Åtti år siden slutten på andre verdenskrig

Hvorfor vi aldri må glemme

Publisert 08.05.2025, sist endret 08.05.2025

Dagen i dag, den 8 mai 2025, markerer at det er 80 år siden den andre verdenskrig tok slutt. Kapitulasjonserklæringen ble undertegnet klokken 22.43 den 8. mai mai sentraleuropeisk tid, som ble klokken 00.43 den 9. mai Moskva-tid. Det er derfor seiersdagen feires den 9. mai i Russland og den 8. mai i Europa.

I en tid med mye uro og konflikter er det viktigere enn noen gang av ingen av oss glemmer denne grusomme krigen, hvorfor den oppstod og de enorme ofrene som måtte til for å sikre nazi-Tyskland sin undergang. En slik krig må aldri noensinne gjenta seg, men det er mulig kun om folk faktisk kan historien og er villig til å lære av den.

Jeg spurte ChatGTP følgende spørsmål: Hvor mange døde under andre verdenskrig? . Her er svaret jeg fikk, hold deg fast:

Under andre verdenskrig døde anslagsvis mellom 70 og 85 millioner mennesker. Dette utgjorde omtrent 3 % av verdens befolkning på den tiden. Her er en oversikt over de viktigste kategoriene:

Militære og sivile tap:

Sivile: Omtrent 50–55 millioner døde, inkludert ofre for Holocaust, bombinger, sult og sykdom.

Militære: Rundt 21–25 millioner soldater døde i kamp eller som følge av krigen.

Tap fordelt på noen nøkkelland:

Sovjetunionen: Ca. 26–27 millioner døde (hvorav omtrent 8–10 millioner soldater).

Kina: Ca. 15–20 millioner døde.

Tyskland: Rundt 6–7 millioner (både militære og sivile).

Polen: Ca. 5–6 millioner (blant dem rundt 3 millioner jøder).

Japan: Rundt 3 millioner.

USA: Ca. 418 000.

Holocaust:

Rundt 6 millioner jøder ble drept av nazistene i Holocaust.

Tallene varierer noe fra kilde til kilde på grunn av datainnsamling, definisjoner og etterkrigskaos.

Hele 70-85 millioner mennesker døde i denne forferdelige konflikten, hvor av 1/3 var sovjetborgere. Hele 14% av Sovjetunionen sin befolkningen døde under andre verdenskrig, hvor rundt 14-16 millioner var etniske russere (kilde: ChatGTP). Tenk litt på det tallet: 27 millioner mennesker! Det er like mange som det i dag bor i hele Norge, Sverige, Danmark og Finnmark til sammen. Det er som om hele Skandinavia skulle blitt tømt for mennesker!

Så det er ikke uten grunn at seiersdagen den 9. mai feires så stort hvert eneste år i Russland den dag i dag, åtti år senere. Den store patriotiske krigen, som den heter i Russland, har satt sitt spor på hele det russiske folk. Vi skal selvsagt huske alle de som måtte ofre livet for å beseire nazi-Tyskland og deres allierte, men en spesielt stor takk bør rettes mot Russland som måtte betale den aller høyeste prisen for seieren. Spesielt vi som bor i Norge, og ihvertfall i Finnmark, må ikke glemme dette. Den røde armé tapte rundt 16 000 soldater og offiserer under frigjøringen av Finnmark i 1944 (rundt 600 døde og resten sårede i følge ChatGTP).

Til slutt, i anledningen dagen, vil jeg benytte anledningen til å avslutte med gjengivelse av noen veldig tidsaktuelle artikler.

Åtti år siden seieren: Hvorfor vi må huske tyske grusomheter under andre verdenskrig

Av Raphael Machado, Strategic Culture Foundation, 6. mai 2025. Artikkelen er hentet fra Steigan.no.

Når vi nærmer oss markeringen av Seiersdagen i 2025, er det verdt å reflektere over hva det sovjetiske folket – sammen med mange andre nasjoner – kjempet mot under andre verdenskrig. Å forstå de mørkeste sidene ved denne konflikten kan bidra til å forklare hvorfor Seiersdagen har så dyp betydning for moderne russere.

