Det virker som om nesten all informasjon vi mottar i disse dager er annenhåndsopplysninger – eller, mer direkte sagt, løgn. Jeg tror de fleste mennesker ikke forstår at mye av det de hører eller leser i nyhetene er rene og skjære løgner.
Det må faktisk skilles mellom bevisste og tilsiktede løgner og ting som ganske enkelt ikke er sanne. Når vi først gjør dette skillet oppdager vi at det meste av det som når frem til oss, tilhører den sistnevnte kategorien.
Det endrer egentlig ikke så mye. Falsk informasjon er fortsatt falsk. Og hvorvidt informasjon er falsk eller sann er fortsatt ansvaret til den som videreformidler den. Hvis jeg forteller noen noe jeg ikke personlig er sikker på, pleier jeg å ta forbehold ved å si «jeg tror dette er sant», «dette er det jeg har hørt» eller «den og den sa dette, men jeg vet ikke om det er sant».
Jeg må innrømme at jeg realistisk sett ikke sier dette så ofte som jeg burde. Hvis jeg gjorde det ville jeg nesten aldri komme med en påstand uten forbehold – med mindre jeg bokstavelig talt hadde opplevd det selv: «Det regner ute; jeg var nettopp der ute, og jeg er gjennomvåt.» Det er ikke annenhåndsopplysninger, men dersom noen jeg fortalte dette til, gjentok det til en annen person utelukkende basert på min uttalelse, ville det være det.
Nesten alt vi forteller andre mennesker, eller til og med tar inn selv, er annenhåndsopplysninger. Begrepet defineres vanligvis som noe man får vite uten at informasjonen kommer fra personen som selv har opplevd det. Det vil si nesten alt. I en verden der tilliten har gått ut av vinduet, hvordan er det i det hele tatt mulig å forholde seg til dette faktum? Det er det ikke. Så hva gjør vi? Ikke stort.
Jeg tror at dersom vi fortsetter å være oppmerksomme, og gjør vårt beste for å etterprøve hver eneste bit av informasjon som kommer til oss, ved hjelp av de ressursene vi har tilgjengelig, er det omtrent alt vi kan gjøre. Vil konklusjonene våre alltid være riktige? Nei. Vil vi være i nærheten? Ikke nødvendigvis. Det er kvalifisert gjetning.
Det vi kan være ganske sikre på er at den andre delen av menneskeheten – de vi pleide å kalle sauer – ikke kommer til å gjøre noe slikt. De vil fortsette å bable om menneskene de tilber, hvor pålitelige disse menneskene er, og hvordan informasjonen de formidler er sann, korrekt og avgjørende for å forstå verden.
I Canada er Carney frelseren; i USA er Trump djevelen selv; i Midtøsten redder Netanyahu jødene; i Europa er Putin det ondeste mennesket ved siden av Trump. Slik fortsetter det.
Det som er så frustrerende med dette er at noe av det faktisk kan være riktig. For pokker, alt sammen kan være riktig. Hvem vet? Alt er annenhåndsopplysninger.
Jeg sier det igjen: spissmusene («shrews» – vet du ennå hvem spissmusene er?) har større sannsynlighet for å ha rett. Selv om også vi utsettes for propaganda og annenhåndsopplysninger, forsøker vi å grave langt dypere under overflaten enn saueflokken gjør – i hvert fall de jeg kjenner.
For å ta ett eksempel: Jeg har lest dusinvis av bøker om russisk historie – gammel (russisk historie har egentlig ikke noen «gammel» periode), keisertid, sovjettiden og den postsovjetiske perioden. Jeg vet litt om Russland. Jeg leser og lytter også til «ekspertene» i vår samtid som kan ganske mye om russisk historie.
Likevel er alt dette annenhåndsopplysninger. All historie er annenhåndsopplysninger. Men den er sannsynligvis mer nøyaktig enn søppelet hovedstrømsmediene finner på om Russland til fordel for sine oppdragsgivere. Det jeg vet er kanskje ikke sant. Faktisk er mye av det sannsynligvis i det minste litt unøyaktig. Likevel gjør det meg i stand til å danne meg en oppfatning som er basert på mer enn bare det siste tilbudet agendaen mater meg med.
Begge sider i enhver diskusjon vil tro at de har rett, og at informasjonen deres kommer fra en pålitelig kilde. For meg er det åpenbart at bare den ene siden sannsynligvis er nærmere sannheten. Den andre baserer seg altfor mye på informasjon som ikke er etterprøvd, fra kilder som drives av en bestemt agenda.
Det dypere problemet er ikke bare at vi svømmer i påstander fra andre hånd. Det er at de fleste mennesker har mistet evnen – eller viljen – til å betrakte informasjon som foreløpig. De behandler den som identitet. Når en fortelling først er absorbert blir den en del av selvet. Å stille spørsmål ved den føles som å svikte seg selv. Det er derfor saueflokken graver seg så hardt ned. Informasjonen handler ikke lenger om verden, den handler om hvem de er. Utfordrer du påstanden utfordrer du deres tilhørighet.
Spissmus lever annerledes. Vi vet at bakken er myk. Vi vet at enhver kilde har en vinkling, enhver ekspert en blindsone, og enhver historisk fremstilling er et utvalg av fakta som kunne vært satt sammen på en annen måte. Poenget med å lese bøkene, lytte til de avvikende stemmene og kryssjekke tidslinjene er ikke å oppnå sikkerhet. Sikkerhet er en fantasi forbeholdt de troende. Poenget er å hindre psyken i å stivne til dogmer. Selve anstrengelsen er disiplinen.
Det har en pris å innta denne holdningen. Du lever med mer tvetydighet enn de fleste mennesker tåler. Du blir tregere til å uttale deg og raskere til å ta forbehold. Du ser venner og familie behandle foreløpige fortellinger som hellige skrifter og innser at det er lite du kan gjøre med det. Over tid legger du også merke til at mennesker som aldri etterprøver noe, likevel klarer å føle seg sikrere enn deg. Den sikkerheten er ikke kunnskap. Den er isolasjon.
Likevel er alternativet – å akseptere hva enn som blir servert – verre. Det gjør sinnet til en passiv mottaker av hva enn den mektigste maktstrukturen for øyeblikket roper høyest. Annenhåndsopplysninger blir til evangelium ganske enkelt fordi de gjentas ofte nok og av de rette menneskene. Historien viser hvor raskt denne prosessen kan bli dødelig.
Den eneste beskjedne sikkerhetsmekanismen er den vi allerede har: den sta, ufullkomne vanen med å kontrollere, lese forbi overskriften og huske at nesten alt vi «vet» har kommet til oss fra andre.
Vi kommer fortsatt til å ta feil mye av tiden. Det er menneskets skjebne. Forskjellen ligger i om vi forblir bevisste på usikkerheten, eller later som om den ikke finnes. Den ene veien holder døren åpen for korrigering. Den andre spikrer den igjen og kaller mørket for lys.