
I går var jeg opptatt med min vanlige morgenrutine. Jeg skannet internett etter interessante historier å lese og nyheter å ta inn. Jeg leste litt her og der og så et par videoer. Etter en stund med dette satte jeg meg ned for å skrive en artikkel til min Substack, «Shrew Views».
Temaet er uviktig – vanligvis noe som har fanget interessen min under nyhetsskanningen, eller noe noen sa til meg i går om et eller annet, alt sammen blandet med min tilegnede og erfaringsbaserte kunnskap om arketypisk psykologi. Ikke noe som ryster verden, forstås, men forhåpentligvis en innsikt noen kan finne interessant, som resonnerer med deres egne observasjoner, kanskje litt morsom, innsiktsfull, eller hva det måtte være. Hvem bryr seg egentlig.
Jeg anser meg selv og ideene mine som interessante. Noen ganger informative, noen ganger innsiktsfulle, og nesten alltid bevisst ærlige og autentiske. Ikke alltid «riktige», forstås – det er selvsagt ikke mulig – men alltid ment å være sannferdige. For å være ærlig med deg vet jeg egentlig ikke hvorfor jeg skriver – i hvert fall vet jeg ikke hvorfor jeg skriver offentlig.
Jeg begynte bare å gjøre det i starten av Covid-galskapen, og det virket som en håndfull mennesker likte (er det det riktige ordet?) det jeg skrev, så jeg fortsatte. Per i dag har jeg skrevet godt over 500 artikler, og jeg har ingen planer om å slutte, selv om jeg til tider har vurdert det seriøst.
Jeg er ikke en spesielt smart fyr (slik jeg er sikker på at mange av dere ville vært enige i). Og til tider tror jeg at jeg er ganske dum. Men jeg tror hjertet mitt er på rett sted. Og jeg tror virkelig at det teller for noe. For å si det igjen: Jeg er ikke særlig smart – i hvert fall ikke sammenlignet med så mange mennesker jeg har møtt på denne merkelige reisen siden 2020.
Gang på gang blir jeg slått i bakken av menneskene der ute som er stappfulle av relevant informasjon – mange av dem ser ut til å vite nesten alt som er å vite om et bestemt emne. Og ikke bare vet de det de vet, men de er utrolig dyktige til å sette denne kunnskapen sammen på en måte som gjør at meningene deres, innsiktene deres og de intellektuelle konklusjonene deres blir svimlende relevante.
Dette er imponerende mennesker: Jeg beundrer dem og er i ærefrykt for dem. Jeg er ikke en av dem.
Kanskje du som leser dette er en av disse menneskene. Kanskje ikke. Kanskje du er mer som meg. Bare et menneske som lever på denne planeten i denne merkelige tiden og prøver å forstå det du opplever. Kanskje er du livredd, kanskje ikke. Kanskje er du veldig trist og deprimert, eller kanskje klarer du å finne glede i livet ditt uansett hva du ser. Kanskje ser du det ikke engang. Kanskje er du dum som meg, kanskje er du ikke det. Uansett spiller det egentlig ingen rolle. Mest sannsynlig er du kalt til å gjøre det du gjør. Hva enn det er, enten det er betydningsfullt eller ubetydelig, så gjør du det. Så for deg betyr det i det minste noe.
Men kanskje du ikke er enig. Betyr det virkelig noe for deg? Jeg møter mange mennesker hver dag i psykoterapipraksisen min som forteller meg at det de gjør i livet sitt ikke betyr noe for dem. De lurer på hvorfor de er her, og de lurer på hva de egentlig gjør.
De lurer på om de i det hele tatt betyr noe. Hvis jeg spør dem hva de tror de er kalt til å gjøre med livet sitt, stirrer de bare tomt på meg. «Hva? Hva mener du med det?»
Hvis du er kalt, hvem er det da som kaller deg?
Jeg tror at vårt kall effektivt kan bli tildekket, og hvis vi ikke gjør en innsats for å avdekke det, kan det hende vi aldri ser det. Men selv om det er tildekket, så lenge det ikke er patologisk utslettet, vil vi ha en tendens til å bevege oss mot det. Kall det intuisjon, kall det en arketypisk dragning mot å la kreativiteten komme til uttrykk, kall det guddommelig inspirasjon – hva enn det er, vil det vanligvis presse seg gjennom alt rotet og bevege deg.
Ut fra mine personlige observasjoner gjør de fleste sitt beste for å ignorere dette dyttet. De legger mer vekt på kroppens krav og på å tilfredsstille sansene. De legger mer vekt på å beskytte kroppen og være så trygge som mulig. De er mer tilbøyelige til å lytte til og stole på ytre krefter som hevder at de vil beskytte dem mot skade. Deres eget indre kall blir ignorert.
Så hva har alt dette å gjøre med gleden ved å være dum? Å være smart eller å være dum har ingenting med saken å gjøre. Det som betyr noe, er det vi er kalt til å gjøre. Å være «dum» i verdens øyne kan faktisk være et av de siste tilfluktsstedene for den frie sjelen.
De smarte – de med titler, de gjennomtrukket av data, de som kan ramse opp hver studie og motstudie – ender ofte opp lammet av sin egen sofistikasjon. De ser alle vinkler helt til de ikke ser noe som helst. I mellomtiden fortsetter de med et enkelt hjerte å bevege seg fremover fordi noe inni dem sier at dette betyr noe, selv om de ikke kan vise til én eneste fagfellevurdert artikkel for å bevise det.
Jeg har begynt å mistenke at den virkelige splittelsen i vår tid ikke går mellom de informerte og de uvitende, men mellom dem som fortsatt lytter til en indre stemme og dem som har byttet den ut med en høyere, mer glitrende og eksternt validert stemme. Førstnevnte kan virke dumme i sistnevntes øyne.
De skriver på Substack i stedet for bestselgere, snakker sant ved middagsbordet i stedet for på TED-scener, nekter sprøyten, masken, fortellingen – ikke fordi de har et dossier på 400 sider, men fordi noe i brystet deres ganske enkelt sier nei. Den stille nektelsen er, på sitt eget vis, lysende.
Så jeg fortsetter å skrive. Ikke fordi jeg er briljant, men fordi jeg er kalt. Ordene kommer klønete og ufullkomne, men de kommer. Og hver gang noen sender meg en melding og sier: «Dette er akkurat det jeg har følt, men ikke klart å sette ord på», blir jeg minnet om at autentisitet har sin egen intelligens. Den skjærer gjennom støyen der IQ alene aldri kunne ha gjort det.
Kanskje den dypeste gleden ved å være dum er å oppdage at kjærlighet, mot og en sta forpliktelse til det som føles sant, er smartere enn vi noen gang trengte å være. I en verden som er konstruert for å få oss til å føle oss utilstrekkelige, er det å møte opp som sitt ukvalifiserte, tidvis forvirrede jeg en stille handling av opprør.