(Seiersdagen feires i Russland 9. mai til minne om nazi-Tysklands kapitulasjon i 1945. Kapitulasjonserklæringa ble undertegnet klokka 22.43 8. mai sentraleuropeisk tid, som var 00.43 9. mai Moskva-tid.)

Etter hvert som andre verdenskrig skred frem, spesielt etter lanseringen av Operasjon Barbarossa i 1941 (invasjonen av Sovjetunionen), utviklet den seg til en total krig. Denne altomfattende karakteren av konflikten, var i stor grad forutbestemt av selve vilkårene som tyskerne hadde utformet den i, fra begynnelsen av.

Ved å nærme seg krigen gjennom en grunnleggende rasemessig linse og tolke den som en kamp om «liv eller død», åpnet tyskerne slusene for en eskalerende katastrofe av grusomheter.

De tyske forbrytelsene mot jøder er allerede velkjente for vestlige publikum – spesielt de som ble begått i de polske konsentrasjonsleirene (Auschwitz, Majdanek, Sobibor, Belzec, Treblinka og Chelmno) der masser av jødiske liv ble slukket, så vel som undertrykkelsen av Warszawa-gettoen, hvor tusenvis omkom og tusenvis flere ble deportert til nærliggende konsentrasjonsleirer.

Mindre kjent for vestlige observatører, er grusomhetene som ble begått utenfor polsk territorium, i land som nå tilhører de baltiske statene, Hviterussland, Ukraina og Den russiske føderasjonen.

For å forstå røttene til denne katastrofen må vi huske hvordan tyske politiske eliter grovt forvrengte de geopolitiske konseptene til Friedrich Ratzel og Karl Haushofer (hvorav sistnevnte faktisk tok til orde for en tysk-sovjetisk allianse), og forvandlet dem til teoretiske begrunnelser for territoriell ekspansjon og rasekrig.

I denne sammenhengen fulgte naziregjeringens bruk av «Lebensraum» (livsrom) en brutal logikk: Tyskerne, som et «sunt» og demografisk voksende folk, trengte å sikre tilstrekkelig territorium i Øst-Europa for å realisere sitt potensial. Siden disse landene allerede var bebodd, måtte tyskerne ødelegge eller fordrive innbyggerne, og dermed demonstrere og sikre sin «biologiske overlegenhet».

Denne teorien ble fulgt av en konkret plan – Generalplan Ost* (Generalplan for Østen) – en plan for ekspropriering, slaveri og ødeleggelse av slaviske folk (gjennom massakrer, tvangsarbeid til døden og deportasjon til Sibir), etterfulgt av tyske nybyggeres kolonisering av landet deres.

*(Planleggingen av krigen innebar også en morderisk økonomisk politikk. For å sikre forsyninger til den tyske hæren og befolkningen hjemme i Tyskland, skulle jordbruksoverskuddet i de okkuperte områdene beslaglegges. Tyske planleggere visste at store deler av sovjetbefolkningen var avhengig av dette overskuddet og regnet med at titalls millioner sovjetborgere ville sulte i hjel som resultat. I den såkalte Generalplan Ost, et sett med plandokumenter som skisserte den fremtidige germaniseringen av de okkuperte områdene, ble det anslått at 30 til 50 millioner av den slaviske befolkningen ville måtte fordrives til Sibir eller sulte i hjel. Den resterende befolkningen skulle brukes som slavearbeidere for germanske nybyggere. Kilde: Østfronten – Store norske leksikon O.a.)

Det er i denne sammenhengen vi kan forstå for eksempel tyskernes behandling av sovjetiske krigsfanger. Sovjetiske soldater som ble tatt til fange av nazistene møtte umenneskelige forhold. Omtrent 3,3 millioner sovjetiske krigsfanger omkom i tyske leirer, mange av sult, sykdom eller ved summariske henrettelser. I sterk kontrast til behandlingen av vestlige fanger, ble sovjetiske fanger ofte utsatt for elementene uten husly eller mat – et direkte brudd på internasjonale konvensjoner.

