Et mislykket attentat mot en presidentkandidat. En sittende president som trekker sitt kandidatur i siste liten. Et politisert rettsvesen som ikke klarer å holde å stille de ansvarlige for retten. En verden i krig. En nasjon i opprør.
Slik ser et kontrollert kaos ut.
Årets folkeavstemning hvor det skal stemmes over hvilken bedriftsmarionett som skal okkupere Det hvite hus, det har raskt blitt en leksjon i hvordan dypstaten konstruerer en krise for å beholde makten.
Ikke bli så fanget av denne forestillingen at du mister av synet av virkeligheten.
Denne endeløse serien med avledninger, distraksjoner og politisk drama er det eldstre trikset i boken, tryllekunstnerens grep som holder deg fokusert på skuespillet mens lommeboken din blir stjålet av skurker som går blant deg.
Det er riksdagsbrannen om igjen.
Det var februar 1933, en måned før nasjonale valg i Tyskland, og nazistene var ikke forventet å vinne. Så de fant en måte å vinne på: de begynte med å infiltrere politiet og gi politimyndigheter til sine allierte; så hentet Hitler inn stormtropper for å fungere som hjelpepoliti; og da en brannstifter (som hevdet å jobbe for kommunistene i håp om å starte et væpnet opprør) satte fyr på Reichstag, den tyske parlamentariske bygningen, så var folket ivrige etter å få tilbake lov og orden.
Det var alt som skulle til: Hitler brukte "kuppforsøket" som en unnskyldning for å erklære krigslov, ta absolutt makt i Tyskland og etablerte seg som en diktator med støtte fra det tyske folket.
Spol frem til i dag og hva har vi? Et misfornøyd borgerskap, en frakoblet regjering og en dypstat som ønsker å beholde makten for enhver pris.
Så hva skjer? Trump blir nesten drept, Biden bøyer seg og politikk blir spennende for massene igjen.
Det fungerer likt i hver tidsalder.
Slik vil politistaten vinne, uansett hvilken kandidat som blir valgt inn i Det hvite hus.
Vet du hvem som vil tape? Hver eneste en av oss.
Tross alt handler politikk i dag ikke om republikanere og demokrater.
Det handler heller ikke om abort, helsetjenester, høyere skatter, immigrasjon eller noen av de andre moteordene som har blitt kampanjeslagord for enkeltpersoner som har mestret kunsten å fortelle amerikanere nøyaktig hva de ønsker å høre.
Politikk i dag handler bare om én ting og én ting: å opprettholde status quo mellom kontrollørene (politikerne, byråkratene og bedriftseliten) og de kontrollerte (skattebetalerne).
Faktisk spiller det ingen rolle hva du kaller dem – 1 %, eliten, kontrollørene, hjernene, skyggeregjeringen, politistaten, overvåkingsstaten, det militærindustrielle komplekset – så lenge du forstår at uansett hvilket parti som okkuperer Det hvite hus i 2025 så vil det forsatt være det ikke-valgte byråkratiet som faktisk vil fortsette å bestemme.
Med andre ord: uansett hvem som vinner dette neste presidentvalget kan du være trygg på at den nye sjefen vil være den samme som den gamle sjefen, og vi – den permanente underklassen i Amerika – vil fortsette å bli tvunget til å marsjere i takt med politistaten i alle saker, både offentlige og private.
Se på følgende som en sårt tiltrengt realitetssjekk, en motgift om du vil, mot en overdose av oppskrytte kampanjekunngjøringer, flotte valgløfter og meningsløse patriotiske følelser som fører oss rett tilbake til samme fengselscelle.
FAKTA: I følge en vitenskapelig studie av Princeton-forskere er ikke USA det demokratiet det utgir seg for å være, men snarere et oligarki der "økonomiske eliter og organiserte grupper som representerer forretningsinteresser har betydelig uavhengig innvirkning på amerikanske myndigheters politikk."
FAKTA: Til tross for at antallet voldelige forbrytelser i landet er betydelig redusert, den laveste på seksti år, fortsetter antallet amerikanere som blir fengslet for ikke-voldelige forbrytelser som kjøring med suspendert førerkort å skyte i været.
FAKTA: Takket være en overflod av 4500 pluss føderale forbrytelser og 400 000 pluss regler og forskrifter, anslås det at en gjennomsnittlig amerikaner faktisk begår tre forbrytelser om dagen uten å vite det. Faktisk, ifølge jusprofessor John Baker, så er "Det ingen i USA over 18 år som ikke kan tiltales for noen føderal kriminalitet. Det er ikke en overdrivelse."
