NATO

Krigen i Ukraina nærmer seg slutten, men de som bidro til å skape katastrofen ser nok en gang ut til å slippe unna uten ansvar. Caitlin Johnstone retter her skarp kritikk mot vestlige politikere, medier og utenrikspolitiske miljøer som hun mener bevisst provoserte frem konflikten og blokkerte muligheter for fred. Samtidig avviser hun forsøk på å legge skylden på enkeltpersoner som Zelensky, og argumenterer for at ansvaret strekker seg langt inn i maktapparatet i Washington, London og NATO. Når ukrainere fortsatt betaler prisen for krigen, spør Johnstone hvorfor arkitektene bak katastrofen aldri stilles til ansvar.

Hvorfor har europeiske ledere blitt stadig mindre villige til å diskutere diplomati, kompromisser og Russlands sikkerhetsbekymringer i forbindelse med krigen i Ukraina? Denne artikkelen argumenterer for at europeisk politikk i økende grad preges av ideologiske fortellinger og moralsk innramming som fortrenger strategisk tenkning og realpolitikk. Med utgangspunkt i NATO-utvidelsen, EU-integrasjonen og utviklingen av det europeiske prosjektet hevdes det at språk, narrativer og politiske dogmer har gjort det vanskelig å føre en pragmatisk sikkerhetspolitikk. Forfatteren mener at Europas manglende evne til å revurdere sine egne premisser har bidratt til dagens krise, og etterlyser en tilbakevending til diplomati, rasjonalitet og en ny europeisk sikkerhetsarkitektur.

Krigen i Ukraina beskrives her som en utmattelseskrig som har nådd et kritisk stadium der Ukrainas militære ressurser, logistikk og personell gradvis bryter sammen. Forfatteren argumenterer for at økende tap, mangel på soldater og sviktende forsyningslinjer har skapt en kaskadeeffekt som gjør de ukrainske frontlinjene stadig vanskeligere å opprettholde. Invasjonen av Kursk fremstilles som et risikabelt forsøk på å snu utviklingen, men hevdes i stedet å ha bidratt til ytterligere svekkelse av Ukrainas militære stilling. Samtidig advares det om at NATOs respons på et mulig ukrainsk nederlag kan bli den avgjørende faktoren for om konflikten avsluttes gjennom diplomati eller eskalerer til en langt farligere konfrontasjon mellom NATO og Russland.

Har Vladimir Putins tilbakeholdenhet gjort en større krig uunngåelig? I denne artikkelen argumenterer Paul Craig Roberts for at Kreml gjennom en årrekke har undervurdert Vestens vilje til konfrontasjon og konsekvent svart for svakt på provokasjoner fra NATO og Ukraina. Han hevder at Russlands manglende evne til å håndheve egne røde linjer har oppmuntret til stadig nye eskaleringer, som nå har ført konflikten inn på russisk territorium. Roberts advarer om at dersom dagens utvikling fortsetter, kan resultatet bli en langt større konflikt mellom NATO og Russland med katastrofale konsekvenser for hele verden.

Artikkelen argumenterer for at krigen i Ukraina ikke kan forstås som en isolert konflikt mellom Russland og Ukraina, men som resultatet av en langvarig geopolitisk konfrontasjon mellom Russland og NATO. Forfatteren hevder at vestlig støtte til regjeringsskiftet i Ukraina i 2014, militær oppbygging og saboteringen av tidligere fredsinitiativer bidro til å utløse og forlenge krigen. Videre argumenteres det for at NATOs omfattende militære støtte gjør alliansen til en aktiv part i konflikten, samtidig som stadig nye eskaleringer øker risikoen for en direkte konfrontasjon mellom atommakter. Artikkelen advarer mot konsekvensene av å ignorere Russlands sikkerhetsinteresser og etterlyser en tilbakevending til diplomati før konflikten utvikler seg til en langt større krise.

Krigen i Ukraina analyseres her som en klassisk utmattelseskrig der målet først og fremst er å svekke motstanderens militære kapasitet, ikke å erobre territorium. Forfatteren argumenterer for at vestlige medier og politikere legger for stor vekt på territorielle gevinster, mens de overser de menneskelige og militære kostnadene ved offensiver som i liten grad endrer krigens strategiske retning. Ukrainas offensiv i Kursk trekkes frem som et eksempel på en operasjon som kan gi kortsiktige propagandaseire, men samtidig bidra til å svekke forsvaret av viktigere frontavsnitt. Artikkelen advarer også mot hvordan krigspropaganda, sensur og manglende rom for dissens kan hindre en realistisk vurdering av konfliktens utvikling og de sikkerhetspolitiske risikoene den innebærer.

Glenn Diesen utfordrer den dominerende vestlige fortellingen om krigen i Ukraina og hevder at NATOs politikk i hovedsak har vært rettet mot å svekke Russland fremfor å hjelpe Ukraina. Med utgangspunkt i historiske hendelser, NATO-utvidelsen, kuppet i Ukraina i 2014, Minsk-avtalene og de mislykkede fredsforhandlingene i 2022 argumenterer Diesen for at konflikten må forstås som en geopolitisk proxy-krig mellom stormakter. Han mener vestlige ledere bevisst har ignorert advarsler om konsekvensene av sin politikk og i stedet bidratt til å forlenge krigen. Artikkelen presenterer Diesens analyse av hvordan Ukraina har blitt brukt som et redskap i en større strategisk konflikt mellom Vesten, Russland og etter hvert Kina.

Hvorfor mislykkes så mange av Vestens politiske, økonomiske og geopolitiske prosjekter? Denne artikkelen presenterer en teori om at vestlige eliter i økende grad preges av narsissistiske personlighetstrekk som påvirker både virkelighetsforståelse, beslutningstaking og maktutøvelse. Gjennom en rekke prinsipper beskrives hvordan overlegenhetstenkning, gruppetenkning, manglende selvinnsikt og behovet for kontroll kan føre til feilvurderinger, undertrykkelse og dårlig politisk lederskap. Artikkelen argumenterer for at mange av problemene Vesten står overfor i dag ikke bare skyldes inkompetanse, men også de psykologiske egenskapene til menneskene som sitter ved makten.

Seymour Hershs oppsiktsvekkende påstander om saboteringen av Nord Stream-rørledningene har skapt internasjonal debatt. Med henvisning til anonyme kilder hevder den prisbelønte journalisten at operasjonen ble planlagt av amerikanske myndigheter og gjennomført med norsk bistand. Artikkelen gjennomgår Hershs avsløringer, de påståtte aktørene bak operasjonen og de økonomiske konsekvensene sabotasjen skal ha fått for Europa. Leseren henvises også til både originalartikkelen og en norsk oversettelse.