Krigen i Ukraina beskrives her som en utmattelseskrig som har nådd et kritisk stadium der Ukrainas militære ressurser, logistikk og personell gradvis bryter sammen. Forfatteren argumenterer for at økende tap, mangel på soldater og sviktende forsyningslinjer har skapt en kaskadeeffekt som gjør de ukrainske frontlinjene stadig vanskeligere å opprettholde. Invasjonen av Kursk fremstilles som et risikabelt forsøk på å snu utviklingen, men hevdes i stedet å ha bidratt til ytterligere svekkelse av Ukrainas militære stilling. Samtidig advares det om at NATOs respons på et mulig ukrainsk nederlag kan bli den avgjørende faktoren for om konflikten avsluttes gjennom diplomati eller eskalerer til en langt farligere konfrontasjon mellom NATO og Russland.
Noe er i ferd med å skje, hevder Edward Curtin, og tegnene peker alle i samme retning: mot en stadig farligere konfrontasjon mellom stormakter som kan trekke verden inn i en katastrofal storkrig. Med utgangspunkt i konfliktene i Ukraina og Midtøsten beskriver han en global situasjon der diplomati erstattes av eskalering, røde linjer krysses uten konsekvenser og politiske ledere synes ute av stand til å snu utviklingen. Historien viser at imperier ofte marsjerer mot avgrunnen mens befolkningen sover, overbevist om at det verste ikke kan skje. Spørsmålet er om vi nå befinner oss i de siste scenene av et drama som altfor få er villige til å erkjenne.
Har Vladimir Putins tilbakeholdenhet gjort en større krig uunngåelig? I denne artikkelen argumenterer Paul Craig Roberts for at Kreml gjennom en årrekke har undervurdert Vestens vilje til konfrontasjon og konsekvent svart for svakt på provokasjoner fra NATO og Ukraina. Han hevder at Russlands manglende evne til å håndheve egne røde linjer har oppmuntret til stadig nye eskaleringer, som nå har ført konflikten inn på russisk territorium. Roberts advarer om at dersom dagens utvikling fortsetter, kan resultatet bli en langt større konflikt mellom NATO og Russland med katastrofale konsekvenser for hele verden.
Artikkelen argumenterer for at krigen i Ukraina ikke kan forstås som en isolert konflikt mellom Russland og Ukraina, men som resultatet av en langvarig geopolitisk konfrontasjon mellom Russland og NATO. Forfatteren hevder at vestlig støtte til regjeringsskiftet i Ukraina i 2014, militær oppbygging og saboteringen av tidligere fredsinitiativer bidro til å utløse og forlenge krigen. Videre argumenteres det for at NATOs omfattende militære støtte gjør alliansen til en aktiv part i konflikten, samtidig som stadig nye eskaleringer øker risikoen for en direkte konfrontasjon mellom atommakter. Artikkelen advarer mot konsekvensene av å ignorere Russlands sikkerhetsinteresser og etterlyser en tilbakevending til diplomati før konflikten utvikler seg til en langt større krise.
Ingen trussel mot menneskeheten er større enn atomvåpen, og risikoen for en katastrofal atomkrig har igjen blitt et tema i kjølvannet av krigen i Ukraina. Med utgangspunkt i de grusomme konsekvensene av Hiroshima og Nagasaki advarer denne artikkelen mot hvor ødeleggende moderne atomvåpen vil være dersom verdens atommakter havner i direkte konflikt. Forfatteren peker på faren for feilberegninger, eskalering og manglende diplomati mellom Russland og NATO, og understreker at konsekvensene kan bli globale. Derfor argumenteres det for at atomnedrustning og en sterkere internasjonal fredsbevegelse må være blant vår tids viktigste politiske oppgaver.
