Cloward–Piven-strategien ble lansert i USA på 1960-tallet og gikk ut på å få flere fattige til å kreve velferdsytelser, slik at systemet ble overbelastet og erstattet med en garantert årsinntekt. Teksten hevder at lignende mekanismer i dag kan sees i migrasjonspolitikk, økende offentlige utgifter og utviklingen mot universell grunninntekt. Forfatter Alex James mener dette bidrar til økonomisk ustabilitet, større avhengighet av staten og stadig mer sentralisert makt.
Kan staten ha oppstått som en utilsiktet konsekvens av menneskelig samhandling snarere enn som et bevisst politisk prosjekt? I denne teksten presenterer Halvor Næss en teori om statens opprinnelse basert på evolusjonsbiologi, antropologi og politisk filosofi. Han argumenterer for at framveksten av de første bystatene gjorde det mulig å utøve kollektiv og planlagt makt uten personlig ansvar, ved hjelp av religiøse og senere byråkratiske autoriteter som fungerte som moralske skjold for beslutningstakerne. Med utgangspunkt i forskning om menneskelig aggresjon, statsdannelse og sivilsamfunn drøfter Næss hvordan denne mekanismen kan ha lagt grunnlaget for statlig maktutøvelse gjennom historien, og hvorfor moderne institusjoner fortsatt bygger på lignende former for ansvarspulverisering og sentralisert kontroll.
Hvorfor ser det så ofte ut til at de mest føyelige, konforme og ukritiske menneskene klatrer til topps i store institusjoner? Med utgangspunkt i tankene til Dietrich Bonhoeffer og Niccolò Machiavelli undersøker Ole John Saga hvordan maktstrukturer kan belønne lydighet fremfor selvstendig tenkning, og hvorfor mennesker med sterk integritet ofte oppleves som en trussel mot etablerte systemer. Artikkelen argumenterer for at «nyttige idioter» ikke nødvendigvis mangler intelligens, men at de har gitt avkall på sin evne til uavhengig moralsk og intellektuell dømmekraft. Det avgjørende spørsmålet blir derfor ikke hvem som styrer samfunnet, men hvilke egenskaper samfunnet velger å belønne hos dem som gjør det.
Hvorfor blir vanlige mennesker stadig oppfordret til å frykte og hate grupper som har liten eller ingen innflytelse over livene deres? Caitlin Johnstone argumenterer for at dette er en klassisk splitt-og-hersk-strategi som leder oppmerksomheten bort fra de maktstrukturene som faktisk former samfunnet, økonomien og utenrikspolitikken. Ved å rette frustrasjon mot innvandrere, religiøse minoriteter eller utenlandske fiender unngår befolkningen å rette blikket mot de politiske, økonomiske og militære elitene som sitter med den reelle makten. Hvis vi skal forstå årsakene til dagens kriser, hevder hun, må vi først slutte å skylde på de svakeste – og begynne å se på dem som faktisk styrer systemet.
Hvis vi virkelig ønsker å forandre verden, må vi først forstå hvorfor den forblir slik den er. Caitlin Johnstone argumenterer for at den største hindringen for reell samfunnsendring ikke er mangel på løsninger, men at altfor mange mennesker fortsatt er fanget i et propagandaskapt verdensbilde som får dagens maktstrukturer til å fremstå som normale og uunngåelige. Derfor begynner enhver meningsfull revolusjon med å spre bevissthet, stille spørsmål ved de offisielle fortellingene og hjelpe mennesker med å se det som tidligere var skjult. Først når nok mennesker forstår hvordan systemet fungerer, kan det som i dag virker umulig plutselig bli uunngåelig.
Tucker Carlson retter i dette intervjuet kraftig kritikk mot det han beskriver som en inkompetent og destruktiv vestlig elite. Med utgangspunkt i et møte med World Economic Forum-grunnlegger Klaus Schwab argumenterer Carlson for at dagens makthavere mangler både skaperevne og forståelse for samfunnene de styrer. Han hevder at mange av de politiske og økonomiske elitene er drevet av misunnelse, frykt og et ønske om kontroll, noe som fører til at de bryter ned institusjoner og verdier de selv ikke har bygget opp. Intervjuet setter også spørsmålstegn ved framtidsvisjonene knyttet til elektrifisering, kunstig intelligens og klimapolitikk, som Carlson mener hviler på urealistiske forutsetninger.
Hva er egentlig verdens mektigste våpen? Ikke stridsvogner, missiler eller atomvåpen, hevdes det her, men fortellingen – historien mennesker blir overbevist om å tro på. Denne teksten utforsker hvordan politiske, militære og samfunnsmessige prosjekter gjennom historien har vært avhengige av fortellinger som former hva mennesker oppfatter som sant, nødvendig og moralsk riktig. Når nok mennesker aksepterer den samme fortellingen, kan de fås til å støtte kriger, gi avkall på friheter eller akseptere tiltak de ellers ville ha avvist. Derfor blir kampen om fortellingene også en kamp om makten til å definere virkeligheten.
Hvorfor er det så vanskelig å nå fram til mennesker som har låst seg fast i en bestemt fortelling om verden? Med utgangspunkt i Dietrich Bonhoeffers refleksjoner om dumhet argumenterer denne artikkelen for at den største trusselen mot sannhet og frihet ikke nødvendigvis er ondskap, men menneskers tendens til å avvise fakta som utfordrer deres etablerte verdensbilde. Erfaringene fra pandemiårene viste hvor raskt frykt, propaganda og gruppepress kunne forvandle rasjonelle diskusjoner til følelsesladde konflikter der kritiske spørsmål ble møtt med sinne og fordømmelse. Kanskje er den viktigste egenskapen i møte med vår tids fortellinger verken intelligens eller kunnskap, men motet til å undersøke egne overbevisninger og være åpen for at man kan ta feil.