Trykk her for å lese sammendrag Hva skjer med et samfunn når løgnen ikke lenger er et avvik, men selve fundamentet for det politiske systemet? Med utgangspunkt i Aleksandr Solsjenitsyns refleksjoner om løgnens rolle i et samfunn spør denne artikkelen om dagens Norge i økende grad preges av et politisk skuespill der både makthavere og befolkning later som om demokratiet fungerer slik det blir fortalt. Valgløfter, politiske ritualer og fortellingen om «verdens beste land» settes opp mot en virkelighet preget av økende kontroll, fattiggjøring, korrupsjon og maktmisbruk. Kanskje begynner sann motstand ikke med store handlinger, men med det enkleste og vanskeligste steget: å nekte å delta i løgnen.

Artikkelbilde

Aleksandr Solsjenitsyn kom i sin tid med følgende uttalelse: 

Vi vet at de lyver, de vet at de lyver, de vet til og med at vi vet at de lyver, vi vet også at de vet at vi vet at de og lyver, de vet selvsagt at vi absolutt vet at de vet at vi vet at de også lyver, men fortsatt lyver de. I vårt land har løgnen ikke bare blitt en moralsk kategori, men selve grunnmuren til landet. 

Dette fikk meg til å tenke på en ting: er dette en god beskrivelse av dagens Norge?

Se på det slik: snart er kommunevalg, og alt som kan krype og gå av politikere er nå er ute og serverer valgflesk til den store gullmedaljen for å tiltrekke seg velgere. Men når valget er over og makten er sikret, da glemmes løftene og det er tut-og-kjør politikk som vanlig:

Dette skuespillet er både politikerne og folket med på, rett og slett fordi at hele samfunnet er bygd opp rundt denne grunntanken om at vi lever i et et rettferdig demokrati der folket bestemmer. Alternativet er for horribelt til å engang tenke på. For hva skjer med verdensbildet til folk dersom det skulle gå opp for de at de slettes ikke lever i "verdens beste land", men snarere i et korrupt kakistokrati hvor politikerne slettes ikke jobber for folket?

Kakistokrati er en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne.

Ordet er sammensatt av gresk kakistos (κάκιστος; verst) og kratos (κράτος; styre) og ordet ble først tatt i bruk av den engelske forfatteren Thomas Love Peacock i 1829. Begrepet har siden 1980-årene blitt tatt i bruk i særlig amerikansk politisk debatt fordi debattanter har hatt behov for ord for å kunne karakterisere sittende politikere som fullstendig udugelige og inkompetente.

Det å skulle ta et oppgjør med denne grunntanken, å innse at det man hele livet har trodd var edelt og godt faktisk kan vise seg å være det stikk motsatte, det er ikke lett. Hjernen er nemlig bygd opp slik at den forsøker å beskytte oss, noe som forklarer hvorfor mange fortsette å ignorere den ubehagelige virkeligheten selv om den stirrer de rett i øynene. Selv når de sitter sultne og kalde i sine egne hjem, forutsatt at de har noe hjem, vil de fortsette å tviholde på denne tanken og skylde på alt mulig annet. Mange vil fortsette å rope på at politikerne og staten skal ordne opp selv, selv om de innerst inne vet at det politikerne og staten som er årsaken til problemene. Denne mentale kortslutningen kalles for kognitiv dissonans, den ubehagelige følelsen vi får når vi har to motstridende tanker i hodet samtidig.

Så har Norge blitt slik som Solsjenitsyn sa: et land der løgnen ikke bare blitt en moralsk kategori, men selve grunnmuren til landet? Jeg overlater til deg som leser å trekke sine egne slutninger og avslutter med nok et sitat av Solzhenitsyn:

Det enkleste steget for et modig individ er å ikke være delaktig i løgnen. Et ord med sannhet veier opp for et hav av løgner.

Aleksandr Solzhenitsyn