Glenn Diesen

Russland anser NATO sin inntreden i Ukraina som en eksistensiell trussel, og NATO har åpent uttalt sin intensjon om å gjøre Ukraina til et medlemsland etter krigen. Uten et politisk oppgjør som gjenoppretter Ukrainas nøytralitet, da vil Russland mest sannsynlig annektere de strategiske territoriene som de ikke kan akseptere skal havne under NATO sin kontroll. Deretter vil de gjøre det som er igjen av Ukraina til en dysfunksjonell liksom-stat. Når det blir stadig tydeligere at krigen er tapt, da ville den rasjonelle politikken for europeerne derfor vært å tilby en avtale basert på å avslutte NATO sin ekspansjon østover for å redde ukrainske liv, territorium og nasjonen selv. Likevel har ingen europeisk leder i det hele tatt vært i stand til å foreslå en slik løsning offentlig. Hvorfor?

Ukrainske tap og ødeleggelsen av militær maskinvare øker, noe som flytter utmattelsesratene ytterligere til Russlands fordel. Den raske økningen i tap hos den tapende siden er et veldig vanlig fenomen mot slutten av en krig, hvor et vanlig eksempel er i sluttfasen av andre verdenskrig hvor tyske tap økte dramatisk. I en utmattelseskrig vil tapene naturlig nok øke når krigsmaskinen har nådd bristepunktet. Soldater har svakere strategiske posisjoner, det er mangel på ressurser, forsyningskjeder forsvares ikke tilstrekkelig, kommunikasjon bryter ofte sammen, og det er et sammenbrudd i moralen. Når kollapsen først begynner har den ofte en kaskadeeffekt.

Bruken av NATO-våpen for å angripe Russland er et kontroversielt tema på grunn av tvetydigheten om NATOs rolle. Det vanlige argumentet fra de vestlige politiske media-elitene er at Ukraina ble angrepet i en uprovosert russisk invasjon, og at NATO har all rett til å hjelpe Ukraina med våpen for å forsvare seg selv. Dette er en tiltalende fortelling som tjener formålet med å produsere samtykke fra publikum til å sende våpen verdt milliarder av dollar for å bekjempe Russland. Hvis man aksepterer denne fortellingen anses det til og med å være umoralsk å legge restriksjoner på Ukraina når det gjelder hvor disse våpnene brukes, ettersom landet korrekt kjemper for sin overlevelse. Problemet med denne fortellingen er at NATO ikke er en passiv ikke-deltaker i denne krigen.

Etter å ha utmattet det ukrainske militæret åpnet Russland en annen front i Kharkov for å ytterligere strekke den utarmede ukrainske hæren. Ukrainas Kursk-offensiv er et risikabelt trekk fordi det forutsigbart kommer til en ekstremt høy pris. Menn og maskiner blir ødelagt i det fri og uten pålitelige forsyningslinjer og territoriet ikke kan holdes. Disse troppene kunne ha blitt brukt til å forsvare smuldrende frontlinjer i Donbas.

Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge som spesialiserer seg på russisk utenrikspolitikk, utfordrer den dominerende fortellingen om at NATO-kartellets handlinger er drevet av et genuint ønske om å «hjelpe» Ukraina. I stedet argumenterer han for at disse handlingene er en del av en bredere vestlig og geopolitisk strategi rettet mot å motarbeide Russland.