Den samme logikken som i Generalplan Øst, forklarer en av Nazi-Tysklands minst diskuterte, men like forferdelige forbrytelser: den bevisste sultpolitikken som ble pålagt okkuperte områder, spesielt i Ukraina og deler av Russland. Planen omdirigerte systematisk matforsyninger til tyske tropper og riket, mens lokalbefolkningen måtte dø.

Byer som Leningrad (dagens St. Petersburg) gikk gjennom nesten 900 dager med beleiring, noe som resulterte i over én million sivile dødsfall, mange av sult. Rapporter om kannibalisme dukket opp som en konsekvens av ekstrem desperasjon. I andre regioner ble hele landsbyer brent og innbyggerne henrettet (som i Koryukivka og Khatyn) som en del av anti-partisan-represalier under doktrinen om Bandenbekämpfung (banditt-bekjempelse).

Etter direktiv 46, personlig signert av Hitler, eskalerte SS-oppførselen på Østfronten dramatisk. Tyskerne begynte å utpeke hele områder som «banditt-territorier», hvor målet skiftet fra «pasifisering» til fullstendig utslettelse av alle innbyggere for å sikre tyske troppers «sikkerhet», som vi var vitne til i Zhestianaya Gorka.

De fleste av disse massakrene, sammen med andre operasjoner spesielt rettet mot kommunister og jøder, ble utført av Einsatzgruppen (mobile drapsenheter). Disse dødsskvadronene spesialiserte seg på å samle inn ofre i skoger, raviner eller antitankgrøfter, for masse-henrettelser. Det mest beryktede eksemplet er fortsatt Babi Yar, der nazister slaktet over 100 000 sivile over flere dager, etterfulgt av Odessa-massakren i 1941, der tyske og rumenske styrker drepte anslagsvis 40 000 russiske og ukrainske sivile.

Mens vi tidligere har nevnt slavearbeid som en del av Generalplan Øst, er det avgjørende å fremheve den spesifikke deportasjonen av 4-5 millioner slaviske sivile, til tysk territorium som tvangsarbeidere. Disse Ostarbeiter («østlige arbeidere») fikk mindre enn 1,000 kalorier daglig, hovedsakelig i våpenfabrikker som Siemens og Krupp. På grunn av underernæring og overgrep omkom hundretusener før krigens slutt.

Like betydningsfullt var systemet for slavearbeid, som ble drevet av Organisasjonen Todt, et massivt statsdrevet selskap som førte tilsyn med prosjekter for infrastruktur over hele det nazi-okkuperte Europa. Bemerkelsesverdige eksempler inkluderer Dora-Mittelbau-leiren for eksperimentell våpentesting og jernbanebygging i Hviterussland, der tusenvis døde under brutale arbeidsforhold.

Bevisene foran oss fastslår tydelig at Nazi-Tyskland gjennom sult, utmattende tvangsarbeid, masseskytinger og forskjellige andre metoder, forsøkte å utrydde østeuropeiske befolkninger for å gjøre plass for tysk kolonisering.

Det er nettopp derfor seiersdagen er viktig. Den representerer ikke bare en militær markering, heller ikke en ideologisk feiring av kommunismen, men snarere livets triumf over planlagt utryddelse.

Hvorfor jeg skal til Moskva for å delta på seiersparaden 9. mai

Av Thomas Fazi, 8. mai 2025. Artikkelen er hentet fra Steigan.no.

Jeg skriver disse ordene omtrent 5000 meter over bakken, på vei fra Roma til Istanbul. Derfra flyr jeg i morgen tidlig til Moskva for å være vitne til og dokumentere seiersparaden 9. mai – i år markerer den 80. årsdagen for Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland. Forutsatt at flyet mitt ikke blir kansellert etter Ukrainas massive droneangrep på flere russiske flyplasser.

