
Å si at vi lever i vanskelige, skremmende, utfordrende og traumatiske tider, er en absurd underdrivelse. De fleste mennesker bekymrer seg for mange ting: stigende renter og inflasjon; et sviktende helsevesen; den jevne, men ubønnhørlige økningen i matprisene; økende oppvarmingskostnader; økende drivstoffpriser og reisekostnader; muligheten for at drivstoffet tar helt slutt eller blir rasjonert; forskjønnelsen som forsvinner fra våre tettsteder, byer og landsbyer; vold i gatene.
Masseinnvandringen, som er ulovlig, har kommet ut av kontroll og skaper reell uro hos en stor del av befolkningen, som selvfølgelig deretter alle blir demonisert som «høyreekstreme rasister» av ytterliggående venstreorienterte som bor i Islington og handler i Mayfair og Knightsbridge. Burnham, Storbritannias liksom-statsminister, sier at han mener det er vanskelig å si om dagens innvandringsnivå er for høyt eller for lavt. For en førsteklasses idiot han er. Jeg håper han gjentar det tullet når han driver valgkamp ved neste parlamentsvalg.
Millioner bekymrer seg for bolig. Burnham har vekket de døde Remain-tilhengerne til live igjen med et løfte om å gjenåpne Brexit-kampen slik at han kan trekke oss tilbake inn i EU, en udemokratisk og endeløst korrupt organisasjon som ble oppfunnet av oppvarmede nazister. Glem at et flertall av britene stemte for å forlate EU. Hvorfor gjør Burnham dette? Håper han å splitte høyresidens stemmer slik at han kan vinne et valg og bli en ordentlig statsminister? (Se boken min The Shocking History of the EU hvis du vil bli sjokkert.)
I Storbritannia ser det ut til at regjeringen har gjort sitt beste for å øke hjemløsheten. Private utleiere har blitt drevet ut av boligmarkedet, og utbyggere sliter med absurd byråkrati og stadig høyere arbeidskostnader. Burnhams parti leverer løfter i stedet for boliger. Løftene fortsetter å komme. Boligene gjør det ikke, og vil aldri gjøre det under en Labour-regjering.
Hvis TikTok-Burnham får hull i skoen, skylder han på Russland. Hvis favorittlaget hans taper en fotballkamp, skylder han på Russland. Hvis han har en utilfredsstillende avføring, skylder han på Russland. («Å, ve meg. Tarmene mine har sviktet. Det må være de plagsomme russerne igjen. Gi meg en ny dorull, og la oss bombe enda et russisk oljeraffineri.») Hvis telefonbatteriet hans går tomt, skylder han på Russland.
Det finnes ingen beviser som knytter Russland til de påståtte angrepene på Storbritannia og Europa. Og som jeg tidligere har påpekt: Hvorfor i all verden skulle Russland, eller noen andre, ønske å angripe Storbritannia eller Europa? Storbritannia og EU er nær konkurs, og det finnes ingen naturressurser. Ingen med vettet i behold ville bry seg med å angripe Storbritannia eller EU.
Men mangelen på beviser blir ignorert i det desperate ønsket om å finne en fiende som er verdig Burnhams kampanje av frykt og intimidering; en kampanje som for tiden føres mot velgerne – menneskene som betaler lønnen hans.
Burnham ser ut til bevisst å provosere Russland og gjøre livet stadig vanskeligere for britene. Å hjelpe Ukraina med å bombe russiske oljeraffinerier (med britiske skattebetaleres penger) er idiotisk og støttes ikke av folket. Ukraina har tapt en unødvendig krig, og Burnham kaster bare bort penger for å hjelpe avbefolkningsplanen ved å drepe mennesker.
Og Burnhams politikk i Midtøsten støtter dødelig krig og avbefolkningsplaner, samtidig som den presser prisene opp og gjør livet verre i Storbritannia. Rundt om i verden vil hundrevis av millioner mennesker dø av sult på grunn av Trumps vanvittige krig. Ingen politikere bryr seg, fordi marionettmestrene deres har gitt dem ordre om ikke å bry seg.
Frykt for krig fremmes konstant. I Storbritannia virker Burnham fast bestemt på å bli verdens fremste krigshisser. Han er sterkt involvert i tre og en halv krig som overhodet ikke har noe med Storbritannia å gjøre, og jeg mistenker at han etter hvert kan ende opp som tiltalt ved Den internasjonale straffedomstolen. (Den halve krigen er den vi sikkert kommer til å få mot Argentina.)
I oktober 2026 advarte rundt 60 land verden over sine innbyggere om at de burde forberede nødrasjoner som kunne holde dem gående gjennom tre dager med en eller annen udefinert krise. I Storbritannia ble innbyggerne advart om at krisen ville inntreffe om nøyaktig 1 000 dager, så det er vanskelig å forstå hvorfor de allerede nå skulle legge til side bokser med bønner og flasker med vann.
