samfunnet betale for én ting, men ikke en annen?
Hvorfor helse, men ikke tannhelse?
Hvorfor elbillading, men ikke vinbod?
Hvorfor bredbånd, men ikke varmepumpe?
Hvorfor akkurat disse grensene?
Dette er spørsmål som ofte viser seg vanskeligere å besvare enn mange tror.
Flertallet er ikke et moralsk argument
Et vanlig svar er at demokratiet avgjør slike spørsmål.
Men det flytter bare problemet ett steg videre.
Hvis flertallet ønsker at mindretallet skal betale for noe, betyr det automatisk at det er riktig?
Historien viser at flertallet kan ta feil.
Et demokratisk vedtak er ikke nødvendigvis et moralsk argument.
Spørsmålet er derfor ikke bare hva flertallet ønsker, men hva flertallet har rett til å pålegge andre mennesker.
Frivillighet som utgangspunkt
Jeg mener at det finnes et enkelt og robust prinsipp:
Den som ønsker et gode, bør i utgangspunktet også betale for det.
Dette betyr ikke at samarbeid er galt.
Tvert imot.
Frivillig samarbeid er noe av det mest verdifulle som finnes.
Hvis mennesker ønsker å gå sammen om et prosjekt, spleise på en investering eller hjelpe hverandre, står de fritt til å gjøre det.
Forskjellen ligger i om deltakelsen er frivillig eller tvungen.
Hvis jeg ønsker meg en vinbod, ville det aldri falle meg inn å kreve at naboene mine skal betale for den.
Hvis andre ønsker å være med frivillig, er det en helt annen sak.
Det samme prinsippet bør gjelde langt oftere enn det gjør i dag.
Det er lett å være sjenerøs med andres penger
Et gammelt uttrykk sier:
Det er lett å være sjenerøs med andres penger.
Jeg tror det ligger mye sannhet i dette.
Når vi selv må betale hele kostnaden, blir vi nødt til å spørre:
Er dette virkelig verdt det?
Når regningen fordeles på mange, blir terskelen lavere for å støtte nye tiltak.
Derfor er brukerbetaling og frivillige løsninger ofte mer ærlige. De avslører hva mennesker faktisk verdsetter, ikke bare hva de liker tanken på når andre tar deler av regningen.
Avslutning
Jeg hevder ikke at alle må være enige i mine konklusjoner.
Men jeg mener at enhver som ønsker å pålegge andre mennesker en kostnad bør kunne svare på tre enkle spørsmål:
- Hvorfor skal akkurat dette finansieres kollektivt?
- Hvor går grensen?
- Hvorfor er det moralsk legitimt å pålegge andre å betale?
Uten klare svar på disse spørsmålene risikerer vi at stadig flere ønsker blir omdefinert til rettigheter, og at stadig flere regninger sendes til «fellesskapet».
Men fellesskapet er ikke en magisk pengesekk.
Fellesskapet er deg og meg.
Og nettopp derfor fortjener spørsmålet om hvem som skal betale å bli tatt på alvor.
"Staten er den store fiksjonen hvor alle tror at de kan leve på bekostning av alle andre."
- Frédéric Bastiat (1801-1850)
"Det finnes ingen gratis lunsj."
– Milton Friedman