Jeg synes det er merkelig at folk ikke forstår at de som utøver ondskap historisk sett alltid har anstrengt seg for overbevise folk generelt om at det de gjør ikke er ondt, men faktisk bra for dem.
Det har ikke vært noen unntak til denne regelen opp gjennom historien - ihvertfall ikke noen unntak som jeg er klar over. Jeg sier ikke at hver leder opp gjennom historien har vært ond, men de som var det har vanligvis vært konspirerende og kalkulerende.
Dersom milits-politiet plukker opp en mann fra gaten uansett grunn, da vil mannens familie bli fortalt at han brøt loven. Dersom det er en fredelig protest utført av bekymrede borgere, som blir banket opp og arrestert for å protestere, da vil allmennheten bli fortalt at de ødela eiendom eller forsøkte å styrte regjeringen; og i så måte var en trussel mot alles velvære (tenk på trailersjåførene i Canada).
Fanger i fengsel må forholde seg rolige og følge reglene ellers vil de miste rettigheter og privilegier. Borgerne i et samfunn må gjøre det samme. Dersom du ikke lager bråk så vil du forbli lykkelig. Dersom du lukker øynene og ikke bryr deg om det som foregår rundt deg, da vil du ikke lage bråk.
Det merkelige er igjen at folk ikke klarer å se sammenhengen. Ikke bare vil de nekte å se det som er rett foran de, men de vil benekte det med utrolig energi og overbevisning. De vil anklage alle som forsøker å opplyse de for konspirasjonsteoretikere, opprørere, sinnssyke eller det som verre er.
Siden vi som en menneskelig kultur har opplevd dette fenomenet så ofte, hvorfor faller vi som en masse for dette trikset hver eneste gang? "Lur meg en gang, skam på deg. Lur meg to ganger, skam på meg". Nietzsche hadde noe å si om dette, men min manglende kunnskap om Nietzsche gjør at jeg ikke kan si noe mer... noe om menneskers medfødte ønske om å bli slaver.
Jeg tenker ofte på den håndfull mennesker i nazi-Tyskland på 20- og 30-tallet, før Hitler og nasjonalsosialistene tok over landet; de som med klarhet kunne se den svarte bølgen som nærmet seg. Det var enda mindre åpenbart på den tiden at en liten østerriker med stor munn slik som Hitler en dag ville regjere med jernhånd og en morderisk knyttneve.
Men denne håndfullen mennesker viste uten tvil hva som var i ferd med å treffe dem. Hvis du var en av disse og så, selv med bare et overfladisk blikk, da ville du ha sett det og ikke bare avvist det. Da han kom til makten i 1933 tok det bare seks år før Europa ble kastet inn i andre verdenskrig med invasjonen av Polen og Storbritannias krigserklæring.
Men da var det for sent å stoppe han. Hitler var kun en enkelt mann, men den nazistiske bevegelsen oppstod med andre som valgte Hitler som sin mikrofon og senere som sin leder.
Det som skjer nå er ikke så subtilt som den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Tyskland var. Tro det eller ei: tyskerne var smartere og bedre informert, men de var og mer undertrykt enn folk i Vesten er i dag og var derfor mer sårbar og mer mottakelige for en frelserskikkelse. Vi bor i Huxleys "Brave New World", i hovedsak fordummet til å kun fokusere på den lille skjermen seks tommer fra ansiktet vårt og er betatt av enhver form for umiddelbar tilfredsstillelse.
Som Dr. Mark McDonald forklarer det er vi et kontinent av komfortister, blendet av våre koselige liv (tilgi meg for at jeg bruker kollektivet "vi" og "du" - jeg er klar over at de fleste som leser dette ikke er inkludert i dette kollektivet).
Når vi snakker om det tyske folket ved begynnelsen av Hitlers makt, da ville nok mange himlet med øynene og smilt hvis noen begynte en samtale med «denne Hitler-fyren, vi må være forsiktige med ham». De fleste tyskere visste ikke engang hvem han var, og de ville ihvertfall ikke kunne tro at han brutalt ville rive til seg makten og kaste hele landet ut i fortvilelse.
