Cloward–Piven-strategien ble lansert i USA på 1960-tallet og gikk ut på å få flere fattige til å kreve velferdsytelser, slik at systemet ble overbelastet og erstattet med en garantert årsinntekt. Teksten hevder at lignende mekanismer i dag kan sees i migrasjonspolitikk, økende offentlige utgifter og utviklingen mot universell grunninntekt. Forfatter Alex James mener dette bidrar til økonomisk ustabilitet, større avhengighet av staten og stadig mer sentralisert makt.
Hvorfor stemte pandemiårene så godt overens med advarslene fra en økonomisk skole som utviklet sine teorier for over hundre år siden? Med utgangspunkt i tenkere som Mises, Hayek, Rothbard og Hazlitt argumenterer Robert W. Malone for at nedstengninger, pengeprinting, sensur, byråkratisk vekst og vaksinepåbud ikke var tilfeldige utslag av en krise, men forutsigbare konsekvenser av mekanismer som den østerrikske skolen har beskrevet i generasjoner. Fra formuesoverføringer til sentralisering av makt og undertrykkelse av dissens følger pandemihistorien et mønster disse tenkerne mente var innebygd i moderne stats- og byråkratistrukturer. Kanskje den viktigste lærdommen er at det som skjedde ikke var et historisk unntak – men et varsel om hva som skjer når kriser møter institusjoner som allerede er bygget for kontroll.
Med utgangspunkt i et essay av den franske forfatteren Jules Romains advarer denne teksten mot hvordan byråkratiet gradvis kan utvikle seg fra å være et nyttig administrativt verktøy til å bli en selvopprettholdende maktstruktur som lever sitt eget liv. Når stadig flere regler, skjemaer og kontrollmekanismer vokser frem, risikerer byråkratiet å fjerne seg fra sitt opprinnelige formål og i stedet gjøre samfunnet til et redskap for sin egen vekst. Artikkelen argumenterer for at denne utviklingen utgjør en særlig fare for demokratier, fordi byråkratiet kan bygge opp kontroll og makt uten at det nødvendigvis skjer gjennom åpent diktatur. Resultatet kan bli et samfunn hvor friheten gradvis svekkes, ikke gjennom plutselige revolusjoner, men gjennom en langsom og nesten umerkelig utvidelse av administrativ makt.
Hvorfor ser det så ofte ut til at de mest føyelige, konforme og ukritiske menneskene klatrer til topps i store institusjoner? Med utgangspunkt i tankene til Dietrich Bonhoeffer og Niccolò Machiavelli undersøker Ole John Saga hvordan maktstrukturer kan belønne lydighet fremfor selvstendig tenkning, og hvorfor mennesker med sterk integritet ofte oppleves som en trussel mot etablerte systemer. Artikkelen argumenterer for at «nyttige idioter» ikke nødvendigvis mangler intelligens, men at de har gitt avkall på sin evne til uavhengig moralsk og intellektuell dømmekraft. Det avgjørende spørsmålet blir derfor ikke hvem som styrer samfunnet, men hvilke egenskaper samfunnet velger å belønne hos dem som gjør det.
