Frihet er ikke bare fravær av tvang, men en lært ferdighet og en vane med selvstyre som krever aktiv deltakelse og ansvar. Dette er den sentrale ideen i Alexis de Tocquevilles frihetspsykologi.
Frihet, advarte Tocqueville, kan stille og rolig vannes ut , ikke med makt, men gjennom frivillig overgivelse av personlig ansvar til staten. Dette fører til en «subtil overgivelse av frihet» der folk, som søker trygghet, gir avkall på sin autonomi.
Dette psykologiske skiftet, drevet av et ønske om å unngå byrdene ved valg og angsten ved usikkerhet, resulterer i et passivt borgerskap som er avhengig av myndighetene, noe som til slutt undergraver selve grunnlaget for et fritt samfunn.
Alexis de Tocqueville (1805–1859) var en fransk diplomat, politisk filosof og historiker, best kjent for verkene sine «Demokrati i Amerika» og «Det gamle regimet og revolusjonen». Ifølge Mani Basharzad, det som Tocqueville lærer oss gjenspeiles også hos Sir Roger Scruton, fakkelbæreren for konservativ tankegang i England i forrige århundre.
Basharzad forklarer ved hjelp Tocquevilles filosofi hvordan frihet går tapt gjennom mangel på personlig ansvar.
Frihetens psykologi
Det følgende er et utdrag fra artikkelen «Psykologi, sikkerhet og den subtile overgivelsen av frihet» skrevet av Mani Basharzad og utgitt av The Daily Exonomy. Du kan lese hele artikkelen HER.
Tocquevilles spesielle bidrag ligger i å vise oss frihetens psykologi. For ham var frihet ikke bare et spørsmål om institusjoner og individuelle rettigheter, men også om de dypere holdningene som holder alt sammen og får friheten til å fungere. På dette grunnlaget kommer vi til en av de mest urovekkende delene av Tocquevilles tankegang: Frihet kan gå tapt i demokratier gjennom demokratiske midler. Den blir ikke bare styrtet av revolusjoner, kupp eller voldelige bevegelser; den kan forsvinne på en rolig, sivil og tilsynelatende legitim måte.
Bevissthetsendringen Tocqueville beskrev er denne: folk kan elske frihet, men de elsker ikke alltid ansvaret som friheten krever. De ser etter noen andre til å bære ansvaret som følger med friheten. Og hvilken bedre kandidat enn regjeringen? Ikke bekymre deg for den usikre fremtiden; vi vil bestemme for deg. Ikke bekymre deg for konsekvensene av valgene dine; vi vil absorbere dem. Vi vil beskytte deg mot fare. Alt vi trenger er litt mer makt, litt mer av din beslutningskapasitet. I denne verden griper ikke regjeringer friheten; folk gir den frivillig fra seg – en «modig ny verden» der folk elsker sin trelldom, en smertefri konsentrasjonsleir der, som Huxley skrev, folk «faktisk får sine friheter tatt fra seg, men heller vil nyte den».
Dette undergraver en av frihetens sterkeste garantier: fellesskap. Etter hvert som myndighetene erstatter fellesskapet, mister folk vanen med å løse lokale problemer selv, og de begynner å gi fra seg sin handlefrihet, i forventning om at staten skal handle i deres sted. Til slutt når de en tilstand der, som Tocqueville skrev, «de nesten ikke kan gjøre noe på egenhånd». Hvis borgerne glemmer kunsten å samarbeide med hverandre, å forfølge felles mål og løse sine egne problemer, advarte Tocqueville om at «selve sivilisasjonen ville være i fare». Borgerne blir svakere, mer avhengige og mindre kapable. Dette er ikke et resultat av rå makt, men av deres eget valg om å erstatte individuell autonomi, fellesskap og ansvar med statsmakt. De gir opp sin frihet og lar andre velge for dem, dysset ned i illusjonen om at livet vil bli lettere.
I kjernen er tapet av frihet psykologisk. Det er forankret i manglende handling, manglende utøvelse av personlig autonomi, manglende deltakelse i fellesskapet, og den konstante utsettelsen av ansvar i håp om at noen andre vil løse våre problemer. Resultatet, fryktet Tocqueville, ville bli «et uutholdelig tyranni selv uten å ønske det». Et tyranni ingen ønsket, men som alle bidro til, steg for steg. Frihet går tapt på samme måte som Hemingways bankmann gikk konkurs: gradvis, så plutselig.