Menneskers interaksjoner i sivilsamfunnet er basert på frivillighet. Statens virkemidler er derimot basert på tvang per definisjon. Det følger av dette at sivilsamfunnets og statens etiske normer er fundamentalt forskjellige. I sivilsamfunnet forbyr etiske regler tvang. Eksempler på slike regler inkluderer budene Du skal ikke drepe, stjele eller lyve. Den gyldne regel er et annet eksempel og sier at du skal behandle andre slik du ønsker å bli behandlet selv. Sølvregelen sier at du ikke skal gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Etiske regler som dette finnes i de fleste kulturer. Fokuset er på gjensidighet (resiprositet) og reglene er trolig forankret i vår biologiske natur. De forteller oss hvordan vi skal omgås hverandre uten å bruke tvang (fysisk vold, bedrageri). Reglene er prosessorienterte og ikke målorienterte.
Statens virkemidler bryter alltid med sivilsamfunnets etiske regler. Staten stjeler (beskatning), dreper (krig), lyver (fiatpenger) og behandler folk ulikt (kvotering). Gjennom alle tider har staten forsøkt å skjule at virkemidlene strider med sivilsamfunnets etiske normer. Lenge var det religion som sørget for dette. Herskerne og deres medløpere så på seg selv som forvaltere av gudenes vilje. I noen tilfeller ble herskeren fremstilt som gud. Eneveldets konger regjerte ved Guds nåde. Den demokratiske begrunnelsen er at regjeringen forvalter folkets vilje. Gjennomgangstonen er at statlige aktører rettferdiggjør sine roller og aktiviteter gjennom eksterne autoriteter som gir moralske skjold for bruk av tvang. Dette er ondskapens banalitet slik filosofen Hannah Arendt formulerte det. Byråkratenes og politikernes arbeidsbeskrivelse er å hindre eller begrense menneskers frivillige interaksjoner.
Statens aktører begrunner virkemidlene med at de søker det gode og bekjemper det onde. Dette har den interessante konsekvensen at for staten må det gode og det onde ses i lys av hva som er statens mål og hva den kan eller tror den kan utrette med sine virkemidler basert på tvang.
I sivilsamfunnet gjelder de etiske reglene likt for alle. De er universelle. Det følger av at frivillighet er grunnleggende og reglene sørger for prosesslikhet. Statens likhet er målrettet og knyttes vanligvis enten til likeverdige muligheter (equal opportunity) eller resultatlikhet (equality of outcome). Disse to formene for likhet er uforenlige og kan ikke oppnås samtidig. De oppstår heller ikke sivilsamfunnet og bygger av nødvendighet på forskjellsbehandling. Sosial rettferdighet er nært beslektet med de to statlige eksemplene på likhet, men tillater mer fleksibel bruk av statlige virkemidler. Tvungen omfordeling er sentralt for sosial rettferdighet. Heller ikke sosial rettferdighet følger av frivillig samarbeid i sivilsamfunnet. En grunn til at likeverdige muligheter, resultatlikhet eller sosial rettferdighet i dag fremstår som høyverdige mål, skyldes trolig at disse målene forutsetter en stat og forsvares av statsintellektuelle og politikere. Vi oppdras gjennom skolegangen til å identifisere oss med statens mål. Fordi disse målene av nødvendighet bryter med etikkens frivillige forutsetninger, fremstår de for meg som bedrag og forbrytelse mot menneskeheten.
Trygghet er et annet ord staten bruker og som tilslører. Det er stater som kriger. Ukraina er ikke preget av trygghet og nå rasler den norske stat med sablene mot Russland. Det er stater som monopoliserer penger og gjør pengesystemet utrygt. Gjennom historien har intet fiatpengesystem overlevd i det lange løp. Folk taper sine sparepenger og får store problemer med selv å sikre seg for alderdommen. Det er stater som påtvinger løsninger som er destruktive (grønt skifte for eksempel), og det er stater som fengsler på grunn av angivelig hatprat.
Staten mangler resiliens (robusthet) som er en forutsetning for trygghet. Total trygghet er umulig. Bare i sivilsamfunnet er trygghet mulig i det lange løp uten krig, fiatpenger, fastlåste politiske prosjekter basert på reguleringer, subsidier og monopolisering eller vilkårlige fengslinger basert på ideologiske moter du jour som hatprat i dag. Det viktige er at bare sivilsamfunnet sørger for fred, vekst og velstand i det lange løp og det er avgjørende for vår trygghet.
Begrepene sosial rettferdighet og trygghet fremstår i denne sammenhengen som ideologiske slør som skjuler farene ved statens brudd på frivillighetens normer. Ved å love rettferdighet og trygghet, får staten aksept for å fjerne eller regulere de verktøyene individet trenger for å være genuint trygge og det er eiendomsrett, stabile penger og frivillig samhandling. Et eksempel er statsminister Støres bruk av begrepet trygghet seksten ganger i siste nyttårstale.
Det er ikke rakettforskning å forstå at statens virkemidler bryter med sivilsamfunnets normer og at det er sivilsamfunnets normer som representerer grunnmuren for fred, frihet, velstand og trygghet. Men det som er vanskelig å forstå er at så få forsvarer sivilsamfunnets normer og fordømmer statens virkemidler.
Hvor er prestene i denne sammenhengen? Kjernen i kristen etikk har tradisjonelt vært basert på individuelt ansvar og frivillig nestekjærlighet. Men nå fremstår kirken nærmest som en heiagjeng for staten og argumenterer for institusjonalisert nestekjærlighet. Kirken har i stor grad delegert sitt opprinnelige mandat om å hjelpe fattige til velferdsstaten. Den bibelske tanken om caritas (frivillig kjærlighet) er byttet ut med politiske rettigheter. Mange teologer argumenterer for at sosial rettferdighet er den moderne måten å oppfylle det kristne nestekjærlighetsbudet på selv om dette logisk sett bryter med prinsippet om at en god handling må være frivillig for å ha moralsk verdi.
Fra et statlig perspektiv omdefineres etikk fra å omfatte individuelle handlinger til å omfatte kollektive mål. Det gode er det som tjener statens overlevelse, ekspansjon og kontroll og maskeres ofte som sosial rettferdighet, trygghet og nasjonal sikkerhet for fellesskapets beste. Konformitet, sentralisering og statsavhengighet fra vugge til grav er viktige mål for å sikre statens overlevelse. Desentralisering, individuell autonomi, markedets iboende uforutsigbarhet og antistatlig tankegods er blant statens største onder. Aggresjon (skatt og tvang) blir fremstilt som et verktøy for frihet, og tyveri (omfordeling) blir fremstilt som trygghet og sosial rettferdighet. Betydningen av frivillighetens begreper er snudd på hodet (nytale). Det største ondet for staten er frivillighetens etikk fordi den gjør staten irrelevant.