Målene for FNs agenda for bærekraftig utvikling er ganske så luftige og uoppnåelige. Men hvorfor i all verden ville noen være i mot disse dersom det var grunn til å tro at de kunne oppnås?
Her er målene dersom du ikke skulle være kjent med de:
- Ingen fattigdom.
- Null sult.
- God helse og velvære.
- Kvalitetsutdanning.
- Likestilling.
- Rent vann og sanitæranlegg.
- Rimelig og ren energi.
- Anstendig arbeid og økonomisk vekst.
- Industri, innovasjon og infrastruktur.
- Reduserte ulikheter.
- Bærekraftige byer og lokalsamfunn.
- Ansvarlig forbruk og produksjon.
- Klimatiltak.
- Livet under vann.
- Livet på land.
- Fred, rettferdighet og sterke institusjoner
- Partnerskap for målene.
Noen av disse gir mening (selv om alle er usannsynlige.) Noen av de gir ingen mening i det hele tatt, men det kan være fordi man har forsøkt å lage fine, pene slagord. På FN sitt nettsted prøver de å forklare litt mer detaljert, men "detaljene" deres er fortsatt tvetydige og merkelige. Om vi velger et tilfeldig mål, for eksempel "14-Livet under vann," da er dette detaljene de gir:
Bevar og bruk hav, sjø og maritime ressurser på en bærekraftig måte.
Hva nøyaktig betyr dette?
Jeg er sikker på at de har ideer. De lister opp mål, prosjekter og så videre i deres forsøk på å nå målet, men igjen: mye av dette virker, i det minste for meg, til å være luftige og uoppnåelige greier.
"Men hva så?" er det nok mange som vil si.
"Er det ikke bra å ha høye mål, hvis de er gode mål, og jobbe mot dem?" Vel ja det kan man si, men det er dessverre ikke slik dette fungerer.
For det første er målene for høye og urimelige. Målet er for smalt, og det er stor sjanse for at man bommer selv om man skulle skyte av gårde dusinvis av piler. Hver av pilene som skytes koster penger og krever personlige ofre.
Noen vil kanskje si at målene er for brede, og i et visst perspektiv er de det. Det grunnleggende konseptet, for eksempel "ingen fattigdom", er bredt; men det spesifikke perspektivet leder til følgende spørsmål: Når vet du når du har truffet målet? Hva vil det si å eliminere fattigdom? Hvem definerer det? Etter å ha kastet milliarder etter dette målet, hvordan måler du fremgangen? Hvordan vet du nøyaktig hva du skal bruke milliardene på?
Ta så mål nr. 13, "Klimahandling." Hva betyr det egentlig? Og hvordan ser handling ut, og hvordan oppfyller en bestemt handling målet?
Det hele høres for godt ut til å være sant, ikke sant? Og det er akkurat det som er problemet. Målene presenteres som om vi var en ti år gammel gutt, og at vi bare sier "ja" til en hvilken som helst handling som forsøker å oppnå disse målene. Hvis vi noen gang spør hvorfor blir vi bare fortalt, "Å, det vi har gjort mot deg (begrense friheten, kreve etterlevelse, ta bort ressurser osv.) ble gjort for å nå mål #1," eller #2, eller #16", eller hva som helst. Og vi nikker og sier beskjedent «ok».
Nesten alt de gjør kan passe inn i et av disse målene som grunnen til å gjøre det. De kan begrense alle friheter, redusere livskvaliteten vår på en myriade av måter... ja til og med drepe oss, og de vil si: "Å, det er slik at vi kan oppnå mål nr. 6" (fyll inn det nummeret du vil). Og vi vil si: "Å, ok, alt for rent vann, alt for ingen fattigdom, alt for et sunnere liv, alt for mer likestilling." Vi gjør dette og har gjort det, uten hensyn til gjennomførbarheten, logikken, risikoen for nytte eller til og med relevansen av handlingen for målet.
Jeg tenker på den gamle Saturday Night Live sketsjen med Jon Lovitz sine løgner, "Du kan ikke kjøre 20 kilometer for å se din døende mor. Vi insisterer på dette slik at vi kan kontrollere karbonavtrykket ditt og dermed ha et bærekraftig klima, ja, det stemmer, det er billetten!" I mellomtiden flyr den faktiske løgneren sitt private jetfly over hele verden, og lager et større karbonavtrykk på et år enn det du klarer i løpet av et helt liv.
