Det Tocqueville lærer oss ble gjentatt av Sir Roger Scruton, fakkelbæreren for konservativ tankegang i England i forrige århundre.
Tocqueville hadde følgende å si om frihet: «Frihet etableres vanligvis med vanskeligheter midt i stormer; den perfeksjoneres av sivil uenighet; og dens fordeler kan ikke verdsettes før den allerede er gammel.» For Scruton starter konservatismen med følelsen om at «gode ting er lett å ødelegge, men ikke lett å skape.»
For begge har frihet et element av skjørhet. Den er vanskelig å oppnå, etableres bare midt i stormer, og aldri lett å skape. Likevel, på den andre siden, er den lett å ødelegge. Historien antyder like mye: hvis hele menneskehetens historie ble redusert til én dag, ville fremveksten av frie og velstående samfunn ikke vær mer enn et liteblunk. Mesteparten av menneskehetens historie er den dystre malthusianske katastrofen, en hobbesiansk verden der livet var ensomt, fattig, ekkelt, brutalt og kort. Men ved begynnelsen av det nittende århundre begynte ting å forandre seg. Forventet levealder mer enn doblet seg, inntekten per innbygger økte med mer enn 3000 prosent, og som Hume skrev i The History of England: viljestyre erstattet av et lovstyre.
Var dette ved et uhell? Noen tror det.
Tyler Cowen for eksempel, mener at klassiske liberale idealer som rettsstat og frie markeder var mer en konsekvens enn en årsak til hendelser på den tiden. For ham var klassisk liberalisme et «luksusgode som folk fant ut når de ble litt rikere». Men klassisk liberalisme akselererte absolutt prosessen, selv om mysteriet om hvordan historien endret seg så raskt og så radikalt fortsatt er uløst. De som forsto elementene i den store berikelsen blomstret mest, mens de som motsto og kjempet mot Vesten, i stedet for å lære av det, forble dømt til stagnasjon.
I likhet med frihet er fremskritt og innovasjon i seg selv nye ideer. Som Deirdre McCloskey har hevdet var «innovasjon» sjelden et lovord i tidligere historie. Den avgjørende endringen kom ikke bare fra institusjoner eller nye produksjonsmåter, men fra en transformasjon av tro. Vi må ikke bare se på historien som en kjede av hendelser, statistikk og materielle fakta, men som Fustel de Coulanges insisterte: «Det sanne studieobjektet er det menneskelige sinn: det bør strebe etter å vite hva dette sinnet har trodd, tenkt og følt i forskjellige tidsaldre av menneskehetens liv.» Sett gjennom denne linsen er frihet i seg selv en idé. Å forstå dens verdi er en intellektuell prestasjon. Men hvis frihet er født av ideer, er også tapet av den det.
Tocquevilles spesielle bidrag ligger i å vise oss frihetens psykologi. For ham handlet frihet ikke bare om institusjoner og individuelle rettigheter, men også om de dypere holdningene som holder alt sammen og får friheten til å fungere. På dette grunnlaget kommer vi til en av de mest urovekkende delene av Tocquevilles tankegang: frihet kan gå tapt i demokratier gjennom demokratiske midler. Den blir ikke bare styrtet av revolusjoner, kupp eller voldelige bevegelser; den kan forsvinne på en rolig, sivil og tilsynelatende legitim måte.
Bevissthetsskiftet Tocqueville beskrev er dette: folk kan elske frihet, men de elsker ikke alltid ansvaret som friheten krever. De ser etter noen andre til å bære ansvaret som følger med friheten. Og hvilken bedre kandidat enn regjeringen? Ikke bekymre deg for den usikre fremtiden; vi vil bestemme for deg. Ikke bekymre deg for konsekvensene av valgene dine – vi vil absorbere dem. Vi vil beskytte deg mot fare. Alt vi trenger er litt mer makt, litt mer av din beslutningskapasitet. I denne verden griper ikke regjeringer friheten; folk gir avkall på det frivillig - som i boken the Brave New World, hvor folk elsker sin trelldom, en smertefri konsentrasjonsleir hvor, og som Huxley skrev, der enkeltpersoner «faktisk får sine friheter tatt fra seg, men heller vil nyte det».
Dette undergraver en av frihetens sterkeste beskyttelser: fellesskap. Etter hvert som myndighetene erstatter fellesskapet mister folk vanen med å løse lokale problemer selv, og de begynner å gi fra seg sin handlefrihet, i forventning om at staten skal handle i deres sted. Til slutt når de en tilstand der, som Tocqueville skrev, «de nesten ikke kan gjøre noe på egenhånd.» Hvis borgerne glemmer kunsten å samarbeide med hverandre, å forfølge felles mål og løse sine egne problemer, advarte Tocqueville om at «sivilisasjonen i seg selv ville være i fare». Borgerne blir svakere, mer avhengige og mindre kapable. Dette er ikke et resultat av rå makt, men av deres eget valg om å erstatte individuell autonomi, fellesskap og ansvar med statsmakt. De gir opp sin frihet og lar andre velge for dem, lullet av illusjonen om at livet vil bli lettere.
I kjernen er tapet av frihet psykologisk. Det er forankret i manglende handling, manglende utøvelse av personlig autonomi, manglende deltakelse i fellesskapet, og den konstante utsettelsen av ansvar i håp om at noen andre vil løse våre problemer. Resultatet, fryktet Tocqueville, ville bli «et uutholdelig tyranni selv uten å ønske det». Et tyranni ingen ønsket, men som alle bidro til, steg for steg. Frihet går tapt på samme måte som Hemingways bankmann gikk konkurs: gradvis, så plutselig.
Mani Basharzad er en økonomisk journalist med arbeider publisert av Adam Smith-instituttet og Mises-instituttet, med intervjuer dekket av globale tenketanker som Cato-instituttet. Forskningen hans fokuserer på liberal utviklingsøkonomi og Hayeks prosjekt «Abuse of Reason». Han er også vert for podkasten Humanomics.