I sin utmerkede eksponering av den nylige beslutningen til Knight-Cronkite News Lab (KCNL) om å bli en forkjemper for journalistikk som går forbi objektivitet, og i lys av rapporten fra Columbia Journalism Review (CJR) som bekreftet at RussiaGate var oppdiktet tull; da har den genuint uavhengig forskeren, forfatteren og filmskaperen James Corbett kommet med en rekke svært fremtredende poeng.

Som Corbett påpeker:

Som et øyeblikks nøktern refleksjon umiddelbart vil avsløre, da har sangfuglene i de kontrollerte hovedstrømsmediene aldri vært objektive, og de har heller ingen troverdighet som kan ta skade.

Men det er mye mer ved denne spesielle psykologiske operasjonen enn bare å dekke over mediene sin ubeleilige historie. Den nye fortellingen, solgt til oss i dette tilfellet av både KCNL og CJR, legger grunnlaget for en transformasjon av medielandskapet.

Establissementet ønsker at vi skal tro at vår «tillit» til journalistikk er en viktig komponent av vårt demokrati – og dessuten at staten kan bestemme hvilken nyhetsmedieorganisasjon som fortjener vår «tillit».

I sannhet, hvis demokratiske prinsipper virkelig betyr noe for oss, da er det viktig at vi aldri stoler på noen "nyhetsrapporter" fra noen journalist eller nyhetsleverandører. Demokratiet pålegger oss en plikt til å være skarpe og kritiske tenkere. Vi bør aldri uten tvil akseptere noe vi blir fortalt.

Journalisme er historiefortelling

Alle utsalgssteder for hovedstrømsmedia (MSM) og "alternative media" presenterer fortellinger. De er i bransjen med å fortelle historier, ikke bare presentere "objektive" fakta.

God journalistikk uttrykker en mening og lister deretter opp bevisene som understøtter meningene. Velskrevet journalistikk gjør dette innenfor de engasjerende og spennende fortellingene den vever. Men ingen journalistikk er fri fra journalistens egen konformasjonsskjevhet, og historiens tenor styres ofte av redaksjonens politikk og utgiverens troskap.

Pulitzer-pris vinner Seymour Hershs sin nylige etterforskning, der han avslører sannsynligheten for at den amerikanske regjeringen sto bak ødeleggelsen av Nord Stream II-rørledningen, er kun tilgjengelig via uavhengige utsalgssteder og på hans egen Substack. Til tross for at dette tilsynelatende er en historie av enorm betydning virker hovedstrømsmedia ekstremt motvillig til å gi den større oppmerksomhet. Du kan bare lese om det i såkalte "alternative medier".

Mens noen hovedstrømsmedia har rapportert om den offisielle benektelsen av Hershs stykke, så har ingen gitt det mye troverdighet, og mange har vært raske til å kaste mistanker mot Hersh selv. Ja, det er det gamle spillet med å angripe budbringeren mens du unngår innholdet i meldingen.

Det er rettferdig å si, basert på Hersh sin artikkel alene, at ingen virkelig kan bekrefte avsløringene når det kommer til de spesifikke i forhold til Nord Stream II. Han presenterer ingen bevis annet enn anekdotiske beretninger fra ikke navngitte kilder. Men ingen steder i MSM ser det ut til å være interesse i å sette i gang den nødvendige etterforskningen som Hersh sitt stykke krever.

Dermed forblir det et stykke fantastisk journalistikk, spesielt de veldig spesifikke referansene som gjør at de ordre og operasjoner utført under BALTOPS22-øvelsen kan bli gjenstand for undersøkelse. Det kan stilles detaljerte spørsmål til tjenestemenn. De generelle benektelsene av Hersh sin historie og hans presise påstander er på langt nær nok til å diskreditere den.

Gitt alle omstendighetene som også peker mot USA og NATO som de skyldige, da heller journalistikken hans – en flott historie – virkelig bensin på bålet. Dette er ekte undersøkende journalistikk. At historien han presenterer delvis gjenspeiler hans eget perspektiv er irrelevant.

Hovedstrømsmedia var aldri objektiv

En av hovedstrømsmedia sin hovedkritikk av de såkalte "alternative mediene" er at de bedriver aktivist-journalistikk. Denne påstanden antyder at perspektivet til den alternative nyhetsjournalisten skjemmer rapporteringen deres. Men en slik kritikk er i seg selv et bedrag, fordi all journalistikk rapporterer fra et gitt perspektiv.

