Cloward–Piven-strategien var en idé som ble lansert av amerikanske sosiologer i 1966. Den beskriver en koordinert strategi som på overflaten kan høres tiltalende ut, ettersom de ønsket å hjelpe og støtte de fattige i USA økonomisk. Men som med de fleste sosialistiske ideer var det endelige målet langt mer dystert. Og som vi har funnet ut var ikke målet å hjelpe de fattige på en oppriktig måte, men å få USA til å bryte sammen og innføre en form for universell grunninntekt, som de kalte – og jeg siterer – «garantert årsinntekt», altså kommunisme.
Vi kan se paralleller mellom dette, dagens situasjon i USA, landets økonomi og vår egen økonomiske og politiske situasjon her i Australia. Boligprisene og inflasjonen er astronomiske, noe som gjør det svært vanskelig ikke bare å kjøpe bolig, men også å tjene nok penger til å ha råd til husleie.
Begge disse problemene kan løses ved at myndighetene ganske enkelt reduserer antallet migranter som kommer inn i landet. Det ville senke boligprisene som følge av lavere etterspørsel. Ved å trykke mindre penger ville inflasjonen også reduseres fordi pengemengden ble mindre. Dette ville selvfølgelig medføre egne problemer, men det ville være det riktige skrittet mot en mer stabil økonomi og en mer økonomisk trygg befolkning, slik det store flertallet forstår det.
Hvorfor gjør ikke myndighetene dette? Hvorfor arbeides det i stedet for flere sosiale programmer, høyere skatter og mer statlig kontroll generelt, som rasebasert stemmegivning og rasebaserte avtaler med ikke-eksisterende enheter og ikke-nasjoner?
Vel, ta en titt på dette …
Michael Reisch og Janice Andrews skrev at Cloward og Piven «foreslo å skape en krise i det eksisterende velferdssystemet – ved å utnytte forskjellen mellom velferdslovgivningen og hvordan den ble praktisert – som til slutt ville føre til systemets sammenbrudd og erstatte det med et system med garantert årsinntekt. De håpet å oppnå dette ved å informere de fattige om deres rett til velferdsytelser, oppfordre dem til å søke om støtte og i praksis overbelaste et allerede overbelastet byråkrati.»
«… Hvite – både etniske grupper i arbeiderklassen og mange i middelklassen – ville bli vendt mot de fattige i ghettoene, mens liberale grupper, som inntil nylig hadde funnet trygghet i forestillingen om at de fattige var få … sannsynligvis ville støtte bevegelsen. Gruppekonflikten, som ville skape en politisk krise for det lokale partiapparatet, ville dermed bli akutt etter hvert som antallet sosialhjelpsmottakere økte og belastningen på lokale budsjetter ble større.»
Målet med Cloward–Piven-strategien var å destabilisere nasjonen økonomisk gjennom sosiale programmer og tvinge skattebetalerne til å subsidiere de hjemløse. Dette ville føre til en fattigere under- og middelklasse, noe som igjen ville gjøre flere mennesker hjemløse. I tillegg manglet insentivene for å komme seg ut av hjemløsheten.
John McWhorter skrev negativt om Cloward–Piven-strategien og uttalte:
«Cloward–Piven-strategien skapte generasjoner av svarte mennesker som betrakter det å arbeide for livets opphold som en abstraksjon.»
Hvor har vi sett dette før?
Migranter oppmuntres til å komme til Vesten i stort antall fordi de vet at myndighetene vil støtte dem økonomisk. De får utbetalt en inntekt og blir tilbudt gratis bolig. Dette er nøyaktig det samme som strategien til Cloward og Piven. Sluttmålet? Universell grunninntekt, der alle får utbetalt det samme beløpet hver uke, uavhengig av hvilken rolle de har i samfunnet, og hvor mye innsats de legger ned i å forbedre seg selv og nasjonen.
Dette er kommunisme, der alle er like, bortsett fra dem som sitter med makten. En enorm slavestat. En ny verdensorden.
Jo mer vi studerer historien, desto bedre kan vi forstå nåtiden. Det finnes intet nytt under solen, selv om begrepene har endret seg.
Alex James