Hva skjer når det ikke lenger er rom for nyanser eller uenighet? Todd Hayen utforsker hvordan ideologisk ensretting påvirker samtaler og nære relasjoner. Gjennom personlige erfaringer beskriver han presset om å være fullstendig enig, og hvorfor taushet og ufarlige samtaleemner kan bli en måte å beskytte seg på.
Hvorfor blir noen mennesker stemplet som «overtenkere» mens andre slipper unna med å aldri stille spørsmål? Denne teksten utfordrer forestillingen om at det finnes en objektiv grense for hvor mye tenkning som er «normalt», og argumenterer for at såkalt overtenkning ofte er en naturlig reaksjon på et samfunn preget av motstridende budskap, uklare normer og manglende sammenheng mellom ord og handlinger. Kanskje er problemet ikke at enkelte tenker for mye, men at altfor mange har lært seg å ignorere åpenbare inkonsekvenser og slutte å stille kritiske spørsmål. I så fall er evnen til å analysere, tvile og undersøke ikke en svakhet, men en nødvendig motvekt til en verden som ofte forventer ukritisk tilpasning.
Kan et samfunn undergraves uten invasjon, militærmakt eller åpen krig? I dette intervjuet fra 1984 hevder den tidligere KGB-agenten Jurij Bezmenov at den mest effektive formen for erobring skjer gjennom ideologisk påvirkning og gradvis endring av hvordan mennesker oppfatter virkeligheten. Han beskriver en prosess som starter med demoralisering av befolkningen, fortsetter gjennom destabilisering av samfunnets sentrale institusjoner og til slutt kan ende i en dyp samfunnskrise. Enten man deler Bezmenovs analyse eller ikke, reiser hans refleksjoner spørsmål om propaganda, informasjonskontroll, polarisering og hvordan samfunn påvirkes når mennesker mister evnen eller viljen til å skille mellom fakta, fortellinger og politisk påvirkning.
Krig er det verste menneskeheten har skapt, og likevel styres verden av mennesker som stadig søker nye konflikter. I denne lidenskapelige teksten argumenterer Caitlin Johnstone for at kriger aldri handler om frihet, demokrati eller selvforsvar, men om makt, profitt og imperiale ambisjoner. Hun beskriver hvordan propaganda, medier og politiske institusjoner normaliserer krig og demoniserer alle som arbeider for fred. Samtidig er budskapet hennes klart: I en verden som stadig presses mot nye konflikter, er det fredsbevegelsen – ikke krigshisserne – som representerer fornuft og menneskelighet.
Norge har forpliktet seg til å bruke over 215 milliarder kroner på støtte til Ukraina frem mot 2030, men hvor mye kunne disse pengene ha gjort for helsevesen, eldreomsorg, skoler og andre velferdstjenester her hjemme? Denne artikkelen setter de enorme summene i perspektiv og stiller spørsmål ved norske myndigheters prioriteringer i en tid hvor mange offentlige tjenester sliter med ressursmangel. Samtidig rettes det skarp kritikk mot den fortsatte støtten til Zelenskyj-regimet, som forfatteren mener har utviklet seg i autoritær retning og bidrar til å forlenge en krig som allerede er tapt. Hvor lenge skal norske politikere fortsette å sende milliarder ut av landet mens regningen til slutt havner hos norske skattebetalere?
Europa står ifølge Edward Lozansky ved et historisk veiskille der valget står mellom diplomati og en stadig farligere konfrontasjon med Russland. Artikkelen argumenterer for at NATO-utvidelsen og flere tiår med amerikansk utenrikspolitikk la grunnlaget for Ukraina-krigen, mens dagens europeiske ledere forsøker å holde konflikten gående til tross for de enorme menneskelige og økonomiske kostnadene. Samtidig hevdes det at Donald Trumps tilbakekomst representerer en mulighet for fred, mens EU-elitene i økende grad satser på opprustning og videre eskalering. Lozansky mener løsningen ikke ligger hos politikerne, men hos Europas borgere, som må ta tilbake kontrollen og stoppe kursen mot en ny storkrig.
Krigen i Ukraina nærmer seg slutten, men de som bidro til å skape katastrofen ser nok en gang ut til å slippe unna uten ansvar. Caitlin Johnstone retter her skarp kritikk mot vestlige politikere, medier og utenrikspolitiske miljøer som hun mener bevisst provoserte frem konflikten og blokkerte muligheter for fred. Samtidig avviser hun forsøk på å legge skylden på enkeltpersoner som Zelensky, og argumenterer for at ansvaret strekker seg langt inn i maktapparatet i Washington, London og NATO. Når ukrainere fortsatt betaler prisen for krigen, spør Johnstone hvorfor arkitektene bak katastrofen aldri stilles til ansvar.
Hvorfor skal du bry deg om mennesker på den andre siden av kloden som du aldri kommer til å møte? Caitlin Johnstone argumenterer for at dette spørsmålet går til kjernen av menneskehetens største utfordring: om vi er i stand til å utvide vår sirkel av medfølelse i en verden der alles liv i stadig større grad er knyttet sammen. Kriger, økonomisk utnyttelse, miljøødeleggelser og propaganda påvirker ikke bare dem som rammes direkte, men former også livene til mennesker langt unna konfliktområdene. Hvis vi fortsetter å betrakte andres lidelse som noe som ikke angår oss, risikerer vi ikke bare å svikte dem – vi risikerer å drive hele vår sivilisasjon mot en stadig mørkere fremtid.
Krigen i Ukraina beskrives her som en utmattelseskrig som har nådd et kritisk stadium der Ukrainas militære ressurser, logistikk og personell gradvis bryter sammen. Forfatteren argumenterer for at økende tap, mangel på soldater og sviktende forsyningslinjer har skapt en kaskadeeffekt som gjør de ukrainske frontlinjene stadig vanskeligere å opprettholde. Invasjonen av Kursk fremstilles som et risikabelt forsøk på å snu utviklingen, men hevdes i stedet å ha bidratt til ytterligere svekkelse av Ukrainas militære stilling. Samtidig advares det om at NATOs respons på et mulig ukrainsk nederlag kan bli den avgjørende faktoren for om konflikten avsluttes gjennom diplomati eller eskalerer til en langt farligere konfrontasjon mellom NATO og Russland.
Noe er i ferd med å skje, hevder Edward Curtin, og tegnene peker alle i samme retning: mot en stadig farligere konfrontasjon mellom stormakter som kan trekke verden inn i en katastrofal storkrig. Med utgangspunkt i konfliktene i Ukraina og Midtøsten beskriver han en global situasjon der diplomati erstattes av eskalering, røde linjer krysses uten konsekvenser og politiske ledere synes ute av stand til å snu utviklingen. Historien viser at imperier ofte marsjerer mot avgrunnen mens befolkningen sover, overbevist om at det verste ikke kan skje. Spørsmålet er om vi nå befinner oss i de siste scenene av et drama som altfor få er villige til å erkjenne.