Det er grunnleggende kommersielle grunner for at objektivitet ikke passer for journalistikk.

Forbrukere av "nyheter" vil ikke bare vite hva fakta er. De ønsker også en styring på de bredere implikasjonene av disse fakta. Hvis det bekrefter deres eksisterende verdensbilde, desto bedre for salg. Vi ønsker alle å tro at vi har rett og ikke til stadig bli minnet på at vi sannsynligvis tar feil.

Dette er grunnen til at svært få Guardian-lesere også leser Daily Telegraph eller Sun-lesere Mirror, selv når de presenterte "fakta" i hovedsak er de samme. Vi betaler for perspektivet vi er enige i, ikke bare en objektiv rapportering av fakta.

Det er vitenskap, ikke journalistikk, som streber etter å oppnå absolutt objektivitet i sin jakt på empiriske fakta. Men problemet med vitenskapelig objektivitet, utover dens korrupsjon, er at den har en tendens til å introdusere en enorm kompleksitet og kan være ekstremt kjedelig å lese. Det egner seg ikke godt til å vekke følelser eller selge medieinnhold.

Bortsett fra noen få forskere med tvangstanker og vitenskapsmennene selv, da er det få av oss som faktisk ønsker å lese svært tekniske og sterile vitenskapelige artikler. Vi stoler på at tidsskriftene og hovedstrømsmedia forteller oss hva vitenskapen sier, og antar feilaktig at deres rapportering om det er «objektiv».

Vår tro på hovedstrømsmedia setter oss i en sårbar posisjon, spesielt når det gjelder rapportering av harde fakta, slik det som angivelig blir avslørt av vitenskapen. Hvis de samme påståtte "fakta" da blir grunnlaget for å rettferdiggjøre regjeringens politikk og/eller våre egne beslutninger, da må vi være sikre på at vår tro på sannheten til historien er velbegrunnet.

Bevisene for at hovedstrømsmedia ikke engang rapporterer fakta nøyaktig er overveldende. CJR har avslørt RussiaGate som det politisk motiverte tullet det var. Men dette søppelet ble nådeløst spydd ut på begge sider av Atlanteren i mer enn ett år – sammen med det like grunnløse Skripal-garnet – av et flertall av utsalgsstedene til hovedstrømsmedia. Den åpenbare propagandaen var designet for å illegitimt demonisere den russiske regjeringen.

CJR-rapporten viser at dagens vestlige hovedstrømsmedia er en masseleverandør av feil- og desinformasjon. Vi blir for tiden oversvømt med høyst tvilsom og falsk krigspropaganda om Ukraina. Dette er kulminasjonen av den russofobiske vestlige hovedstrøms-agendaen som har bygget seg opp i mange år.
Scenen er tilsynelatende satt, og vi har alle vært psykologisk forberedt på den nåværende konflikten. Dette gjør det lettere for oss å forestille oss at russerne er vår fiende.

Statlige propagandapartnerskap med hovedstrømsmedia er ikke noe nytt. Tre eksempler dukker raskt opp:

  1. Britisk militær etterretning matet senior nyhets-korrespondenter med "historier" i flere tiår, lenge før hovedstrømsmedia fant opp historier om masseødeleggelsesvåpen i Irak for å overbevise publikum om å akseptere en falsk casus belli for Irak-krigen.
  2. Kirkekomiteen avslørte formelt «Operation Mockingbird»-nettverket i USA i 1975. CIA hadde manipulert amerikanske hovedstrømsmedia i mange år, og matet utvalgte operative journalister med informasjon som deretter rapporterte som «objektiv journalistikk».
  3. Mockingbird-operasjonen PBSuccess ansatte PR-guru Edward Bernays til å bruke media til å styrte den guatemalanske regjeringen på vegne av United Fruit Company i 1954.

Selv om det er bevist at hovedstrømsmedia har vært involvert i slike desinformasjonskampanjer, og disse nå er henvist til historiebøkene; da pågår dette fortsatt. Man kan faktisk si at statens kontroll over hovedstrømsmedia sitt narrativ har nådd nye høyder som selv ikke Bernays kunne drømme om.

