
Den første regelen for Det Nye Normale Tyskland er at du ikke sammenligner det Det Nye Normale Tyskland med Nazi-Tyskland. Hvis du gjør det vil Det Nye Normale Tyskland straffe deg. Det vil pusse det føderale kriminalpolitiet på deg. Det Nye Normale Tyskland vil rapportere deg til det innenlandske etterretningsbyrået. Det vil forby bøkene dine. Det vil sensurere tweetene dine. Den vil straffeforfølge deg på fabrikkerte "hatkriminalitet"-anklager.
Jeg vet dette, for det var det som skjedde med meg. Jeg brøt den første regelen i Det Nye Normale Tyskland. Jeg sammenlignet Det Nye Normale Tyskland med Nazi-Tyskland. Jeg gjorde det med omslaget til boken min.

Ja, det er et hakekors på omslaget. Et hakekors dekket av en medisinsk maske. Jeg tvitret det kunstverket i 2022. Tyske myndigheter tiltalte meg for det og har dømt meg for det, og nå er jeg en «hatkriminell», en «antisemitt» og en som «bagatelliserer Holocaust».

Det er den andre regelen i Det Nye Normale Tyskland. Du viser aldri, aldri, et hakekors. Å vise et hakekors er ikke «in Ordnung». Å vise hakekors er helt «verboten».
Med mindre du er helseminister for Det Nye Normale Tyskland og sammenligner dine politiske motstandere med nazistene. Eller med mindre du er en populær tysk kjendis og sammenligner russerne og deres støttespillere med nazistene. Eller med mindre du er et vanlig bladmagasin og sammenligner tyske populister med nazistene.

I så fall er det greit å vise et hakekors. Da er det ikke «verboten». Da er det definitivt ikke "hatkriminalitet".
Og det er den tredje regelen i Det Nye Normale Tyskland. Hvis du er enig med myndighetene, adlyder deres ordre og etteraper deres propaganda, da er du ikke en «hatkriminell». Hvis du er regjeringen, som en faktisk minister i regjeringen, som helseministeren, er du definitivt ikke en «hatkriminell». Og hvis du er en del av regjeringens propagandaapparat er det unødvendig å si at du heller ikke er en «hatkriminell».
Men hvis du kritiserer regjeringen, eller hvis du sammenligner regjeringen med Nazi-Tyskland, og hvis du gjør det ved å bruke bokomslaget ditt med et hakekors bak en korona-maske, da er du absolutt offisielt en "hatkriminell" og en «antisemitt» og en som «bagatelliserer Holocaust».
Her er hvordan Das Kammergericht, Berlins overordnede eller lagmannsrett, forklarte det i pressemeldingen deres, etter at de opphevet frifinnelsen min i tingretten:
"Hakekorset, et av hovedsymbolene til det forbudte nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), brukes her utelukkende for å uttrykke kritikk av den føderale regjeringens korona-politikk. Et klart avvik fra nasjonalsosialismens idealer kan ikke ses i de aktuelle innleggene. Sammenligningen av korona-tiltak, som antas å være nedfelt ved bruk av munn- og nesebelegg, med det nazistiske terrorregimet symbolisert ved hakekorset representerer en bagatellisering av nasjonalsosialismen og det nasjonalsosialistiske folkemordet på millioner av jøder, men ikke en kritikk av det."
Jeg husker da rettsformann leste det opp i retten. Jeg husker det tydelig fordi dommeren til høyre for henne, den bebrillede kvinnen med det korte hvite håret (se bildet av rettssalen ovenfor), stirret på meg med beinkaldt hat.
Vi deltok i en stirrekonkurranse, som hun til slutt vant fordi jeg ikke orket så veldig lenge. Etter et minutt eller så begynte jeg å få tilbakeblikk av scener fra Pianisten, Roman Polanskis film, og øynene til tyskere med medisinsk maske da de så protestmeldingen jeg skrev på masken jeg ble tvunget til å bruke i dagligvarebutikker for å kjøpe mat under utrullingen av «Den Nye Normalen» i 2020-2022. Den protestmeldingen lød: "Befehl ist Befehl", som grovt oversettes som "ordrer er ordre", og var nazistenes beryktede forsvar i Nürnberg (dvs. "Jeg fulgte bare ordre"). Hvis du aldri har vært omringet av folkemengder av maskebærende tyskere som stirrer på deg med sydende, fullstendig beinkaldt hat … vel, la meg forsikre deg, det er litt av en opplevelse. Jeg opplevde det daglig i over to år.
