
Hvem skal egentlig avgjøre hva som er sant og usant i et fritt samfunn? Med utgangspunkt i planene om et mulig norsk «senter for kildekritikk» argumenterer Terje Hansen for at den beste beskyttelsen mot desinformasjon ikke er mer kontroll, sensur eller autoriserte sannhetsforvaltere, men sterkere ytringsfrihet, kritisk tenkning og en befolkning som våger å utfordre etablerte sannheter. Han advarer mot forsøk på å bekjempe feilinformasjon gjennom institusjoner som selv kan bli redskaper for politisk påvirkning og narrativkontroll. Dersom sannheten virkelig tåler å bli undersøkt, bør den vel ikke trenge et eget departement til å beskytte den?