Martine Thon Bråthen reflekterer over kontrasten mellom bildet av Norge hun lærte gjennom skolegang, media og offentlige institusjoner, og det Norge hun mener å ha oppdaget gjennom egne undersøkelser som voksen. Artikkelen beskriver en personlig reise fra tillit til myndigheter og politiske institusjoner til en grunnleggende kritikk av staten som system. Forfatteren argumenterer for at mange av problemene i samfunnet ikke skyldes enkeltpersoner eller partier, men er uttrykk for dypere strukturer som består uavhengig av valg og regjeringsskifter. Samtidig løfter hun frem mennesker som utfordrer etablerte fortellinger, søker kunnskap på egen hånd og arbeider for større personlig frihet og ansvar. Teksten er både en kritikk av politiske maktstrukturer og en oppfordring til å stille spørsmål ved grunnleggende antakelser om stat, demokrati og samfunn.
Hva om valget vi får presentert som folkestyre i realiteten bare er en illusjon som skjuler hvor lite makt vanlige mennesker faktisk har? Hans Eirik Olav argumenterer for at Norge og Vesten for lengst har mistet reell selvråderett, og at politikk, medier, rettsvesen og internasjonale institusjoner i økende grad fungerer som redskaper for sentralisert kontroll. Artikkelen tegner et dystert bilde av et samfunn der demokrati, rettsstat og ytringsfrihet fortsatt omtales som levende verdier, mens de i praksis er uthult av teknokrati, økonomisk makt og politisk bedrag. Kanskje er den mest ubehagelige sannheten ikke at vi blir styrt, men at vi fortsatt tror vi velger våre egne lenker.
Hva skjer når staten bryter grunnleggende rettigheter, og domstolene i ettertid gir sin fulle tilslutning til det som skjedde? Saken om karantenehotellene handler ikke bare om tvungen isolasjon under pandemien, men om hvor langt myndighetene kan gå når frykt brukes som begrunnelse for å sette vanlige rettssikkerhetsprinsipper til side. Forfatteren mener dommene mot dem som nektet å underkaste seg ordningen sender et tydelig signal om at motstand mot framtidige inngrep kan bli møtt med både straff og økonomiske sanksjoner. Hvis erfaringene fra pandemiårene har lært oss noe, er det kanskje at frihet ikke først og fremst går tapt når makten misbrukes – men når ingen lenger er villige til å utfordre den.
Norge har forpliktet seg til å bruke over 215 milliarder kroner på støtte til Ukraina frem mot 2030, men hvor mye kunne disse pengene ha gjort for helsevesen, eldreomsorg, skoler og andre velferdstjenester her hjemme? Denne artikkelen setter de enorme summene i perspektiv og stiller spørsmål ved norske myndigheters prioriteringer i en tid hvor mange offentlige tjenester sliter med ressursmangel. Samtidig rettes det skarp kritikk mot den fortsatte støtten til Zelenskyj-regimet, som forfatteren mener har utviklet seg i autoritær retning og bidrar til å forlenge en krig som allerede er tapt. Hvor lenge skal norske politikere fortsette å sende milliarder ut av landet mens regningen til slutt havner hos norske skattebetalere?
12. mars 2020 bør stå igjen som en av de mørkeste dagene i nyere norsk historie. Det var dagen regjeringen Solberg stengte ned landet og satte i gang en periode preget av fryktpropaganda, vilkårlige smitteverntiltak, sosial kontroll, vaksinepress og grove inngrep i enkeltmenneskers frihet. Alt ble solgt inn som vitenskap og dugnad, men stadig mer peker mot at tiltakene bygget på panikk, maktmisbruk og politisk lydighet snarere enn fakta. Neste gang myndigheter og medier forsøker å skremme befolkningen til underkastelse, bør vi huske hva som skjedde – og nekte å la frykten styre oss igjen.
Var covid-pandemien en helsekrise – eller et påskudd for å gjennomføre en langt større politisk og økonomisk agenda? I dette forordet til boken «Covid-19: Den største svindelen i historien» argumenterer Vernon Coleman for at frykt, sensur og massevaksinering ble brukt til å innføre endringer som under normale omstendigheter aldri ville blitt akseptert av befolkningen. Han kobler pandemihåndteringen til globale maktstrukturer, internasjonale organisasjoner og en utvikling der individuelle friheter gradvis erstattes av stadig mer kontroll. Dersom Coleman har rett, var koronaårene ikke bare et historisk feilgrep, men et vendepunkt som avslørte hvor langt myndigheter og institusjoner er villige til å gå når frykt blir det viktigste politiske verktøyet.
Hvem skal egentlig avgjøre hva som er sant og usant i et fritt samfunn? Med utgangspunkt i planene om et mulig norsk «senter for kildekritikk» argumenterer Terje Hansen for at den beste beskyttelsen mot desinformasjon ikke er mer kontroll, sensur eller autoriserte sannhetsforvaltere, men sterkere ytringsfrihet, kritisk tenkning og en befolkning som våger å utfordre etablerte sannheter. Han advarer mot forsøk på å bekjempe feilinformasjon gjennom institusjoner som selv kan bli redskaper for politisk påvirkning og narrativkontroll. Dersom sannheten virkelig tåler å bli undersøkt, bør den vel ikke trenge et eget departement til å beskytte den?
Hva om nedstengningen av Norge ikke først og fremst skyldtes panikk, men bevisste valg tatt av mennesker som visste nøyaktig hva de gjorde? I ettertid har den offisielle koronafortellingen fått stadig flere sprekker, samtidig som sentrale dokumenter er blitt borte, kommunikasjon er slettet og myndighetene har sikret flere tiår med hemmelighold rundt beslutningene som ble tatt. Hvis alt handlet om feilvurderinger gjort i en kaotisk situasjon, burde man forvente åpenhet, selvkritikk og et oppriktig ønske om å lære av det som skjedde. Når det motsatte skjer, blir det naturlig å stille spørsmålet: Hva er det egentlig de ikke vil at offentligheten skal få vite?
Fant denne videoen på Koronatesten.no. Den viser hvordan man kan få mennesker til å gjøre de mest absurde ting bare man får de til å tro på fortellingen. I dette tilfellet var det fortellingen om det livsfarlige koronaviruset som skulle være verre enn svartedøden, pest og kolera kombinert, men som ikke var noe annet enn et eventyr... en ren svindel.
Artikkelen retter skarp kritikk mot venstreorientert økonomisk politikk, med særlig fokus på den norske regjeringens skattepolitikk og forslag om skjerpede utflyttingsskatter. Forfatteren argumenterer for at høye skatter, økt statlig kontroll og angrep på privat eierskap historisk har ført til økonomisk stagnasjon, kapitalflukt og samfunnsmessig forfall. Med eksempler fra antikkens Sparta, kommunistiske regimer og moderne vestlige land hevdes det at kollektivistiske ideologier står i konflikt med menneskets natur og undergraver innovasjon, velstand og individuell frihet. Teksten advarer om at dagens politiske utvikling kan få alvorlige konsekvenser for både kapitalismen og det vestlige samfunnet dersom kursen ikke endres.