Statlig propaganda er nå privatisert. Regjeringer kanaliserer skattebetalernes penger til sine globale bedriftspartnere, som igjen betaler hovedstrømsmedia for å produsere ønsket desinformasjon. Under liksom-pandemien så vi at hele team av atferdsforskere i WHO og i flere land "bruke" uetiske metoder ved å la hovedstrømsmedia benytte anvendt psykologi og desinformasjon til å takle det etablissementet og hovedstrømsmedia hyklersk kalte "infodemien."

Da Spi-B – teamet av atferdsendringseksperter i Storbritannia sin Scientific Advisory Group for Emergencies (SAGE) – anbefalte at den britiske regjeringen skulle «bruke media» for å øke «det oppfattede nivået av personlig trussel» med det mål å overbevise britene om at de levde gjennom en pandemi, stikk motsatt av det de kunne se med sine egne øyne; da støttet hovedstrømsmedia pliktoppfyllende opp. De lanserte en rekke bedriftsstøttede terrorkampanjer mot en intetanende offentlighet.

Vi blir stadig fortalt av den politiske klassen at "pressefrihet" er en viktig del av vårt demokrati. Hvis hovedstrømsmedia virkelig var et pluralistisk og fritt medium, da ville det ikke vært mulig å "bruke" det til propaganda. Det ville være for mange avvikende artikler forfattet av undersøkende hovedstrømsjournalister til å kunne opprettholde en enkelt, enhetlig fortelling på tvers av alle utsalgssteder samtidig. Men det er ikke et pluralistisk og fritt medie og har aldri vært det, så det er fullt mulig for hovedstrømsmedia å bli samordnet. Hva sier dette om vårt påståtte demokrati?

Den såkalte «infodemien», identifisert av WHO til å være «like farlig» som en påstått global pandemi, inkluderte all informasjon som stilte spørsmål ved diktatene til våre «demokratiske» beslutningstakere. Hovedstrømsmedia angrep all dissens – bokstavelig talt uten spørsmål – på vegne av regjeringer og mellomstatlige myndigheter og deres bedriftspartnere.

Infodemien, ifølge etablissementet, ble foranlediget av offentlighetens spørsmål om regjeringens politikk, om "vitenskapen" slik den ble rapportert av hovedstrømsmedia, og om data som avslørte statistisk manipulasjon. Infodemien ble også foranlediget av et hovedstrømsmedia som så mistenksomt på vitenskapelige artikler som stilte spørsmål ved den offisielle historien, og som ble delt av folk som våget å stille spørsmål ved den etablerte "vitenskapen"; så vel som på millioner av mennesker som hevet stemmen i masseprotester. Disse protestene ble enten ignorert av hovedstrømsmedia, eller demonstrantenes synspunkter ble forvrengt og deres fredelige demonstrasjoner merket som «ekstremistiske».

Denne "nyhetsdekningen" var ikke i nærheten av å være objektiv. Snarere tvert i mot: I total lydighet mot staten angrep vestlig hovedstrømsmedia den informert opinionen, latterliggjorde alle spørsmål og demoniserte individer som ikke fulgte ordre. Ikke fordi det var noen begrunnelse for å gjøre det, men fordi det er hovedstrømsmedia sin rolle. Objektivitet er ingen steder i sikte, og har heller aldri vært det.

Hovedstrømsmedia har aldri stil spørsmål ved makten

Målet med Knight-Cronkite News Lab (KCNL) er å skape et "sett med standarder for pålitelige nyheter". Å opprettholde offentlighetens "tillit" er faktisk hovedstrømsmedia og dens regjeringspartnere sitt hovedfokus. Vi oppfordres til å sette vår lit til de som beviselig lyver for oss og hele tiden undertrykker fakta.

På et tidspunkt bemerket KCNL:

Allerede på det turbulente 1960-tallet begynte noen yngre journalister, spesielt undersøkende reportere, å stille spørsmål ved hva objektivitet egentlig innebar hvis den ikke utfordret makt, privilegier og ulikhet. På samme måte sier CJR-rapporten om RussiaGate at journalistikkens "primære oppdrag" inkluderer å "informere offentligheten og holde mektige interesser ansvarlige."

Vi blir fortalt at det «å holde makten til ansvar» og å være vakthund er journalistikkens kjerneprinsipp. Men ingen steder i International Federation of Journalists Charter of Ethics eller i UK National Union of Journalists Code of Conduct er det noen omtale av dette påståtte prinsippet.