Jeg opplevde det igjen i Das Kammergericht, hvor min frifinnelse tilbake i januar ble opphevet etter insistering fra statsadvokaten i Berlin. Ja, det kan de gjøre i Det Nye Normale Tyskland.
Jeg skal spare deg for de prosedyremessige detaljene, og de juridiske argumentene, og beskrivelsene av sikkerhetsprotokollene i antiterror-stil som Das Kammergericht beordret for for rettssaken min. Hvis du vil lese om det så dekket Aya Velázquez det i sin nylige omfattende rapport.Dr. Clivia von Dewitz, en tysk dommer og ekspert på nazistenes symbolforbud, dekket de juridiske spørsmålene i denne artikkelen tidligere, og denne artikkelen etter rettssaken.
Jeg har ikke oversatt den andre artikkelen (som jeg gjorde den første), men her er et utdrag ...
«Med denne avgjørelsen beveger det tyske rettsvesenet seg nok en gang bort fra prinsippene for et liberalt demokrati, et demokrati som trives når man kan utveksle motstridende meninger, og når man kan kritisere regjeringens handlinger. Hvis Der Spiegel og Stern får lov til å bruke hakekors på sine bladforsider, da må den samme friheten gjelde for dem som kritiserer regjeringen. Når rettsvesenet, som her, begynner å bruke dobbeltmoral og fordømmer åpenbar kritikk av regjeringen via bruken av nazistiske symboler, og gjennomfører en rettssak under upassende 'anti-terrorforhold', da må man spørre seg selv hvor langt rettsvesenet i Tyskland har gått bort fra grunnleggende demokratiske prinsipper. Som svar på rettens avgjørelse om at slike stillinger ikke er omfattet av ytringsfriheten eller kunstfriheten, hva, hvis ikke det, er ytringsfrihet eller kunstnerisk frihet? En amerikaner som er gift med en jøde kan neppe anklages for å «trivialisere nasjonalsosialismen» eller for «ikke uttrykke en eksplisitt avvisning av nasjonalsosialismen».
— Clivia von Dewitz, Berliner Zeitung
Eller du kan lese Eugyppius, en annen tysker, som skriver på engelsk i The Daily Sceptic, eller Boris Reitschuster, enda en tysker, som rapporterer på tysk, eller The Epoch Times, eller dette utmerkede stykket av Milosz Matuschek som fokuserer på de juridiske argumentene.
Eller hvis du foretrekker å høre fra det enorme goebbelsianske tastaturinstrumentet som er majoriteten av den ordinære tyske pressen, og du er i stand til å lese tysk, kan du lese alt om hvor opprørsk og gal jeg er i Der Tagesspiegel, Die Tageszeitung og Legal Tribune Online, et juridisk tidsskrift.
Av en eller annen grunn som jeg ikke klarer å fatte var Der Spiegel ganske reserverte i dekningen. Jeg er sikker på at det ikke hadde noe å gjøre med det faktum at de hadde trykket det store, fete hakekorset på omslaget.
Det var ganske overraskende at den vanlige tyske pressen dukket opp for å dekke saksgangen, ettersom de flittig hadde ignorert historien. Kanskje rettens PR-folk kontaktet dem, eller kanskje de bare luktet blod i vannet.
Uansett var atmosfæren i rom 145a i Das Kammergericht dryppende av hellig, fascistisk autoritet. Det var klart fra første stund at panelet med tre dommere var der for å lære en "korona-fornekter" en lekse, og for å minne den tyske offentligheten om hva som skjer når du bryter reglene i Det Nye Normale Tyskland.
Dommerne hadde tydeligvis allerede bestemt seg for å oppheve frifinnelsen min, så resten var bare teater. Bortsett fra min advokats lange argumenter, og min uttalelse til retten, besto rettssaken for det meste av at dommerne utstrålte åpenbar forakt og fiendtlighet ned mot oss fra benken, som et enormt trehodet Gila-monster.
