Kan staten ha oppstått som en utilsiktet konsekvens av menneskelig samhandling snarere enn som et bevisst politisk prosjekt? I denne teksten presenterer Halvor Næss en teori om statens opprinnelse basert på evolusjonsbiologi, antropologi og politisk filosofi. Han argumenterer for at framveksten av de første bystatene gjorde det mulig å utøve kollektiv og planlagt makt uten personlig ansvar, ved hjelp av religiøse og senere byråkratiske autoriteter som fungerte som moralske skjold for beslutningstakerne. Med utgangspunkt i forskning om menneskelig aggresjon, statsdannelse og sivilsamfunn drøfter Næss hvordan denne mekanismen kan ha lagt grunnlaget for statlig maktutøvelse gjennom historien, og hvorfor moderne institusjoner fortsatt bygger på lignende former for ansvarspulverisering og sentralisert kontroll.
Halvor Næss argumenterer i denne teksten for at det eksisterer en grunnleggende motsetning mellom sivilsamfunnets frivillige samhandling og statens bruk av tvang. Mens etiske normer som ærlighet, eiendomsrett, gjensidighet og frivillighet vokser frem mellom mennesker som samarbeider fritt, bygger staten ifølge forfatteren på lover, reguleringer og maktmidler som bryter med disse prinsippene. Artikkelen drøfter hvordan begreper som sosial rettferdighet, trygghet og fellesskap ofte brukes til å legitimere stadig større statlig innflytelse, samtidig som individets ansvar og frihet svekkes. Næss hevder at varig fred, velstand og trygghet først og fremst skapes gjennom frivillig samarbeid i sivilsamfunnet, og advarer mot en utvikling der staten gradvis overtar stadig flere områder av menneskers liv.
Hvorfor er det så vanskelig å nå fram til mennesker som har låst seg fast i en bestemt fortelling om verden? Med utgangspunkt i Dietrich Bonhoeffers refleksjoner om dumhet argumenterer denne artikkelen for at den største trusselen mot sannhet og frihet ikke nødvendigvis er ondskap, men menneskers tendens til å avvise fakta som utfordrer deres etablerte verdensbilde. Erfaringene fra pandemiårene viste hvor raskt frykt, propaganda og gruppepress kunne forvandle rasjonelle diskusjoner til følelsesladde konflikter der kritiske spørsmål ble møtt med sinne og fordømmelse. Kanskje er den viktigste egenskapen i møte med vår tids fortellinger verken intelligens eller kunnskap, men motet til å undersøke egne overbevisninger og være åpen for at man kan ta feil.