Så hvordan tror du disse målene kan oppnås?
Vel, for det første må stort sett alle på planeten må være med på det. Dette betyr at vi rike mennesker (relativt sett) så vel som alle de fattige må si: "Ja, kom med det." Det er de fattige som lider mest hvis målene ikke nås – mat, rent vann, fattigdom – de fleste av disse tingene gjelder ikke de fleste av oss.
Så hvem tror du vil betale for å bringe de fattige opp til en høyere standard, og dermed bringe resten av oss ned til en lavere standard? Hmmm. "Hei, det er greit! Jeg har ikke noe i mot det!" Det har du sikkert ikke. De fleste av oss klikker om vi må stå i kø i ti minutter i banken, eller hvis dagligvarebutikken går tom for fersken. Ingen har egentlig peiling på hvilke individuelle ofre som må til for å jevne ut ulikhetene. Dette er et konsept de hjerteliberale sjeldent forstår.
Så hvis det er sant at vi alle må være med på det, da må verden ha en slags global kontroll. Denne globale kontrollen må ha nok makt til å kunne tvinge oss, om nødvendig, til å gjøre det som er rett overfor resten av verden. Det er åpenbart for å oppfylle de 17 målene for bærekraftig utvikling. Derfor må det etableres en ny sentral global regjering, og den regjeringen må ha full makt over alle land i verden. Den regjeringen kan ikke være en valgt regjering fordi det ville gjøre det hele ganske rotete, og ingenting ville noen gang bli gjort.
Som Justin Trudeau, Canadas statsminister, nylig sa: "Det er et nivå av beundring jeg faktisk har for Kina fordi deres grunnleggende diktatur tillater dem å faktisk snu økonomien sin på en femøring og si:" Vi må bli grønne. . . vi må begynne å investere i solkraft». Det høres ut som en rimelig kommentar å komme med hvis man er en wannabe diktator som ønsker å holde seg inne med FN sin agenda.
Men er det rimelig for oss? Jada, mange mennesker sier at det er verdt det å gå inn i kommunisme/diktatur dersom det fører til at målene for bærekraftig utvikling oppnås. Jeg mener, virkelig, hvis vi ikke gjør det vil verden gå til helvete. Ikke bare vil vi alle dø, men også planeten og alle dyrene på planeten vil også dø. Så gi oss kommunisme, diktatur og totalitarisme. Hvis det er det som trengs må vi bare alle spenne oss fast og gjøre det som er rett for menneskeheten!
Et ganske uvitende utsagn. Kanskje ville de fleste faktisk ikke bruke disse ordene, men deres handlinger, deres etterlevelse og deres likegyldighet sier det høyt og tydelig. Og hvis folk faktisk sier dette, eller til og med tror det, er de sørgelig ignorante. Før man har levd i et totalitært eller kommunistisk land kan man umulig vite helt hvordan det er. Det er ikke bare å være "uten ting", det er å bli tvunget til å leve uten en sjel. Menneskeånden blir fullstendig knust og det føles som om det ikke er noen vei ut fra en slik kvelende undertrykkelse.
Det er en annen ting jeg ikke forteller deg, og jeg nøler med å nevne det, men jeg vet at de fleste av leserne mine vet hva det er. Her kommer det:
FN sitt program for bærekraftig utvikling er løgn. Det hele er et triks for å gjøre folk medgjørlige slik at de blir med på hva som helst, og gir opp alt, for det de tror er for det felles beste. Men det er bare det at målene ikke er virkelige, og ingen gjør egentlig noe for at de skal oppnås. De blir presenterte som en fin ost for å lure oss inn i en felle, og så snart vi er med på programmet vil fellen smelle igjen og vi er enten døde eller nådeløst fanget.
Hvordan vet jeg dette? Vel, det krever ikke for mye hjernekraft for å se det. Bare les målene, høres de fornuftige og realistiske ut? Se på menneskene som jobber for disse målene. Se for eksempel bare på hva Trudeau sier. Hvem tror du ville være leder for et kinesisk diktatur i Canada? Hvem tror du ikke vil ofre mye, om noe, for å gå over til et slikt styresett? Husk også at alt dette planlegges av enorme institusjoner, institusjoner hvor ingen folkevalgte tar beslutningene. Hvordan er det bærekraftig? Jo, gjennom vår medgjørlighet, vår uvitenhet og vår blindhet blir det slik.
La oss lage mål som fungerer for alle oss.