The American Press Association (APA) Principles of Journalism sier at journalistikk må tjene som en uavhengig overvåker av makt. Men dette "prinsippet" handler mer om å forsvare journalisters påståtte juridiske "rettigheter" enn det handler om å avsløre feil:

Journalistikk har en unik mulighet til å tjene som en vaktbikkje over de hvis makt og posisjon påvirker innbyggerne mest. Grunnleggerne (The Founding Fathers, USA sine grunnleggere) innså at det ville fungere som en rampe mot despotisme da de sikret en fri og uavhengig presse. Domstoler har bekreftet det og innbyggerne er avhengige av det. Som journalister har vi en forpliktelse til å beskytte denne vakthundens frihet ved ikke å nedverdige den ved useriøs bruk eller utnytte den for kommersiell vinning.

APAs vakthund-prinsipp er visstnok beskyttet av regjeringen og dens domstoler. Det er ikke en "rettighet", men snarere en tillatelse gitt til amerikanske journalister av etablissementet. Denne tillatelsen kan trekkes tilbake. I hvilken grad journalister i USA kan stille spørsmål ved «makten» er utelukkende basert på beskyttelsen som arvejournalistikk mottar fra institusjonene den angivelig stiller spørsmål ved.

Å nedverdige noe som useriøst er nettopp det hovedstrømsmedia gjør når den stempler folk som konspirasjonsteoretikere, som vitenskapsfornektere eller som COVID-fornektere. Disse angrepene er sjelden, om noensinne, basert på utforskning av bevisene. Faktisk brukes selve merkesystemet til å utelate, skjule eller "benekte" bevisene.

Alle APAs prinsipper betyr at visse emner og visse typer bevis, karakterisert som «useriøse», ikke må rapporteres av medlemmene. Hva som er eller ikke anses som "useriøst" er helt subjektivt. Gitt journalistikkens lovgivende "beskyttelse" virker det ganske klart hva som vil bli ansett som "useriøst". En høy grad av subjektivitet, ikke objektivitet, er hele omfanget av APA-medlemmenes etiske engasjement for «vakthund»-journalistikk.

Vi trenger bare å se på historiene vi har diskutert for å forstå at nyhetsmediene nesten aldri holder makten til ansvar. I stedet er hovedstrømsmedia snarere en utvidelse av statens og bedriftenes makt, og brukes til å kontrollere folket gjennom desinformasjon, utelatelse og villeding fremfor å informere folket og stille spørsmål ved makten på folkets vegne.

Dette betyr ikke at det ikke finnes god hovedstrøms-journalister. Men ved de få anledningene når hovedstrøms-journalister avslører statlige forbrytelser betaler de en forferdelig pris for å gjøre det. Julian Assange er blant den lille gjengen journalister som har våget å stille spørsmål ved makten. Han råtner for tiden i et britisk høysikkerhetsfengsel nettopp fordi han gjorde det.

Hovedstrømsmedia stiller ikke spørsmål ved makten når den lurer publikum om kjemiske våpenangrep på vegne av staten. Det holder ikke makten til ansvar når den nekter å undersøke, eller til og med rapportere, bevis på embetsmisbruk. Dens ignorering av statlige forbrytelser kan på ingen måte betraktes som «vakthundfrihet». Og den fungerer absolutt ikke som noen form for vaktbikkje når den bare rapporterer det den blir beordret til å rapportere av et sentralt kontrollert globalt propagandanettverk.

Vi er problemet og løsningen

Sosiale medier har blitt utskjelt for å samle brukerne sine i selvbekreftende informasjons-siloer. Selv om dette er noe bekymringsverdig så er det ikke noe nytt. Den teknologiske egenskapen sosiale medier har når det kommer til å kontrollere meninger er uten tvil en ekstra dimensjon, men hovedstrømsmedia har holdt på med akkurat dette i mer enn et århundre.

Uheldigvis klarer hovedstrømsmedia å propagandere oss med relativ letthet. De gjør dette delvis ved å utnytte våre misoppfatninger. Selv om vi alle ser ut til å være enige i at russiske og kinesiske hovedstrømsmedia er stats-propaganda, da er vi i vesten av en eller annen grunn ute av stand til å forestille oss at våre egne hovedstrømsmedia også er stats-propaganda.