Det blir første gang jeg er i Russland, og jeg gleder meg til å se meg om litt, møte venner og nyte litt god gammeldags vodka og sylteagurk. Men det er selvfølgelig ikke derfor jeg drar. Jeg valgte å være i Moskva akkurat denne dagen fordi det betyr noe. Vi lever i en ekstremt mørk og farlig periode. I løpet av de siste tre og et halvt årene har europeiske regjeringer systematisk demontert diplomatiske, økonomiske og kulturelle forbindelser med Russland, samtidig som de har ført en stedfortrederkrig mot landet – på Ukrainas bekostning. Selv om mange fortsatt ikke ser det, er Europa i krig – militært, økonomisk og kulturelt – med verdens største atommakt. Vestlig leverte våpen, etterretning og finansiering har bidratt til tusenvis av russiske soldaters død.

Dette er ikke uten sidestykke. Europeiske stormakter har gjentatte ganger gått til krig mot Russland – i Krimkrigen, i første verdenskrig og mest katastrofalt i andre verdenskrig, da Nazi-Tyskland startet den dødeligste militærkampanjen i historien, Operasjon Barbarossa, mot Sovjetunionen, som forårsaket millioner av russiske tap. Nå leker Europa nok en gang med ilden. Det vi er vitne til er ikke en reaksjon på Russlands invasjon i 2022; det er fortsettelsen av en flere tiår lang geopolitisk offensiv som til slutt provoserte den frem.

I over tretti år har de fleste europeere levd uvitende om den usynlige krigen som utspiller seg på kontinentet deres. NATOs ekspansjon østover, de ulike «fargerevolusjonene» i post-sovjetiske land, det vestlig støttede kuppet i Ukraina i 2014, den påfølgende borgerkrigen i Donbass, økonomiske sanksjoner og den nådeløse mediekampanjen mot Russland – alt dette var bare forskjellige stadier av en krig mellom Vesten og Russland. For tre og et halvt år siden gikk den rett og slett inn i en mye mer åpen fase.

Det som gjør dette enda mer foruroligende er at denne kampanjen ikke engang var drevet av en europeisk strategisk beregning. Faktisk hadde Europa alt å tjene på stabile forbindelser med det post-sovjetiske Russland. I stedet ble dette bruddet konstruert i interessen til en fremmed makt – USA – for hvem det å holde Europa adskilt fra Russland alltid har vært et geostrategisk imperativ. Russland utgjorde en utfordring ikke bare for den amerikanske dominansen under den kalde krigen, men for det unipolare hegemoniet som fulgte. Det er derfor Washington brukte tiårene etter den kalde krigen på å prøve å demontere Russland økonomisk, politisk og kulturelt – ved å bruke Europa som et brohode.

Selv om mange europeiske ledere styrket båndene med Russland på 2000-tallet, manglet de det politiske motet – eller uavhengigheten – til å motstå presset fra Washington. Enten det var på grunn av uvitenhet, medvirkning eller feighet, bærer europeiske ledere kollektivt ansvar for å igjen puste til ilden under de motsetningene som en gang førte kontinentet inn i to verdenskriger.

Og som i tidligere episoder har denne siste opptrappingen blitt ledsaget av en aggressiv kampanje for dehumanisering og russofobi. Vi har sett oppfordringer til å bombe russiske regjeringsbygninger på talkshow, konfiskering av russiske biler og telefoner ved EUs grenser, fjerning av russisk litteratur og kunst fra europeiske institusjoner, og russiske idrettsutøvere tvunget til å konkurrere uten flagg eller nasjonalsang.

I mellomtiden fortsetter europeiske ledere å fyre opp under bålet med provoserende retorikk og massive opprustningsprogrammer, rettferdiggjort av spøkelset om en russisk trussel som rett og slett ikke eksisterer. De reiser et nytt jernteppe – ikke bare fysisk, men også psykologisk og kulturelt. Motreaksjonen mot ledere som Slovakias Robert Fico, som våget å si at han ville delta på feiringen av 9. mai, taler for seg selv. Det må ikke være noen kontakt med det «russiske monsteret» – dette er det nye dogmet innen europeisk «diplomati».