Millioner er livredde for kunstig «intelligens» («KI») – imponert og skremt av påstandene om dens makt, kontroll og ødeleggelsesevne. (KI er i virkeligheten dumt og har ingen makt. Det er ikke ekte, og det er ikke intelligent. Det finnes ikke noe KI-program i verden som kan finne på en god vits. Det er enkelt å bli kvitt KI. Bare trekk ut strømledningen til datamaskinen, så dør KI på et sekund. Eller slå på sprinkleranlegget og gled deg over fyrverkeriet.)
Stresset ved å håndtere kravene fra resirkulerings-tsarene skaper mye uro. I enkelte områder må folk sortere søppelet sitt i seks, sju, åtte eller til og med ni forskjellige plastbeholdere. Det er nå rekordmange rotter i Storbritannia.
Naturligvis blir rottene offisielt forklart med klimaendringer, i stedet for regler for søppelinnsamling som fører til at gater og hjem fylles med avfall. (Resirkulering er selvfølgelig kjent for å være lite annet enn en treningsøvelse utformet for å skape ukritisk lydighet. Resirkulering er meningsløst. Det meste av det som så omhyggelig blir sortert og vasket, blir sendt til utlandet for å graves ned eller brennes. Resirkulering av plast er for eksempel fullstendig bortkastet tid.)
Og så har vi den jevne forsvinningen av skjønnhet og glede fra livene våre; ødeleggelsen av kulturen vår; og den bevisste begravelsen av historien vår.
Altfor mye av verden lukter av en giftig, svimlende blanding av død, stille fortvilelse og ustoppelig korrupsjon. De fleste mennesker i de fleste land ville slite med å nevne én eneste ærlig og anstendig politiker som de ville stole på med lommeboken eller bilnøklene sine.
Alle disse belastningene er fullstendig utenfor vår kontroll.
For over tretti år siden skapte jeg begrepet «Toxic Stress» – «giftig stress» – for å beskrive de generelle, ytre belastningene vi ikke har kontroll over, men som omgir oss hver eneste dag og er ansvarlige for mange av sykdommene som nå er blitt endemiske.
Mye av stresset vi utsettes for, ligger utenfor vår kontroll. Vi har blitt stadig mer oppmerksomme på hvordan vår egen atferd kan øke eksponeringen for stress, og vi har lært mange metoder for å redusere sårbarheten vår og gjøre kroppen mer motstandsdyktig mot stress.
Men denne informasjonen har begrenset verdi når det gjelder å håndtere generelle, samfunnsmessige belastninger – hvorav mange er vanskelige å identifisere og umulige å unngå. Derfor skapte jeg på 1990-tallet uttrykket «giftig stress» for å beskrive disse snikende og destruktive samfunnsbelastningene.
Vi har mislyktes i våre forsøk på å kontrollere skadene fra «giftig stress» fordi vi har lagt all innsats i å finne medisinske løsninger. Hypnoterapeuter anbefaler hypnose. Akupunktører tilbyr akupunktur som løsning. Herbalister anbefaler urter, og gammeldagse, konvensjonelle leger foretrekker å skrive ut medisiner.
Alle disse behandlingene kan ha verdi. Men de virker bare ved å dempe symptomene på sykdom som oppstår på grunn av stress. Ingen av disse teknikkene bidrar til å bekjempe «giftig stress» eller måten det påvirker vår mentale og fysiske helse på.
«Giftig stress» er et resultat av samfunnsendringer. Og den eneste måten å holde seg frisk og unngå skadene som «giftig stress» kan forårsake, er å lære hvordan man overlever i den verdenen vi har skapt for oss selv – eller rettere sagt, som er blitt skapt for oss.
Vi kan kontrollere enkelte personlige belastninger ved å endre livsstilen vår, men vi kan ikke gjøre noe med «giftig stress». Vi utsettes for mange belastninger som er en integrert del av vårt komplekse samfunn, og for en million frykter som bevisst skapes av våre egne regjeringer.
Politikerne forteller oss at vi snart vil være i krig – selv om ingen land truer oss – og skrur bevisst opp frykten for å skape terror. Det snakkes om verneplikt, og vi blir minnet om at kvinner i Ukraina nå blir tvunget til å sitte i skyttergraver eller operere droner.
Det er ikke rart at angst og depresjon nå er endemisk og den største årsaken til kronisk sykdom og manglende evne til å fungere tilfredsstillende. Regjeringsmedlemmer skrur bevisst opp frykten – når det ikke finnes noen god grunn til frykt – samtidig som de klager over hvor mange mennesker som er blitt så skadet av belastningene de selv har skapt at de ikke kan arbeide.