Aktor hadde mumlet to-tre setninger monotont i begynnelsen av rettssaken. Hun brydde seg ikke om å prøve å fremstå som at hun presentere et faktisk juridisk argument. Det ville nok ha ødelagt hele teaterforestillingen.
Jeg må gi retten og påtalemyndigheten kreditt for deres dramaturgi. Poenget med å iscenesette en offentlig rettssak som denne – som påtalemyndigheten krevde, noe som er uvanlig på ankenivå – var ikke å late som om man utøver rettferdighet. Det var en maktdemonstrasjon. En demonstrasjon. Et offentlig ydmykelsesritual. Og alt tatt i betraktning iscenesatte de det bra.
Det er pinlig, men sannheten er at de kom til meg. På et tidspunkt under den bisarre saksgangen begynte jeg å oppleve bølger av urovekkende tilbakeblikk fra 2020-2022. Dette var perioden da de hatfulle Nye Normal-tyskerne jaget ned maskeløse passasjerer på regionale tog som pod-folket i Invasjon fra rommet, og bøller (det tyske politiet) brutaliserte alle som protesterte mot "koronatiltakene", og regjeringsledere, staten og bedriftsmedier, og det store flertallet av de tyske massene fanatisk forfulgte "de uvaksinerte" med en glød som ikke har vært sett siden de dårlige gamle dagene.
Disse tilbakeblikkene så litt sånn ut...



…så jeg var litt desorientert da jeg forlot tinghuset.
Det har tatt noen dager men jeg har stort sett kommet meg. Etter konsultasjoner med min fryktløse advokat har jeg bestemt meg for å sende saken min til Bundesverfassungsgericht, dvs. Tysklands høyesterett, fordi … vel, på dette tidspunktet må jeg liksom det. Hvis jeg ikke gjør det vil presedensen som de nye tyske myndighetene prøver å etablere, bestå, og retten til ytringsfrihet i Tyskland vil ikke ha blitt noe annet enn en syk fascistisk spøk.
Og, ja, den retten er garantert i Grundgesetz (dvs. den tyske grunnloven). Det er ikke helt det første endringsforslaget, men det er godt nok for Tyskland, og jeg er ikke villig til å la det bli forvrengt og gjort til hån av en haug med fascister, ikke uten kamp.
Hvis du vil hjelpe meg med å kjempe den kampen, som kommer til å koste rundt 12 000 euro i advokatsalærer, pluss de utgiftene jeg pådrar meg underveis, kan du bidra til mitt gjenopprettede «juridiske forsvarsfond». Hvis du gjør det, legg merke til ansvarsfraskrivelsen nederst.
Min dypeste takk til alle som allerede har bidratt! Ditt engasjement og sjenerøsitet har overveldet meg nok en gang. Jeg ønsket ikke denne kampen, men nå må den utkjempes. Hvis det bare handlet om meg ville det ikke betydd så mye, men det handler ikke bare om meg, det betyr mye mer enn det. Det er en kamp som utkjempes i hele Vesten, ikke bare i Tyskland og USA, og Storbritannia, og Irland og Australia, men overalt hvor folk kjemper for å forsvare konstitusjonelle rettigheter og demokratiske prinsipper.
Jeg vet ikke om jeg vil vinne kampen min, men jeg vet at vi vil vinne den større kampen. Som jeg sa i min uttalelse til retten: totalitarisme og fascisme vil aldri vinne. Ikke i det lange løp. Historien lærer oss det, og det er historien som vil dømme oss alle til slutt.
CJ Hopkins er en prisvinnende amerikansk dramatiker, romanforfatter og politisk satiriker med base i Berlin. Skuespillene hans er utgitt av Bloomsbury Publishing og Broadway Play Publishing, Inc. Hans dystopiske roman, Zone 23, er utgitt av Snoggsworthy, Swaine & Cormorant. Bind I og II av Consent Factory Essays er publisert av Consent Factory Publishing, et heleid datterselskap av Amalgamated Content, Inc. Han kan nås på cjhopkins.com eller consentfactory.org.