Konsekvensene av denne politikken har vært ødeleggende. Økonomisk sett har bruddet med Russland – spesielt tapet av billig energi – vært katastrofalt. Sikkerhetsmessig har Vesten brakt Europa til randen av direkte konfrontasjon med en supermakt bevæpnet med atomvåpen. Denne katastrofen har så langt bare blitt unngått takket være tilbakeholdenhet fra det russiske lederskapet, til tross for gjentatte vestlige provokasjoner.

Like alvorlige er de kulturelle og, tør jeg påstå, åndelige konsekvensene av denne tvungne separasjonen. I århundrer har Europa og Russland vært involvert i en rik prosess med kulturell osmose – i litteratur, musikk, kino, filosofi. Russisk kultur er en del av Europas arv, akkurat som europeisk kultur er en del av Russlands.

Også politisk spilte Sovjetunionen en avgjørende rolle i utformingen av etterkrigstidens Europa. Selve eksistensen av Sovjetunionen ga næring til drømmen om vestlig demokratisk sosialisme og gjorde vestlig sosialdemokrati mulig i utgangspunktet, ved å tvinge elitene til å akseptere velferdsstaten og arbeidernes rettigheter. Som italiener er jeg spesielt oppmerksom på de dype båndene mellom det italienske kommunistpartiet og Sovjetunionen – bånd som påvirket det italienske politiske livet langt utover den kalde krigen.

Det USA og dets europeiske stedfortredere har gjort – enten gjennom handling eller passivitet – er en tragedie av historiske proporsjoner. Som den tyske filosofen Hauke Ritz skriver i sin bemerkelsesverdige bok Vom Niedergang des Westens zur Neuerfindung Europas (Fra Vestens forfall til Europas gjenoppfinnelse):

Å ha avvist og muligens mistet denne vennen for godt ved å planlegge separasjonen av Ukraina fra Russland, slik den tyske overkommandoen en gang gjorde under første verdenskrig, er kanskje den mest dramatiske feilen Europa har gjort i hele sin historie.

Det er derfor jeg har valgt å være i Moskva 9. mai. Det er en liten, men bevisst trasshandling mot forsøket på å bryte båndene mellom Europa og Russland. Timingen er spesielt symbolsk: 9. mai markerer Russlands seier over nazismen – en historie som europeiske ledere nå prøver å omskrive eller viske ut.

Dette kan virke som en liten gest, men selv symbolske handlinger betyr noe. Europa befinner seg i dag i et farlig mellomrom: den gamle transatlantiske orden har kollapset, men ingen nye rammeverk har tatt dens plass. I dette vakuumet klamrer hensynsløse ledere seg til foreldede institusjoner og vrangforestillinger om ideologier. Denne mellomperioden mellom den døende gamle verden og den ennå ikke fødte nye verden er en ekstremt farlig tid, der desperate politikere lett kan kortslutte.

(Filosof og politisk fange i det fascistiske Italia, Antonio Gramsci, skrev og erklærte fra sin celle etter første verdenskrig: «Krisen består nettopp i det faktum at det gamle er døende og det nye ikke kan fødes; i dette interregnum* dukker det opp et stort utvalg av sykelige symptomer». – * interregnum, er den tiden som går mellom et statsoverhodes avgang og etterfølgerens tiltredelse.)

Kan forholdet til Russland forbedres? Det spørsmålet er ikke bare geopolitisk – det er eksistensielt. Europas identitetskrise, dets strategiske irrelevans og dets sosiale oppløsning stammer alle fra en dypere tilstand: at Europa de siste 80 årene ikke har styrt seg selv. Det har vært underordnet en ekstern makt – USA – og avskåret fra sine egne historiske og kulturelle røtter.