Det er imidlertid et forbehold når det kommer til denne godtroenheten. Forskningsstatistikk viser at det er en bemerkelsesverdig mangel på tillit til hovedstrømsmedia i vesten. I USA er denne tilliten så lav som 26%. Storbritannia gjør det litt bedre med 34%. "Tilliten" til nyhetene er høyere i de skandinaviske landene.

Vi trenger bare å ha en kort samtale med familie og venner for å innse at propaganda faktisk virker. Men hva forklarer denne frakoblingen når det kommer til vår manglende tillit til hovedstrømsmedia, kombinert med at vi fortsetter velger å tro på det de forteller oss?

Svaret ligger i den største bragden til vestlig hovedstrømsmedia og parasittklassen som den tjener: de har klart å overbevise oss om at våre media er frie og pluralistiske til tross for at dette ikke er sant.

Som en konsekvens ser det ut til at selv om vi tilsynelatende er på vakt mot tull og propaganda, da nekter vi å vurdere sannsynligheten for at hovedstrømsmedia i grunn og bunn lyver for oss. Kanskje det er fordi at vi fortsatt tror at hovedstrømsmedia tjener offentligheten sin interesse, til tross for at vi innrømmer for oss selv at de bøyer sannheten litt. Vår skepsis strekker seg ikke så langt at det går over i vantro.

Vi forblir derfor ute av stand til å komme til en forsoning mellom vår godtroende aksepet av hovedstrømsmedia, kombinert med den virkelighet at vi alle blir forledet av den samme institusjonen. Kognitiv dissonans - den ukomfortable psykologiske følelsen vi får når vi har to motsigende tanker i hodet samtidig, det kan forklare vår uforsonelige tro.

Med andre ord blir vi fanget mellom å ikke "stole på" hovedstrømsmedia på den ene siden, og på den andre siden ute av stand til å akseptere at så og så ingenting som hovedstrømsmedia forteller oss er sant. Implikasjonene bak denne dikotomien er hinsides noe vi kan innbille oss. Som et resultat tror vi fortsatt at "nyhetene" er vårt vindu til verden.

Dersom du tenker over det, da er tanken på at alle de viktige globale hendelsene kan få plass i én enkelt avis eller en halvtimes "nyhetssending" på kvelden ganske så latterlig. Selv om disse skulle bestå av ærlige, upartiske rapporter (noe de sjeldent er), da kommer ikke "nyhetene" i nærheten av å kunne gi oss en rimelig forståelse av hva som faktisk foregår.

Av denne grunn må vi, dersom vi genuint ønsker å forstå hva som skjer, aktivt søke opp og kritisk evaluere informasjon.Som James Corbett skrev:

Det å komme til den erkjennelsen at alle medier er konstruert av noen for å få oss til å tro på noe, det er ikke en lykkelig tanke for de fleste. Det er i stedet en veldig upopulær erkjennelse da det betyr at vi ikke bare kan skru på kveldsnyhetene, skru av hjernen og forvente at en fullestending nøytral, journalistisk frelser skal tre ned fra oven og servere oss "nyheter".

Enten vi liker det eller ikke så er det vårt ansvar å være kritisk til all informasjon, uavhenging av hvem som formidler den. Dette ansvaret gjelder i like stor grad "alternative media". Denne artikkelen bør leses med et kritisk blikk. Det er, tross alt, bare informasjon som blir gitt videre til deg.

Knight-Cronkite News Lab foreslår at journalister bør gi sine "lesere, seere, lyttere og brukere verdifull informasjon som hjelper dem å ta bedre beslutninger og leve bedre liv."

Her har den nye rasen av hovedstrøms-journalister, som verken mer eller mindre objektive enn sine forgjengere, fått i oppgave å rapportere «nyhetene» fra et verdidrevet perspektiv. Målet er å forandre oss ved å gjøre oss til "bedre" mennesker. Men hva er verdiene som denne nye rasen journalister blir opplært til å forsvare?