FAKTA: Til tross for at vi har 38 millioner amerikanere som lever på eller under fattigdomsgrensen, 13 millioner barn som lever i husholdninger uten tilstrekkelig tilgang til mat, og 1,2 millioner veteraner som er avhengige av matkuponger, blir enorme summer av skattebetalernes penger fortsatt brukt på bortkastede programmer som gjør lite for å forbedre situasjonen til de trengende.
FAKTA: Siden 2001 har amerikanere brukt 93 millioner dollar hver time for de totale kostnadene for nasjonens såkalte krig mot terror.
FAKTA: Det er anslått at 5 millioner barn i USA har hatt minst én forelder i fengsel, enten det er et lokalt fengsel eller et statlig eller føderalt fengsel, på grunn av en lang rekke faktorer som spenner fra overkriminalisering og overraskelsesangrep på familie, til rutinemessige trafikkstopp.
FAKTA: Ifølge en Gallup-undersøkelse har amerikanerne større tro på militæret og politiet enn på noen av de tre andre myndighetsgrenene.
FAKTA: Minst 400 til 500 uskyldige mennesker blir drept av politifolk hvert år. Faktisk er det nå åtte ganger større sannsynlighet for at amerikanere dør i en politikonfrontasjon enn for å bli drept av en terrorist. Amerikanere har 110 ganger større sannsynlighet for å dø av matbåren sykdom enn i et terrorangrep. Politifolk er mer sannsynlig å bli truffet av lynet enn å bli gjort økonomisk ansvarlige for deres forseelser.
FAKTA: På en gjennomsnittlig dag i Amerika får over 100 amerikanere hjemmene sine raidet av SWAT-team. De fleste av disse SWAT-teamangrepene er kun for en arrestordre. Det har vært en bemerkelsesverdig oppbygging de siste årene av tungt bevæpnede SWAT-team innen ikke-sikkerhetsrelaterte føderale byråer som Department of Agriculture, Railroad Retirement Board, Tennessee Valley Authority, Office of Personnel Management, Consumer Product Safety Commission , U.S. Fish and Wildlife Service og utdanningsdepartementet.
FAKTA: For alt formål har vi nå en fjerde gren av regjeringen: overvåkingsstaten. Denne fjerde grenen ble til uten noe valgmandat eller konstitusjonell folkeavstemning, og allikevel besitter den flere superkrefter enn alle de andre offentlige organer, bortsett fra militæret. Den er allvitende, altseende og allmektig. Den opererer utenfor rekkevidden av presidenten, kongressen og domstolene, og den marsjerer i takt med bedriftseliten som virkelig bestemmer i Washington DC. Regjeringens "teknotyranni" overvåkingsapparat har blitt så fastlåst og viklet inn i politistatsapparatet at det er vanskelig lenger å vite hvor rettshåndhevelse slutter og overvåking begynner. De har blitt en og samme enhet. Politistaten har gitt stafettpinnen videre til overvåkingsstaten.
FAKTA: Alt vi gjør vil til slutt bli koblet til Internett. Innen 2030 er det anslått at det vil være 100 milliarder sensorenheter som kobler menneskelige elektroniske enheter (mobiltelefoner, bærbare datamaskiner, etc.) til Internett. Mye, om ikke alle, av våre elektroniske enheter vil være koblet til Google, som åpent samarbeider med offentlige etterretningsbyråer. Så å si alt vi gjør nå – uansett hvor uskyldig det er – blir samlet inn av den spionerende amerikanske politistaten.
FAKTA: Amerikanerne vet praktisk talt ingenting om deres historie eller hvordan deres regjering fungerer. Faktisk, ifølge en studie fra National Constitution Center, er 41 prosent av amerikanerne «ikke klar over at det er tre grener av regjeringen, og 62 prosent kunne ikke navngi dem; 33 prosent kunne ikke engang nevne en.»
FAKTA: Bare seks av hundre amerikanere vet at de faktisk har en konstitusjonell rett til å holde myndighetene ansvarlige for forseelser, som garantert av retten til å begjære klausulen i det første endringsforslaget.
Det kanskje mest urovekkende faktum av alt er dette: vi har overlatt kontrollen over vår regjering og våre liv til ansiktsløse byråkrater som ser på oss som lite mer enn storfe som skal avles, merkes, slaktes og selges for profitt.
Som jeg gjør det klart i min bok Battlefield America: The War on the American People og i dens fiktive motstykke The Erik Blair Diaries, hvis det skal være noe håp om å gjenopprette våre friheter og gjenvinne kontrollen over vår regjering, vil det ikke ligge hos politikere, men med folket selv.
En ting er sikkert: tillitsritualet med å stemme kommer ikke til å fremme friheten en tøddel.