Myten om «Vesten» er en fiksjon – et skjønnmalende uttrykk for et uformelt amerikansk imperium. Ved å kutte båndene med Russland har Europa kuttet båndene med seg selv. Som Ritz argumenterer, er det bare ved å gjenoppta kontakten med Russland at Europa kan gjenvinne sin kulturelle og politiske suverenitet. Bare Russland, blant «europeiske» nasjoner, har bevart en visjon om europeisk kultur forankret i tradisjon, i kontrast til den hule postmodernismen som eksporteres av den atlantiske verden.

Kort sagt, Europas overlevelse avhenger av å bryte med USA og etablere en post-atlantisk identitet. Det betyr å gjenoppta kontakten med Russland – ikke som en politisk innrømmelse, men som en sivilisasjonsmessig nødvendighet. Det er en skremmende oppgave, men det er den eneste levedyktige veien videre. Det er derfor jeg – og mange andre europeere – vil (prøve å) være i Moskva 9. mai: for å begynne å gjenoppbygge broen som andre har prøvd så hardt å ødelegge.

Europa visker ut sannheten om annen verdenskrig – men nazistenes forbrytelser må aldri glemmes

Av Av Sonja van den Ende, Strategic Culture Foundation, 5. mai 2025. Artikkelen er hentet fra Steigan.no.

Barn som ble tatt fra Øst-Europa under SS-«Heuaktionen» (Høyaksjonen), og midlertidig fengslet i Auschwitz i påvente av overføring til Tyskland, ser ut bak piggtrådgjerdet. / Public domain.

Nå som 9. mai nærmer seg, forbereder Russland seg på å minnes frigjøringen og nederlaget til nazistene, som styrte Tyskland og Østerrike (etter Anschluss i 1938), fra 1933 til 1945. I løpet av denne tiden invaderte de en rekke europeiske land og lanserte den forferdelige Operasjon Barbarossa – et forsøk på å erobre Sovjetunionen.

Utover deres jakt på livsrom, Lebensraum, forsøkte nazistene å «rense» okkuperte territorier for jøder, rom-folk, ikke-ariere, kommunister og politiske motstandere. Dette var etnisk rensing, men nazistene var banebrytende med industrialiserte metoder for sine grusomheter. Opprinnelig stolte de på masseskytinger, men introduserte senere gasskamre ved hjelp av Zyklon-B, og hevdet at dette var mer «effektivt» og sparte egne soldater for psykologiske traumer. Likevel krevde masseskytinger fortsatt hundretusener av liv, først og fremst jøder, i Ukraina, Polen, Hviterussland og de baltiske statene.

Et av de mest beryktede stedene er Babi Yar nær Kiev, hvor ukrainske kollaboratører myrdet omtrent 34.000 jøder, 29.–30. september 1941. Som nyere dokumentarer avslører, manglet nazistene tilstrekkelig arbeidskraft til å utføre slike massakrer alene.

Ved krigens slutt ble 8.500 ukrainske soldater som var medlemmer av SS Galizien-divisjonen og involvert i avskyelige forbrytelser – innvilget flyktningstatus i Storbritannia, og mange emigrerte senere til Canada. Den nylige hedringen av naziveteranen Yaroslav Hunka i Canadas parlament, understreker hvordan nazismen vedvarer i Vesten.

Litauen led et av de høyeste jødiske dødstallene, med opptil 90% av den jødiske befolkningen utryddet under nazistisk styre og med lokalt samarbeid. Ponary-massakren, overvåket av tyske SD og SS, men utført av litauiske dødsskvadroner (Ypatingasis būrys), krevde rundt 100.000 liv – for det meste jøder, polakker og russere – mellom juli 1941 og august 1944.

Jøder blir samlet av litauiske militsmenn for henrettelse i en kløft i Ponar-skogen. Tyskokkuperte Litauen, 1941. © Med tillatelse fra YIVO Institute for Jewish Research.