Mange av dem som er blitt utsatt for «giftig stress», blir nå feildiagnostisert med autisme eller ADHD. I Storbritannia er det nå ni millioner mennesker som offisielt er diagnostisert som autister. Millioner flere har fått diagnosen, eller selvdiagnostisert seg med, ADHD.
Jeg mistenker at 90 prosent av disse menneskene er feildiagnostisert, og jeg har en sterk mistanke om at det nå er langt flere mennesker som lider av posttraumatisk stresslidelse («PTSD») enn som lider av autisme, ADHD eller noen av de andre lidelsene i denne gruppen.
Vi har en tendens til å forbinde PTSD med noe som bare rammer soldater som har vært utsatt for for mye stress i kamp. Vi vet at det kan ramme mennesker – som helsearbeidere, brannfolk og politifolk – som har vært utsatt for store traumer, men vi tenker ikke på det som noe som kan oppstå som følge av de uunngåelige belastningene vi alle utsettes for i hverdagen.
Utallige millioner føler seg ikke friske, men forstår ikke helt hvorfor. De føler seg tydelig under pari fysisk, mentalt og åndelig.
Og årsaken er, i de fleste tilfeller, at de lider av posttraumatisk stresslidelse som følge av konstant, kronisk eksponering for ukontrollerbare og uunngåelige belastninger. Regjeringene våre har selvfølgelig skylden, med sine konstante og bevisste trusler om krig, katastrofer, klimakriser og global fattigdom.
Her er symptomene som tyder på at du lider av PTSD:
- Du har negative tanker om deg selv.
- Du kommuniserer mindre med andre mennesker.
- Du har vanskeligheter med å kontrollere følelsene dine.
- Du føler deg nedstemt eller flat uten noen åpenbar grunn.
- Du opplever regelmessige humørsvingninger.
- Du føler deg konstant sint – selv når det ikke er noe spesielt å være sint for.
- Du leter etter fare overalt.
- Du unngår steder som får deg til å føle deg ukomfortabel.
- Du unngår mennesker som får deg til å føle deg ukomfortabel.
- Du klarer ikke å glede deg over ting du tidligere likte.
- Du har problemer med å sove.
- Du føler deg engstelig hele tiden.
- Du lider av hodepine og/eller mage- og tarmproblemer, eller har smerter uten noen fysisk årsak.
- Du unngår mennesker eller steder som vekker vonde minner.
- Du føler deg frakoblet verden – og deg selv.
Så hva skjer dersom du bestemmer deg for at du lider av kronisk PTSD? Du kan selvfølgelig gå til lege. Men etter min mening vil alt en lege gir deg mot disse symptomene, sannsynligvis gjøre deg betydelig verre.
Hun eller han vil sannsynligvis skrive ut et antidepressivum. Men antidepressiva har vist seg å være både ubrukelige og farlige – en vanlig dobbeltfeil ved mange moderne legemidler.
Du kan bli henvist til en psykiater eller en annen form for spesialist innen psykisk helse. Det vil sannsynligvis også være bortkastet tid. Studier har vist at psykiatere og psykoterapeuter gjør mindre nytte enn frisører eller bartendere.
Og i Storbritannia vil du i det minste utvilsomt bli tilbudt store mengder gratis penger fra statskassen. Pengene vil gjøre det mulig for deg å bli hjemme og se på TV hele dagen, men de vil ikke gjøre noe med symptomene dine.
Jeg er redd det eneste jeg kan anbefale, er at du leser boken min Toxic Stress and the 21st Century Blues. Boken handler ikke spesifikt om PTSD, men den gir råd som kan hjelpe deg med å håndtere problemene som oppstår som følge av giftig stress – det destruktive fenomenet som er ansvarlig for den moderne epidemien av kronisk PTSD.
Du bør kunne låne et eksemplar fra ditt lokale folkebibliotek, og det anbefaler jeg på det sterkeste. Hvis du ønsker å være vill og hensynsløs og kjøpe et eksemplar, kan du gjøre det via bokhandelen på nettstedet mitt.
Om forfatteren
Vernon Coleman, MB ChB DSc, praktiserte som lege i ti år. Han har vært profesjonell forfatter på heltid i over 30 år. Han er romanforfatter og samfunnsdebattant og har skrevet en rekke sakprosabøker.
Han har skrevet over 100 bøker, som er oversatt til 22 språk. På nettstedet hans finnes hundrevis av artikler som kan leses gratis. Siden midten av desember 2024 har Dr. Coleman også publisert artikler på Substack, hvor man kan abonnere på og følge ham.
Det finnes ingen annonser, avgifter eller forespørsler om donasjoner på Dr. Colemans nettsted eller i videoene hans. Han finansierer alt gjennom boksalg. Hvis du ønsker å bidra til å finansiere arbeidet hans, kan du vurdere å kjøpe en bok – det finnes over 100 bøker av Vernon Coleman tilgjengelig i trykt utgave på Amazon.