De siste dagene av døende imperier domineres av idioter. De romerske, maya-, franske, habsburgske, osmanske, romanovske, iranske og sovjetiske dynastiene smuldret opp som følge av dumheten til sine dekadente herskere. Herskere som fjernet seg fra virkeligheten, plyndret nasjonene sine og trakk seg tilbake til ekkokamre der fakta og fiksjon var umulig å skille fra hverandre.
Donald Trump, og de sykofantiske klovnene i hans administrasjon, er oppdaterte versjoner av regjeringstiden til den romerske keiseren Nero, som økte de statlige utgifter enormt for å oppnå magiske krefter; den kinesiske keiseren Qin Shi Huang, som finansierte gjentatte ekspedisjoner til en mytisk øy av udødelige for å bringe tilbake en drikk som ville gi ham evig liv; og et uforsvarlig tsaristisk hoff som satt rundt og leste tarotkort og deltok på seanser mens Russland ble desimert av en krig som fortærte over to millioner liv samtidig som en revolusjon brygget i gatene.
I «Hitler og tyskerne» avviser den politiske filosofen Eric Voegelin ideen om at Hitler – begavet i talekunst og politisk opportunisme, men dårlig utdannet og vulgær – hypnotiserte og forførte det tyske folket. Tyskerne, skriver han, støttet Hitler og de «groteske, marginale figurene» som omringet ham fordi han legemliggjorde patologiene til et sykt samfunn, et samfunn plaget av økonomisk kollaps og håpløshet. Voegelin definerer dumhet som et «tap av virkelighet». Tapet av virkelighet betyr at en «dum» person ikke kan «orientere seg i den verdenen han lever i». Demagogen, som alltid er en idiot, er ikke en freak eller sosial mutasjon. Demagogen uttrykker samfunnets tidsånd, dets kollektive avvik fra en rasjonell verden av verifiserbare fakta.
Disse idiotene, som lover å gjenerobre tapt ære og makt, skaper ikke. De bare ødelegger. De akselererer kollapsen. Begrenset i intellektuell evne, uten moralsk kompass, grovt inkompetente og fylt med raseri mot etablerte eliter som de anser å ha fornærmet og avvist dem, gjør de verdenen om til en lekeplass for svindlere, lurendreiere og stormannsgale personer. De fører krig mot universiteter, forviser vitenskapelig forskning, selger kvakksalveriteorier om vaksiner som et påskudd for å utvide masseovervåking og datadeling, fratar lovlige innbyggere rettighetene sine og oppretter hærer av bøller, som er hva det amerikanske immigrasjons- og tollvesenet (ICE) har blitt, for å spre frykt og sikre passivitet. Virkeligheten, enten det er klimakrisen eller arbeiderklassens fortvilelse, påvirker ikke fantasiene deres. Jo verre det blir, desto mer idiotiske blir de.
Hannah Arendt klandrer samfunnet som gjennom sin kollektive "tankeløshet" omfavner denne radikale ondskapen. Desperate etter å unnslippe stagnasjonen, der de og barna deres er fanget, håpløse og fortvilte, er en forrådt befolkning som er hjernevasket til å utnytte alle rundt seg i et desperat kappløp om å avansere. Mennesker er objekter som kan brukes, og som gjenspeiler grusomheten som den herskende klassen påfører dem.
Et samfunn preget av uorden og kaos, som Voegelin påpeker, feirer de moralsk degenererte, de som er utspekulerte, manipulerende, bedragerske og voldelige. I et åpent og demokratisk samfunn blir disse egenskapene foraktet og kriminalisert. De som utviser slike egenskaper blir fordømt som dumme; «en mann [eller kvinne] som oppfører seg på denne måten», bemerker Voegelin, «vil bli sosialt boikottet». Men de sosiale, kulturelle og moralske normene i et sykt samfunn er snudd på hodet. Egenskapene som opprettholder et åpent samfunn – en bekymring for det felles beste, ærlighet, tillit og selvoppofrelse – blir latterliggjort. De blir en trussel for eksistensen til et sykt samfunn.
Når et samfunn, som Platon bemerker, forlater det felles beste, slipper det alltid løs amoralske lyster – vold, grådighet og seksuell utnyttelse – og fremmer magisk tenkning, som er fokuset i boken min «Empire of Illusion: The End of Literacy and the Triumph of Spectacle».
Det eneste disse døende regimene gjør bra er skuespill. Disse brød- og sirkusforestillingene – som for eksempel Trumps hærparade til 40 millioner dollar som skal holdes på bursdagen hans 14. juni – sørger for å holde en kriserammet befolkning underholdt.
Disneyfikasjonen av Amerika, landet med evigvarende lykkelige tanker og positive holdninger, landet der alt er mulig, selges til folket for å maskere grusomheten ved økonomisk stagnasjon og sosial ulikhet. Befolkningen blir hjernevasket av masseprodusert kultur, dominert av seksuell kommersialisering, banal og tankeløs underholdning og grafiske skildringer av vold; alt for at de skal klandre seg selv for ting som går galt.
Søren Kierkegaard advarer i «Nutiden» om at den moderne staten søker å utrydde samvittigheten og forme og manipulere individer til en medgjørlig og indoktrinert «offentlighet». Denne offentligheten er ikke ekte. Det er, som Kierkegaard skriver, en «monstrøs abstraksjon, et altomfattende noe som ikke er noe, en luftspeiling». Kort sagt, vi ble en del av en flokk «uvirkelige individer som aldri er og aldri kan være forente om en faktisk sak eller en organisasjon – men som likevel holdes sammen som en helhet». De som stiller spørsmål ved offentligheten, de som fordømmer korrupsjonen til den herskende klassen, blir avfeid som drømmere, freaks eller forrædere. Men bare de, ifølge den greske definisjonen av polis, kan betraktes som borgere.