I Hviterussland står Khatyn-massakren som et spesielt brutalt eksempel. 22. mars 1943 massakrerte Schutzmannschaft-bataljon 118 – hovedsakelig bestående av ukrainske kollaboratører, hjulpet av SS-Sonderbataillon Dirlewanger – nesten hele landsbyen som gjengjeldelse for partisanangrep. Over 90% av hviterussiske jøder (mer enn 600.000 mennesker) ble utryddet i masseskytinger. Minst 5.000 hviterussiske landsbyer ble brent, ofte med alle innbyggere drept – noen med opptil 1.500 ofre – som straff for partisanstøtte. I motsetning til i Ukraina og Baltikum, motsatte de fleste hviterussere seg nazistene, og opprettholdt et kommunistisk og multietnisk samfunn beslektet med det bredere Sovjetunionen.

Polen led enorme lidelser under Nazi-Tyskland og dets kollaboratører i aksemaktene. Okkupasjonen førte til systematisk folkemord, spesielt rettet mot jødiske polakker, da nazistene så på slavere og jøder som rasemessig underlegne, «undermennesker» som skulle utryddes. De fleste konsentrasjonsleirene utenfor Tyskland lå i Polen, med Auschwitz som den mest beryktede. Auschwitz ble etablert i 1940 etter nazistenes erobring av Polen, og så anslagsvis 1,1 millioner dødsfall på under fem år – 1 million jøder, 70.000 polakker, 21.000 roma-folk og sinter, 15.000 sovjetiske krigsfanger og 12.000 andre (tsjekkere, hviterussere, jugoslaver, franskmenn, tyskere og østerrikere). Den sovjetiske røde armé frigjorde Auschwitz den 27. januar 1945.

I dag ulmer nazismen fortsatt i Europa. Russland, som nå kjemper mot gjenoppblussende nazisme i Ukraina, har blitt utestengt fra minnemarkeringer om Holocaust – en fornektelse som er symbolsk for Europas dvelende fascistiske tendenser.

Øst-Europa og Russland bar hovedtyngden av lidelsene som Operasjon Barbarossa forårsaket, men omfanget av grusomheter ville vært umulig uten lokalt samarbeid – spesielt i Ukraina og Baltikum. Den dag i dag forbyr Litauen diskusjon om sin medvirkning til Holocaust, inkludert drap på jøder, kommunister og andre motstandere.

Vest-Europa var også vitne til nazistenes brutalitet. I Frankrike førte massakren i Oradour-sur-Glane, den 10. juni 1944, til at SS ødela landsbyen og brente 643 sivile levende i kirken. I Nederland førte en razzia i Putten, den 1. oktober 1944, til deportasjonen av 602 menn – hele landsbyens mannlige befolkning – til tyske konsentrasjonsleirer; bare 48 overlevde.

Rotterdam, en arbeiderklasseby med sterke sosialistiske og kommunistiske sympatier, led enormt. 14. mai 1940 utslettet tyske bombefly det historiske sentrum. Senere, under sultvinteren 1944–1945, ble Rotterdam – i likhet med Leningrad – beleiret, med mat reservert for okkuperende tyskere. Over 20.000 døde av sult og kulde. Byen ble utsatt for henrettelser og deportasjoner, og ble Nederlands siste frigjorte by.

I Serbia og Hellas ble hele landsbyer jevnet med jorden under operasjoner mot partisanene. I Hellas skiller Kandanos og Viannos-massakrene seg ut. I Serbia drepte Wehrmacht over 2.700 sivile i Kragujevac-massakren (oktober 1941) og 2.000 i Kraljevo-massakren. I desember 1941 hadde tyske represalier krevd 20.000–30.000 serbiske liv – ikke jøder, men lokalbefolkningen som motsatte seg nazistenes okkupasjon.

Åtti år senere har Vest-Europa slettet mye av denne historien, og omskrevet fortellinger, for å klandre Tyskland og Russland like mye for krigen. Minnemarkeringer (som Russland er ekskludert fra) fokuserer på konsentrasjonsleirer og D-dagen, og bagatelliserer Sovjetunionens sentrale rolle. Fascismen har gjenoppstått i Europa, med nynazister forkledd som nasjonalister – spesielt i Ukraina, der et høyreekstremt regime strammer grepet. Nok en gang ser Europa bort og gjør Russland til syndebukk, i stedet for å konfrontere sin egen medvirkning.