Artikkelbilde

Det som slo meg sist jeg leste 1984 var hvor mye jeg hadde savnet i den. Det er mye, mye mer enn bildene av brutal undertrykkelse som vi pleier å huske.

Jeg ble slått av hvor kjent partiets metodikk for tankekontroll nå virker – med vekt på oppfunnet, irrasjonell fortelling og villig suspensjon av kritiske fakulteter.

Krigen trenger faktisk ikke skje...

Det spiller ingen rolle om krigen faktisk skjer, og siden ingen avgjørende seier er mulig, spiller det ingen rolle om krigen går bra eller dårlig. Alt som trengs er at en krigstilstand skal eksistere.»

- Emanuel Goldstein, The Theory and Practice of Oligarchical Collectivism (George Orwells 1984)

Ingen bryr seg om støvlene eksisterer...

…Ministeriets prognose hadde estimert produksjonen av støvler for kvartalet til hundre og førtifem millioner par. Den faktiske produksjonen ble gitt til sekstito millioner. Men Winston, som omskrev prognosen, markerte tallet ned til femtisyv millioner for å gi rom for den vanlige påstanden om at kvoten var overoppfylt. I alle fall var sekstito millioner ikke nærmere sannheten enn femtisyv millioner, eller hundre og førtifem millioner. Svært sannsynlig hadde ingen støvler blitt produsert i det hele tatt...."

Virkeligheten er hva partiet enn sier den er, som O'Brien forteller Winston ...

Vi kontrollerer materie fordi vi kontrollerer sinnet. Virkeligheten er inne i skallen. Du vil lære etter hvert, Winston. Det er ingenting vi ikke kunne gjøre. Usynlighet, levitasjon – hva som helst. Jeg kunne flyte fra dette gulvet som en såpeboble hvis jeg ville. Jeg ønsker ikke det, fordi partiet ikke ønsker det. Du må kvitte deg med disse ideene fra det nittende århundre om naturlovene. Vi lager naturlovene."

Du skjønner, partiet har spådd at hendelser ikke trenger å ha noen fysisk virkelighet for å være effektive som propaganda, de trenger bare å eksistere i hodet til folk som en antatt konsensus-virkelighet.

Faktisk er O'Brien klar over at det å manipulere folk til å akseptere en fiktiv "realitet" gir partiet enda mer kontroll, siden det skiller dem fra enhver mulig kontroll eller balanse. I denne verdenen kan O’Brien flyte fra gulvet som en såpeboble, seire kan skje og skje igjen, sjokoladerasjoner kan bli større mens de reduseres, støvler kan lages – bare ved å si det.

Og selv de undergravende går tapt i matrisen.

O'Brien er den virkelige forfatteren av Goldsteins bok. Winston fikk «tillatelse» til å lese den mens han hele tiden ble observert. Hans "opprør" ble nøye administrert, overvåket og til slutt slukket.

Så selv de anti-etablissements fortellingene er utelukkende basert på fiksjonene generert av partiet og kan derfor bare føre folk som leser dem stadig dypere inn i hjelpeløs villfarelse. De lever og dør uten noen gang å komme i kontakt med den virkelige virkeligheten. De er alle tapt, selv de som tror de ikke er det.

Hvor nær er vi å leve i denne verden? Hvor mange av våre opprør er allerede administrert og kontrollert?

Enkle, binære fortellinger er nå valutaen for mye av debatten, mange av dem er konstruert slik at begge "sider" ender opp med å fremme de samme makthavernes agenda. Det er stadig vanskeligere å navigere i denne agendaen, og det ser ut til at flere og flere mennesker ikke engang prøver. De bukker under for den lokkende, ferdigpakkede forargelsen og den enkle følelsen av dyd og kameratskap oppnådd ved å ta i bruk smaken du velger.

Vil det være et "point of no return" der objektiv sannhet til slutt blir utslettet av alles bevissthet, og der alt vi har er O'Briens kuraterte "alternative nyheter", presentert for oss som en harmløs liten virtual reality-underholdning for opprørere?

Hva må vi gjøre for å henge på de dyrebare trådene av ekte, organisk motstand og ekte, uforurenset uavhengig tanke?

De narrative lederne har sannsynligvis ikke tenkt å gjøre det enkelt for oss, det er sikkert.

Jeg tror et lite første skritt kan være å lese Orwells bok igjen.

Hvis du er som meg vil du kanskje oppleve at det overrasker deg og resonerer mer hos deg nå, etter 2020, enn det noen gang har gjort.

Først publisert på Catte's Corner på Substack.