Thomas Paine skriver at en despotisk regjering er en sopp som vokser ut av et korrupt sivilsamfunn. Dette er hva som skjedde med tidligere samfunn. Det er hva som skjedde med oss.
Det er fristende å personifisere forfallet, som om det å kvitte seg med Trump vil føre oss tilbake til fornuft og edruelighet. Men råten og korrupsjonen har ødelagt alle våre demokratiske institusjoner, som fungerer i form, men ikke i innhold. Samtykke fra de styrte er en grusom vits. Kongressen er en klubb sponset av milliardærer og selskaper. Domstolene er utvidelser av selskaper og de rike. Pressen er et ekkokammer for elitene, hvor noen av de ikke liker Trump, men hvor ingen taler for de sosiale og politiske reformene som kan redde oss fra despotisme. Det handler om hvordan vi kler opp despotisme, ikke despotisme i seg selv.
Historikeren Ramsay MacMullen skriver i «Korrupsjon og nedgangen til Romerriket» at det som ødela Romerriket var «avledning av statlig makt, dens feilretning». Makt handlet om å berike private interesser. Denne feilretningen gjør regjeringen maktesløs, i det minste som en institusjon som kan imøtekomme borgernes behov og beskytte deres rettigheter. Vår regjering er i denne forstand maktesløs. Det er et verktøy for selskaper, banker, krigsindustrien og oligarker. Det kannibaliserer seg selv for å kanalisere rikdom oppover.
«Romerriket sin nedgang var den naturlige og uunngåelige effekten av overdreven storhet», skriver Edward Gibbon. «Velstand modnet forfallsprinsippet; årsaken til ødeleggelsen multipliserte seg med omfanget av erobringen; og så snart tid eller ulykker hadde fjernet de kunstige støttene så kollapset systemet under tyngden av sin egen vekt. Historien om ruinen er enkel og åpenbar: i stedet for å spørre hvorfor Romerriket ble ødelagt burde vi heller være overrasket over at det eksisterte så lenge.»
Den romerske keiseren Commodus, i likhet med Trump, var trollbundet av sin egen forfengelighet. Han bestilte statuer av seg selv som Herkules og hadde liten interesse for å styre. Han innbilte seg at han var en stjerne på arenaen, arrangerte gladiatorkonkurranser der han ble kronet til seierherre, og drepte løver med pil og bue. Imperiet, som han døpt om til Roma til Colonia Commodiana (Commodus' koloni), var kun et middel for å tilfredsstille hans bunnløse narsissisme og begjær etter rikdom. Han solgte offentlige verv slik Trump selger benådninger og tjenester til de som investerer i kryptovalutaene hans, eller som donerer til innsettelseskomiteen eller presidentbiblioteket hans.
Til slutt sørget keiserens rådgivere for at han, etter at han kunngjorde at han ville overta konsulatet utkledd som en gladiator, ble kvalt til døde i sitt eget badekar av en profesjonell bryter. Men attentatet hans gjorde ingenting for å stoppe nedgangen. Commodus ble erstattet av reformatoren Pertinax, som ble myrdet tre måneder senere. Praetorianergarden auksjonerte bort keiserembetet. Den neste keiseren, Didius Julianus, varte i 66 dager. Det ville være fem keisere i år 193 e.Kr., året etter attentatet på Commodus.
I likhet med det sene Romerriket er republikken vår død.
Våre konstitusjonelle rettigheter – rettssikkerhet, habeas corpus, privatliv, frihet fra utnyttelse, rettferdige valg og dissens – er blitt tatt fra oss ved rettslige og lovgivende vedtak. Disse rettighetene eksisterer bare i navnet. Den enorme kløften mellom de påståtte verdiene i vårt falske demokrati og virkeligheten betyr at vår politiske diskurs, ordene vi bruker for å beskrive oss selv og vårt politiske system, er absurd.
Walter Benjamin skrev i 1940 midt i fremveksten av europeisk fascisme og den truende verdenskrigen:
Et Klee-maleri, med navnet Angelus Novus,viser en engel som ser ut som om han er i ferd med å bevege seg bort fra noe han stivt betrakter. Øynene hans stirrer, munnen hans er åpen, vingene hans er spredt. Slik ser man historiens engel for seg. Ansiktet hans er vendt mot fortiden. Der vi oppfatter en kjede av hendelser, ser han én enkelt katastrofe, som fortsetter å stable vrakgods på vrakgods og kaster det foran føttene hans. Engelen skulle gjerne ha blitt værende, vekket de døde og skapt på nytt det som er blitt knust. Men en storm blåser fra Paradiset; den har tatt fast i vingene hans med en slik voldsomhet at engelen ikke lenger kan lukke de. Stormen driver ham uimotståelig inn i fremtiden som han vender ryggen til, mens haugen med vrakgods foran ham vokser mot himmelen. Denne stormen er det vi kaller fremskritt.
Vårt forfall, vår analfabetisme og kollektive tilbaketrekning fra virkeligheten, har lenge vært under oppseiling. Den stadige erosjonen av våre rettigheter, spesielt våre rettigheter som velgere, transformasjonen av statlige organer til verktøy for utnyttelse, fortvilelsen av arbeidende fattige og middelklassen, løgnene som metter våre radiobølger, forringelsen av offentlig utdanning, de endeløse og nytteløse krigene, den svimlende offentlige gjelden, kollapsen av vår fysiske infrastruktur, speiler de siste dagene for alle imperier.
Trump, pyromanen, underholder oss mens vi går under.