Men før denne fortvilelsen var han imidlertid Tysklands sin redning. Så snart den gjennomsnittlige tyskeren hadde begynte å akseptere hans plass og makt, da begynte de å forgude ham. Akkurat som jeg sier ovenfor så lokket han dem alle med saftige gulrøtter, og på den tiden var Tyskland desperat etter enhver form for gulrot – nesten bokstavelig talt, med tanke på at det kostet en trillebår full av tyske mark å kjøpe en.
Det er noe komplisert å sammenligne det som skjer i vår verden nå med det som skjedde i Europa i tiårene etter første verdenskrig. Det er radikalt forskjellige tider og omstendighetene er i mange henseender også radikalt forskjellige. Men ikke la det lure deg til selvtilfredshet ved å nekte å se på de ubehagelige likhetene.
En storm av en annen type ruller definitivt over horisonten. Kanskje det er av en annen type, men det er definitivt en storm, en ond storm som har noen grunnleggende likheter vi ikke kan ignorere. Vi må ikke være som de gamle tyskerne, eller som de fleste av Europa og USA på midten av 1900-tallet. Vi må ta det til etterretning og være oppmerksomme.
Det er mange grunner til at Hitler klarte å lure verden. Noen av de større grunnene var elitens svar på oppgulpet hans. De likte fyren og fant gevinst i krigstalen hans (som egentlig ikke startet før hans invasjon av Polen, i hvert fall ikke offentlig).
Dette er en ting som gjør at dagens situasjon har likheter med hendelsene fra 1925 til 1945.
Maktene i verden: selskapene, bankene, ja til og med regjeringene; var ikke helt imot Hitlers planer (stort sett min mening, men støttet av mange jeg har lest). De spilte i det minste med, eller i verste fall så de andre veien. Det var komplisert som vanlig, ja faktisk sannsynligvis mer komplisert enn det vi ser i dag.
For å si det mildt så satte denne globale forvirringen og bedrageriet grunnlaget for mye svart-hvitt-tenkning. Verdensbefolkningen, i det minste den delen som ikke var så opptatt av å bare overleve, var stort sett i mørket. Høres det kjent ut?
Som jeg sa i det første avsnittet av så er folk i hovedsak for tillitsfulle. De tror at mektige mennesker er oppriktige når de sier at passer på dem. Det er rett og slett for mange motsetninger til denne antagelsen opp gjennom historien.
Faktisk vil jeg ha store problemer med å finne eksempler på ledere som virkelig brydde seg om sine undersåtter. Ihverfall embetsmennene som fremstilte seg selv som ledere.
Det kan være noen som tilsynelatende har gjort det (brydd seg om sine undersåtter) og historiebøkene har vært snille mot de. Men det er alltid en annen historie.
Ledere ser ut til å betrakte menneskene de leder som noe annet enn voksne mennesker. De er barn – sauer – som ikke vet hva som er best for dem. Jeg er sikker på at det var noen ledere som virkelig trodde de var gode mennesker som gjorde gode ting. Selv Hitler trodde han gjorde det som var best for det tyske folket. Lenin tenkte nok absolutt det samme om Russland.
Beklager å måtte bruke så mange Hitler-referanser, han og hans nazister er et så godt eksempel på en autoritær maktovertakelse. Begynnelsen av Sovjetunionen er ikke engang så spennende som et slikt eksempel – Lenin og bolsjevikene sin maktovertakelse er ganske interessant av andre grunner, for eksempel sammenbruddet av en udugelig imperialmakt og å få proletariatet inn til å tro at det de ble lurt inn i var selvstyre. Hitler er krydret av forskjellige grunner.
Det er mer å si om dette emnet som vanlig, men jeg lar det ligge. Del gjerne tankene dine i kommentarfeltet. Hvorfor tror du folk generelt setter så stor tillit til sin regjering og sine ledere, eller, for den saks skyld, nesten alle med autoritet?
Todd Hayen er en registrert psykoterapeut som praktiserer i Toronto, Ontario, Canada. Han har en doktorgrad i dybdepsykoterapi og en MA i bevissthetsstudier. Han spesialiserer seg på jungiansk, arketypisk psykologi. Todd skriver også for sin egen substack som du kan lese her.