KCNL forteller oss:

Det er i dag en bred konsensus når det kommer til virikeligheten rundt klimaendringene og trusslene de utgjør. Det kan godt forklare det antall ressurser en redaksjon vier til å rapportere om saken, så vel som ethvert synspunkt som gjenspeiler historiene. Det samme kan gjelde for eksempel motstand mot systemisk rasisme eller støtte til LHBTQ-rettigheter. [. . .] En verdi vi mener er verdt å si høyt, det er støtte til demokratiske institusjoner; institusjoner som er under angrep på flere fronter. Pålitelige nyheter er avgjørende for å opprettholde et sunt demokrati.

Her ligger problemet. Hver og en av disse "verdiene" tjener globale politiske agendaer som pent samsvarer med regjeringens politikk, og da kanskje mest spesielt med global styringspolitikk. Det betyr at hovedstrømsmedia sine nye verdier er nøyaktig de samme som deres gamle verdier. Deres "nye" mål, akkurat som det gamle målet, er å beksytte makten; ikke stille spørsmål ved den.

I motsetning til KCNLs påstander så er ikke demokrati basert på vår aksept av hva vi enn måtte bli fortalt av regjeringens "institusjoner". Snarere er det basert på vår evne til ikke bare å stille spørsmål ved staten, men også å begrense den. Dermed blir KCNL sin påstand, nemlig det at et "sunt demokrati" er hvor "demokratiske institusjoner" kan hevder suverenitet over oss, fullstendig feil.

Det å påpeke at disse institusjonene ikke har noen makt over oss i det store og det hele er ikke å angripe "demokratiet". Tvert i mot så er det å forsvare demokratiet. Men du vil aldri høre det fra hovedstrømsmedia. Hovedstrømsmedia sitt oppdrag vil fortsatt være å forsvare løgnene slik at vi aldri kan innse "sannheten".

Det er ironisk at hovedstrømsmedia angriper sine alternative kolleger for å bedrive påvirkningsjournalistikk, samtidig som hovedstrømsmedia sin løsning når det kommer til tillitsspørsmålet tilsynelatende selv er å etterlikne påvirkningsjournalistikk. Forskjellen? De alternative mediene er langt mer sannsynlig til å kritisere makten, mens hovedstrømsmedia ser ut til å være mest opptatt av å forsvare makten.

Når man ser at begrepet om "nyheter" i seg selv er absurd, da vil forslaget om at man skal ha "tillit" til nyhetene kun bli et ekstra lag med misinformasjon lagt oppå hovedstrømsmedia sin nåværende påvirkningsjournalistikk. Så dersom vår "tillit" til historiene vi blir fortalt er problemet, da bør løsningen være åpenbar. Vi bør legge fra oss etthvert begrep om "tillit". Vi bør heller jobbe for å bli "bedre" kritiske tenkere. 

Det "alternative" nyhetsstedet UK Column oppsummerer dette ganske så fint. De spør:
Hvorfor skal jeg stole på UK Column? Kort fortalt: det bør du ikke. Spørsmålet om man skal stole på en nyhetsformidler eller ikke er et falsk valg. Å ta et slikt valg fremmes av myndighetene, gamle media, samt to nye organisasjonstyper: faktasjekkeren og tillitsleverandøren.

Det fratar lesere, seere og lyttere stemmeretten. Det er basert på prinsippet om at hvis du stoler på medieorganisasjonen du besøker, da er det ikke nødvendig for deg å sjekke informasjonen de presenterer. Så vi ber deg om å ikke stole på oss. Se i stedet på alt som er publisert her med et kritisk blikk. Der det er mulig gjøres primærkildemateriale tilgjengelig for alt vi publiserer: sjekk det selv, gjør opp din egen mening.

I den tidligere nevnte artikkel gir James Corbett en liste med spørsmål som vi bør stille oss selv hver gang vi kommer over informasjon fra en hvilken som helst kilde.

Til syvende og sist er valget ditt. Du kan innhente informasjon fra hvilken som helst kilde du ønsker. Dersom du ønsker å vite hva det er staten ønsker at du skal tro, da går du til hovedstrømsmediene. Dersom du ønsker å utforske den bredere kritikken av myndighetene og deres politikk, da vil det mer uavhengige "alternative media" tilby et rikt utvalg.

Men behandle disse to bedragerne likt. Det er ærlig, høykvalitets journalistikk hos begge. Det er også propaganda hos begge. Heldigvis, dersom du klarer å svare på James Corbett sine foreslåtte spørsmål, da vil du som regel klare å se forskjellen.